Skjult hverdagsrasisme i Frankrike


I det daglige ofrer vi stadig andres egenart, identitet og individ på gruppetilhørighetens alter, skriver den franske statsviteren Tania de Montaigne i ny bok.

Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.
Email: ketil.f.hansen@uis.no
Publisert: 2018-07-02
L’assignation. Les Noirs n’existent pas
Forfatter: Tania de Montaigne
Grasset, Frankrike

Statsviteren Tania de Montaigne (født 1971) er fast spaltist i den franske dagsavisen
Libération og essayist. Nå har hun utgitt sin tredje bok: et 100 siders essay om den skjulte, dagligdagse rasismen i Frankrike. Boken har allerede blitt en snakkis etter at den kom ut i april, og de Montaigne intervjues til stadighet på TV og radio, i dags- og ukepressen.

Jeg må innrømme at jeg googlet bilder av henne før jeg begynte å lese. En dame med et adelig fransk navn som skriver om å være svart i dagens Frankrike? Jeg må også innrømme at jeg lurte på hvorfor hun hadde det samme etternavnet som Michel de
Montaigne, essayets mester. Hadde hun tatt de Montaigne som kunstnernavn for å få et forsprang inn i essayets sjanger? Og, må jeg skammelig også innrømme, dette er to av eksemplene Tania de Montaigne bruker for å vise den subtile hverdagsrasismen i dagens Frankrike: at folk ikke tror hun heter de Montaigne fordi hun er svart, og at folk av samme grunn ikke tror hun er ordentlig.

Vår alles hverdagsrasisme

Noen dager før jeg leste essayet, hadde jeg gått en tur med min norsktalende nabo fra Elfenbenskysten. Hun fortalte meg at hun ofte opplevde at folk spurte om å få ta på håret hennes og lurte på om det var ekte. En gang hadde en politimann i uniform spurt om å få kysse henne, for han hadde aldri kysset en dame med så store lepper. Jeg var sjokkert over hverdagsrasismen i Norge, og nå tok jeg meg selv i å begå hverdagsrasisme mot Tania de Montaigne. Hun bruker liknende eksempler i sitt essay, men med referanser til Frantz Fanons Peau noir, masque blancs (1952) er hun også opptatt av hverdagsrasismen til de afrofile: de som digger alt som Svarte (med stor S) er med på; de som sier «jeg elsker svart musikk». Tania pleier å svare dem med «jeg elsker hvit musikk», og de afrofile blir da stående som store spørsmålstegn.

Det er oftest feil å definere eierskap til et kulturelt uttrykk til én bestemt gruppe.

Det finnes jo ingenting som heter hvit musikk; vi har klassisk, pop, rock eller andre sjangre, men ikke «hvit musikk». Men like klart som at «hvit musikk» ikke finnes, finnes heller ikke «svart musikk», men klassisk, hiphop, jazz eller rock, fremført av musikere med helt ulike geografiske opphav. Dette er også utgangspunktet for at de Montaigne er svært skeptisk til debattene om kulturell appropriasjon; det er oftest feil å definere eierskap til et …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)