Skjønnhet i ruinene

KRIGSREPORTEREN: Jan Grarups arbeid som fotograf har brakt ham til konfliktsoner og katastrofer verden rundt – fra Darfur til Haiti. Han sjonglerer livet i frontlinjene med familielivet.
Haiti. Foto: Jan Grarup, www.madebygrarup.com
Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.
Email: francescaborri@gmail.com
Publisert: 01.09.2019

Photographer of War

Boris B. Bertram

Danmark

Den danske krigsreporteren Jan Grarup blir spurt om hvilket bilde han liker aller best; hvilket fotografi som best beskriver hans liv bak kameraet. Grarup har opplevd 25 år med krig, sultkatastrofer, naturkatastrofer, jordskjelv og helvete av alle slag. Bildet han trekker fram, er et svart-hvitt bilde av et ungt par som leier hverandre blant de kaotiske ruinene på Haiti. Kvinnen har høye hæler, og bakgrunnen er tung av røyk. «Fordi det er kjærlighet alt handler om», forklarer Grarup.

Grarups mest berømte fotografier er av ruiner. De er mer kjente enn hans fotografier av blod og vold, som det er rikelig av – mennesker med en kniv mot strupen, en pistol rettet mot hodet, et lik liggende over en frontrute.

Dreng på Båre, Mosul. ©Jan Grarup.

Grarup var vitne til blant annet folkemordet i Rwanda, noe som preger ham for livet. Likevel er det livet i ruinene han er mest kjent for: et barn som lager en huske av en elektrisk ledning i Mosul mens krigen herjer i bakgrunnen, en kvinne i Mogadishu som ser ut over Det indiske hav fra et istykkerbombet hotell, eller en barberer i Kashmir som jobber midt i ruinene med kun en glassbit som speil – for sannheten er at vi kommer tilbake med mer skjønnhet enn da vi dro.

Brutalt ærlig

Med unntak av eventyrerne og adrenalinjunkiene som blir krigskorrespondenter for pengenes skyld, er det dette vi som krigskorrespondenter blir fanget av – som møllen som flyr farlig nærme lyset – «The beauty of naked life», som Stanley Green uttalte. Vi blir betatt av livet når det er redusert til kun det mest nødvendige; livet helt uten pynt og staffasje, der ingenting er unødvendig, det er bare brutal ærlighet og følelser – også hat, grådighet og misunnelse. Alt. Også det motsatte. Og en grenseløs altruisme og idealisme.

Når du er midt i konflikten, innser du ofte at det skal lite til for å stoppe
konflikten. Likevel er det ingen som handler, ingen som bryr seg.
Jan Grarup

Å forsøkte å forklare alt dette har ingen hensikt. Det er ikke mulig å forklare hvordan krig oppleves, til den som aldri har erfart det selv. Og det er kanskje derfor Grarup – som blant annet har vunnet Eugene Smith-prisen, World Press Photo åtte ganger, Visa d’Or i 2005 for Darfur – snakker til oss og forklarer gjennom både plot og struktur. For det handler om to parallelle historier, to parallelle tilværelser man veksler mellom uten at de krysses. Jan Grarup fanger de siste hendelsene i Midtøsten fra et hustak langt borte fra sine tre barn. Hjemme, mens han spiser middag sammen med barna, ser han på fotballkamp.

Mann kysser død, ©Jan Grarup.

To liv

I det ene øyeblikket kjører du Jaguar i Københavns gater. Eller er i ditt stilige fotostudio, du tar portretter med et gammelt kamera og framkaller bildene i vannbad. Fotografier som er like mektige og sjelfulle som malerier. Fotografi som estetikk.

I neste øyeblikk er du i gangen på et shabby og nedslitt hotell mens du ringer oppdragsgiveren din og forteller at alt utstyret ditt er konfiskert.

Dette er det andre livet, der du har problemer med politiet, blir sett på med mistenksomhet, spionert på, arrestert; et liv der du må takle drapsmenn, jihadister og korrupte smuglere. Og man blir korrupt selv. Det må til, for det eneste som betyr noe, er å komme seg fram, komme inn, være til stede, være der ting skjer, i det livet der foto er ditt ansvar og din jobb.


Utbrent lik ved siden av bil i Mosul ©Jan Grarup.

Det eneste som betyr noe, er å være der; å få laget historien.
Da kan ingen senere si: Jeg visste ikke.

Du overlater livet ditt til en vilt fremmed: «Du har ansvaret», sier du, og håper at han ikke misbruker tilliten han får. «Jeg følger deg», sier du til en luring som fikser alt og som prøver å overtale deg og berolige deg med å si «Vi er her for å jobbe, ikke for å dø» mens du innerst inne vet at det han sier, ikke er sant. Du vet godt at han er en som fikser ting, en som ordner det praktiske så krigsreporterne kan komme fram til frontlinjene, men i går var han student, kokk eller rørlegger – en akkurat som deg, men som på et eller annet tidspunkt ble en veteran; et erfarent menneske man ber om råd. Selv om det eneste rådet, den eneste sannheten, er at det ikke handler om erfaring og forsiktighet, men om flaks – for sannheten er at du dør i krig, og du dør på en fæl måte.

Skikkelse Foran Røg ©Jan Grarup.

Men du venner deg til det; dette er din verden. Det eneste som betyr noe, er å være der det skjer, å få laget historien. Da kan ingen senere si: Jeg visste ikke.

Løper for livet

Derfor blir det slik at du i det ene øyeblikket rusler rundt og småprater om kamerautstyr med en annen fotograf, for så i neste øyeblikk å løpe for livet mens kulene hviner rundt deg. Midt i kampens hete får du beskjed om at veien ut er blokkert av tre snikskyttere, og du skjønner at det vil ta tid å få situasjonen under kontroll. Da tar du av deg hjelmen og sover litt.

Jan Grarup løper for livet gjennom ruinene.
Jan Grarup løper for livet gjennom ruinene. Foto: Good Company Pictures

Å forklare alt dette for andre er vanskelig, det blir ikke forståelig. Selv når du prøver å fortelle om det til politikere som oppsøker studioet ditt for å få tatt portrettbilder. Du forteller dem om Syria, om Afghanistan. Ordene virker hule, for det er to parallelle verdener som aldri møtes.

Photographer of War Regissør Boris B. Bertram

Det er derfor du aldri vender hjem etter å ha opplevd krig; du er preget for livet.

«Det er ikke fordi du føler deg maktesløs», forklarer Jan Grarup mens han diskuterer boken And Then There was Silence, en samling fotografier på fem hundre sider som veier fem kilo, slik at den ikke kan bli oversett. «Problemet er at når du er midt i konflikten, innser du ofte at det skal lite til for å stoppe en konflikt. Likevel er det ingen som handler, ingen som bryr seg.Og du vet at heller ikke bildene dine forandrer noe.»

Dette er årsaken til at jeg hater å snakke om krig. Når jeg er hjemme i Europa, er jeg den spesielt innbudte gjesten: den som får liv i selskapet med sine spennende historier. Oppmerksomheten får meg til å føle meg vel, men bare for denne ene kvelden. Jeg vet jo at dere egentlig ønsker at jeg blir på hustaket, dere vil ikke at jeg skal spre et mørke over livet deres.

«Fortell ham at jeg er lei meg», sier Grarup til tolken, for å be ham si det videre til en far som akkurat har mistet to sønner i Mosul. «Fortell ham at jeg er lei meg», gjentar han. Og det er det eneste han kan si før han går videre. Videre på jakt etter en annen sørgende far, en annen krig.

Filmen har premiere 19. september i
Danmark, og er i hovedkonkurransen på Nordisk Panorama 18–22. september.


Oversatt av Iril Kolle

Gratis prøve
Kommentarer