LEDER: Skjult kald krig

Ukraina. Det har vært en nedslående uke med eskalerende vold i Ukraina.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Over to dusin menneskeliv gikk natt til onsdag tapt i den konflikten som gradvis har intensivert seg de siste tre måneder. Det er ikke tvil om at president Viktor Janukovitsj har det overordnede ansvaret for situasjonen i landet. Problemet oppsto slik sett ikke denne uka, men ved at denne oligarklignende maktpolitikeren fikk både komme til makten og holde seg ved den.

Da Ukraina arrangerte fotball-EM i 2012, var protestene mot den hårreisende fengslingen av, og langvarige dommen mot, Julia Timosjenko svært mangelfulle. Både Norge og EU sviktet. Handel og stabilitet har vært viktigere enn demokratisk styresett. Derfor forsøkte også EU å lokke Ukraina over til seg, slik Putin med mer direkte metoder sørger for å holde den tidligere sovjetrepublikken på rett side av det nye jernteppet.

For det er en ny type kald krig vi ser gjennom det østlige Europa nå, slik vi også ser lignende kald-krigstrekk i Russlands og USAs strategier overfor Syria. Kimen til denne nye kalde krigen begynte allerede på begynnelsen av 1990-tallet – med Russlands emosjonelle, slavisk-ortodokse forhold til Serbia under Balkan-krigene.

Men det ble mer åpenbart da russiske og vestlige styrker våren 1999 kappkjørte til Pristina i Kosovo – etter at Slobodan Milosevic-regimet kapitulerte for Nato-bomene. Og da tidligere KGB-agent Vladimir Putin på nyttårsaften overtok makten etter Boris Jeltsin, var mye av løpet lagt.

I krigen om Georgia høsten 2008 kunne vi se mye av det samme: Både Russland og Nato-maktene bruker disse tidligere østblokklandene eller satelittstatene i et større stormaktspill. Og de tilpasser retorikken etter hva som gavner dem strategisk. Nato- og EU-landene er for at vestvennlige Georgia skal frigjøre seg fra Russland, men de er imot at russiskvennlige krefter i eksempelvis Abkhasia skal frigjøre seg fra Georgia.

Også Nato har lenge forsøkt å få et stadig mer nært forhold til Ukraina, i sitt forsøk på å vinne kampen om Russlands såkalte «bakgård» eller forgård. Kald-krigstanken dominerer både i øst og i vest. Det er altså naivt når eksempelvis Deutsche Welle (se s. 3 i ukas utgave av Ny Tid) påstår: «Russland beskylder Vesten for innblanding og klandrer Europa for volden i Kiev. Det er vanvittige beskyldninger, som mangler noe grunnlag i fakta. Det er Russland snarere enn EU som har aktivt blandet seg inn i Ukraina.»

Det burde være åpenbart at EU, USA og Nato også blander seg inn i Ukraina, så mye det lar seg gjøre når man har interesse av det. Det er derfor interessante formuleringer når det norske Utenriksdepartementet (UD) denne uka sender ut denne pressemeldingen, for utenriksminister Børge Brende (H):

«Myndighetene må ta sitt ansvar for å unngå at det blir ytterligere drepte og skadde. Norge koordinerer seg med EU som nå vurderer målrettede tiltak mot dem som er ansvarlige for volden og bruk av overdreven makt, sier utenriksministeren.»

Norsk utenrikspolitikk burde vært basert på noe annet enn bare å «koordinere seg med EU», en part som er dypt involvert i Ukraina og det østlige Europa. Det kunne vært at EU også kunne ønske og trenge en uavhengig nordisk røst. Den tid er dog forbi. Det er ikke uavhengighet overfor EU og Nato som er sentralt for dagens regjering.

Vi lever i avhengighetens tidsepoke.

D.H.

* Kontakt redaksjonen på redaksjonen@nytid.no.

* Prøv Ny Tid i 3 mnd for kun 290 kr: Send NT1 til 2007.

Eller send en epost til ja@nytid.no.

---
DEL