Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Skjønnhetens lunefulle makt

Skjønnheten går direkte til våre følelser påvirker oss sterkere enn noe annet. Er det den som skal redde vår klode?

Genesis, Sebastião Salgado Fotoutstilling, c/o Berlin, 18/04-15–16/08-15 Klimaforskning har forlengst påvist at Jordens klima er i endring som resultat av menneskelig aktivitet. Men fortsatt mangler både beslutningsevne på høyt politisk nivå, og vilje til endring hos hver og en av oss. Mens den geologifaglige diskusjonen går om hvorvidt vi har entret den antropocene tidsalder – en geologisk epoke oppkalt etter menneskets avtrykk på kloden – tar den brasilianske fotografen Sebastião Salgado oss med til steder på Jorden hvor mennesker, dyr og planter ennå lever i en bærekraftig symbiose. Gjennom sitt omfattende fotografiprosjekt Genesis forsøker Salgado å overbevise oss om at Paradis fortsatt finnes – steder der ingen ennå har smakt på den forbudne frukt. Disse områdene har vi fortsatt muligheten til å bevare – og bilder av Paradis kan anspore oss til dette på måter tall i en forskningsrapport ikke evner, mener fotografen. Liv i balanse. Brasilianeren er verdens kanskje mest berømte dokumentarfotograf, tidligere Magnum-medlem og har en rekke praktbøker på samvittigheten. Den prisbelønnede dokumentarfilmen om ham, Jordens Salt av Wim Wenders og Julian Salgado, ble, etter å ha turnert på festivaler verden rundt, satt opp på norske kinoer i forrige uke. Filmens omdreiningspunkt er Salgados livsprosjekt «Instituto Terra» og den meget omfattende fotoserien Genesis, som har vært vist på de store fotografiske museene verden over, og nå vises på c/o Berlin i Tyskland. 04 Salcado Antarctic Sebastião Salgado og hans team har arbeidet med Genesis i over åtte år, og i denne perioden foretatt 32 reiser til områder som fortsatt er uberørt av industrialisering og moderne sivilisasjon – hvor alt er natur. Med småfly, til fots, i kajakk og luftballong har Salgado med følge reist til vår sivilisasjons ytterpunkter og fotografert dyr, mennesker og landskap. Resultatet presenteres i hele første etasje på c/o Berlin, hvor ulike farger på veggene avgrenser prosjektets ulike temaer. I det blå rommet vises «Northern Spaces», med flokker av rein på polarsirkelen, Kamchatka-halvøya og Alaska – og folket som bor på isen med sine sleder, hunder og telt. I det røde vises «Amazônia and Pantalan» med alligatorer og jaguarer, Negro- og Juruá-elvene som renner gjennom regnskogen, samt det nomadiske Zo’éfolket i jungelen i Brasil. «Planet South» viser Galápagosøyenes mangeartede dyreliv og med sjøløver, pingviner og hval på Antarktis og i Sør-Atlanteren. «Sanctuaries» viser oss isolerte soner med et rikt mangfold av arter; Madagaskar, Sumatra og Vest-Papua, portretter av innbyggerne på Mentawaiøyene, og Korowaistammen. I Afrika får vi se ville dyr, bølgende sanddyner, Okavango River, og litt av hverdagen til Dinkanomadene i Sudan. Med bildene følger informasjonsplakater som forteller oss små bruddstykker om levesettet til avbildede folk og dyr – som at Dinkafolket i Sudan smører seg inn med asken fra brent kumøkk for å beskytte seg mot sykdommer fra insektstikk. Vi får også høre om landskap og klima i de ulike områdene.

Med småfly, til fots, i kajakk og luftballong har Salgado med følge reist til vår sivilisasjons ytterpunkter og fotografert dyr, mennesker og landskap.

Tilbake med håp. Sebastião Salgado ble født i Brasil i 1944, før globaliseringen, og før landet var blitt en del av en markedsstyrt økonomi. Han vokste opp på en selvforsynt gård med store regnskogarealer. Som ung mann tok han en master i økonomi og var en periode aktivist på venstresiden, men på et tidspunkt tok fotografiet over livet hans, og han begynte å reise rundt i verden med kamera i ryggsekken. Etter å ha jobbet i en årrekke med prosjektene Workers og Migration hadde han sett så mye lidelse, drap og tortur på nært hold – blant annet under folkemordet i Rwanda – at han ble syk av det. Etter en lang pause fra fotografi, og retur tilbake til gården i Brasil, begynte han å fotografere igjen, men denne gangen med fokus på håp. Dette fant han i landskap, dyr og mennesker som ennå ikke har fått del i industrialisering og modernitet – Genesis.

Skjønnheten er ikke alltid feilfri, selv når den er fullkommen.

Leila Wanick Salgado, Salgados livspartner, designer, bokredaktør og utstillingskurator, skriver i introduksjonsteksten til Genesis en appell om at vi må slutte å rasere, og begynne å bevare jordens urørte landskaper. Parets organisasjon, «Instituto Terra», som har replantet et område av regnskogen rundt barndomsgården med to millioner trær og gjort det til naturreservat, blir presentert som et eksempel til etterfølgelse. Blikket. Salgado selv ønsker at hans bilder skal borge for diskusjon om hvor verden i dag er på vei. Hans humanisme og dedikasjon til egne prosjekter skinner ut av alt han gjør. Håndverksmessig er han uovertruffen; hvert enkelt fotografi innehar en perfekt symbiose av lys og skygge, linjer og former – et teatralsk drama. Salgado har blitt kritisert for å bruke kameraet til å forskjønne verden – for alltid å la estetikken ha forrang, selv i prosjektene med fokus på krig, migrasjon og flukt, eller arbeideres vanskelige kår. Selv de mest horrible menneskelige nedverdigelser har han evnet å lage vakre fotografiske gjengivelser av. I Genesis har han snudd opp-ned på sin tidligere tilnærming til verden, og bruker sitt fotografiske blikk til ikke å fortelle oss om dens grusomhet og fordervelse, men om å ta vare på håpet. At fortsatt 46 prosent av planeten er intakt, at mennesker og dyr i stor skala lever i pakt med naturen, i samme symbiose som de har gjort i utallige generasjoner før oss. 10 Salgado Brazil Salgados tidligere prosjekter har dreid seg om mennesket alene; i Genesis sidestiller han mennesker, dyr og natur, og nærmer seg disse størrelsene på akkurat samme måte. I portrettet av en nenet, et urfolkeslag i det nordarktiske Russland, møter vi et uutgrunnelige blikk; det er som om alle instinkter og all erfaring som er akkumulert gjennom slektsleddene manifesteres i nenetens øyne. På samme måte møter vi blikket til en jaktende jaguar ved en elv i Amazonas. Det er som om også dette blikket bærer i seg hele dyrets essens: et blikk på tvers av all tid og alt rom, som representerer noe grunnleggende i vår eksistens som de færreste i dagens sivilisasjon er i kontakt med. For vakker hyllest. Stilt overfor Salgados bilder er det umulig ikke å bli betatt. Man blir overveldet av det vakre, av dramatikken og dedikasjonen som ligger bak et prosjekt av Genesis’ kaliber, i den grad at man nesten mister pusten. Samtidig er bildene så vakre at de mangler friksjon – det finnes ingen motstand i dem. Selv om Salgado har reist til den dypeste regnskog og det ytterste isfjell, er det allikevel som om han holder seg på overflaten – på fotografiets overflate. Vi ser på «de andre» med Salgados forskjønnende briller – og slås i bakken av estetikken. Alt er perfekt. Alt er sylskarpt og kontrastfylt i en verden av sort og hvitt. Salgado selv kaller prosjektet en visuell hyllest til Jorden. Den irske fotografen Richard Mosse, som har infiltrert bevæpnede opprørsgrupper i Øst-Kongo, har uttalt at skjønnheten er en direkte vei til folks følelser og således det sterkeste påvirkningsmiddelet vi har. Det tror jeg han har helt rett i – men skjønnheten er ikke alltid feilfri, selv når den er fullkommen.


Nina Toft er billedkunstner og medredaktør i DebrisFanzine.com. info@ninatoft.no

 

Du vil kanskje også like