Skjult hverdagsrasisme i Frankrike

I det daglige ofrer vi stadig andres egenart, identitet og individ på gruppetilhørighetens alter, skriver den franske statsviteren Tania de Montaigne i ny bok.
Avatar
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.
Email: ketil.f.hansen@uis.no
Publisert: 02.07.2018
L’assignation. Les Noirs n’existent pas
Forfatter: Tania de Montaigne
Grasset, Frankrike

Statsviteren Tania de Montaigne (født 1971) er fast spaltist i den franske dagsavisen
Libération og essayist. Nå har hun utgitt sin tredje bok: et 100 siders essay om den skjulte, dagligdagse rasismen i Frankrike. Boken har allerede blitt en snakkis etter at den kom ut i april, og de Montaigne intervjues til stadighet på TV og radio, i dags- og ukepressen.

Jeg må innrømme at jeg googlet bilder av henne før jeg begynte å lese. En dame med et adelig fransk navn som skriver om å være svart i dagens Frankrike? Jeg må også innrømme at jeg lurte på hvorfor hun hadde det samme etternavnet som Michel de
Montaigne, essayets mester. Hadde hun tatt de Montaigne som kunstnernavn for å få et forsprang inn i essayets sjanger? Og, må jeg skammelig også innrømme, dette er to av eksemplene Tania de Montaigne bruker for å vise den subtile hverdagsrasismen i dagens Frankrike: at folk ikke tror hun heter de Montaigne fordi hun er svart, og at folk av samme grunn ikke tror hun er ordentlig.

Vår alles hverdagsrasisme

Noen dager før jeg leste essayet, hadde jeg gått en tur med min norsktalende nabo fra Elfenbenskysten. Hun fortalte meg at hun ofte opplevde at folk spurte om å få ta på håret hennes og lurte på om det var ekte. En gang hadde en politimann i uniform spurt om å få kysse henne, for han hadde aldri kysset en dame med så store lepper. Jeg var sjokkert over hverdagsrasismen i Norge, og nå tok jeg meg selv i å begå hverdagsrasisme mot Tania de Montaigne. Hun bruker liknende eksempler i sitt essay, men med referanser til Frantz Fanons Peau noir, masque blancs (1952) er hun også opptatt av hverdagsrasismen til de afrofile: de som digger alt som Svarte (med stor S) er med på; de som sier «jeg elsker svart musikk». Tania pleier å svare dem med «jeg elsker hvit musikk», og de afrofile blir da stående som store spørsmålstegn.

Det er oftest feil å definere eierskap til et kulturelt uttrykk til én bestemt gruppe.

Det finnes jo ingenting som heter hvit musikk; vi har klassisk, pop, rock eller andre sjangre, men ikke «hvit musikk». Men like klart som at «hvit musikk» ikke finnes, finnes heller ikke «svart musikk», men klassisk, hiphop, jazz eller rock, fremført av musikere med helt ulike geografiske opphav. Dette er også utgangspunktet for at de Montaigne er svært skeptisk til debattene om kulturell appropriasjon; det er oftest feil å definere eierskap til et kulturelt uttrykk til én bestemt gruppe, mener hun. Tydelig oppgitt forteller hun om en indisk student ved universitetet i Ottawa som protesterte mot at en hvit, canadisk dame holdt kurs i yoga; yoga tilhørte en indisk kultur, og det å kalle noe yoga var kulturell appropriasjon. Studentidretten endret navn på yogatimen til stretching. En studentkantine i Ohio måtte slutte å servere taco etter protester fra mexicanere, som mente taco tilhørte deres kulturelle univers. Kantinen skiftet navn på retten, og konflikten forsvant.

De ødeleggende stereotypiene

Andre hendelser som forklares ut fra stereotypisk kulturforståelser og essensialiseringer, er mer personlige. Tania de Montaigne forteller om en skjellsettende opplevelse hun hadde som elleveåring. Hun spilte tverrfløyte og skulle spille Schubert foran læreren og de andre elevene. «Du spilte det svært bra,» sa læreren til Tanias store glede, men fortsatte: «Hører dere, rytmen i Tanias kropp kommer fra genene hennes, opphavet hennes.» Muligens godt ment, men lite godt sagt. All Tanias øving ble redusert til at hun hadde rytmiske familierøtter. Nok en gang ble hun essensialisert og generalisert til å tilhøre en gruppe, en rase, heller enn å bli tatt for å være et individ, seg selv. Det gjør også de som «elsker afro» eller «svart musikk»: De tar bort egenarten, identiteten, individet til dem de snakker om og blir dermed like rasistiske som dem som synes svarte er late og korrupte. En gang ble hun spurt av en forståelsesfull journalist om det ikke var vanskelig å være svart kvinne. Hun svarte at både Michelle Obama og en kvinnelig eritreisk ureturnerbar asylsøker var svarte damer, og at hun derfor ikke forsto spørsmålet. Selv husker jeg godt da Chimamanda Adichie for noen år siden skulle intervjues på Litteraturhuset i Oslo. Det første spørsmålet lød omtrent: Du som svart kvinnelig afrikansk forfatter, hvordan … Og der stoppet intervjuet.

Tania de Montaigne skal ha seg frabedt å representere svarte eller klassifiseres som noe hun ikke er.

Flere spørsmål ble det ikke plass til, for Aditchi ble rasende; hun var forfatter, verken kvinnelig, svart eller afrikansk. Det var litteraturen hun skrev, som skulle diskuteres, ikke hennes etniske opphav eller kjønn. Essayet til de Montaigne starter med nesten samme spørsmål: Du som svart kvinne, hva mener du? Som om svarte kvinner mener det samme og noe helt unikt. Som om alle svarte kvinner har de samme erfaringer, meninger og ideologiske standpunkt. Tania de Montaigne blir like rasende som Adichie ble; hun skal ha seg frabedt å representere svarte eller klassifiseres som noe hun ikke er. Mens «svart» som adjektiv godt kan brukes, mener hun at «svart» som substantiv er forkastelig.

Kommentarer