Skjeletter i skapet

Eivind Reiten burde aldri blitt styreleder i StatoilHydro.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[5. oktober 2007] Det finnes mer interessante ting å diskutere i forhold til norsk oljebransje enn hvem som er styreleder i StatoilHydro, men få saker er like betent. Det er pikant at Reiten er inhabil i den første, alvorlige saken som skal behandles i styret i den nyopprettede oljegiganten. Like pikante er de mulige forklaringene på hvorfor ikke korrupsjonsspørsmålet knyttet til Saga Petroleums arbeid i Libya er reist før. Tre dager før Statoils oppkjøp av Hydros olje- og gassdivisjon sluttføres, kommer altså mistanken om en korrupsjonsskandale i Hydro fram, med klare likhetstrekk med Statoils Iran-skandale. Det er oppsiktsvekkende at ledelsen i Hydro ikke har behandlet denne saken med større alvor tidligere, når de kjenner omfanget av Statoil-skandalen og har brukt et år på å forberede fusjonen.

Vi vet nå at Hydro arvet problemet fra Saga Petroleum da de kjøpte opp selskapet høsten 1999. Mindre oljeselskaper opererer ofte i områder der gigantene vil risikere sitt eget omdømme om de selv går inn, de små firmaene slipper rett og slett unna med mer. Slike situasjoner stiller desto større krav til de store, statlige selskapenes etikk. Det er påfallende at den daværende Saga-ledelsen nekter for å huske noen ting om avtalen i Libya, mens daværende Hydro-direktør Egil Myklebust forklarer at «konsulentavtalen» som Saga inngikk for å vinne innpass i oljevirksomheten i Libya lå utenfor Hydros regelverk og derfor skulle avsluttes. Einar Lie, forsker og forfatter av bind tre i Hydros historie, vet tilsynelatende ingenting om denne saken, selv om han har vært innom korrupsjonsproblemer og signaturbonuser i Hydros arbeid i Angola. At saken tilsynelatende blir ansett som så uvesentlig at de som kjenner til den verken informerer konsernsjef Reiten eller forfatteren, får oss til å lure på hvilke andre skjeletter som kan finnes i skapene til Hydro.

Vi vet ikke om Hydro bevisst har holdt denne saken unna offentligheten og håpet at skjelettet forble i skapet. Heller ikke har vi noe grunnlag for å påstå at Eivind Reiten kjente til denne saken, og dermed bevisst har unndratt den fusjonsprosessen. Men det denne saken mer enn noe illustrerer, er det problematiske i at generaldirektører og konsernsjefer går over i styrelederverv der de skal passe på sine etterfølgere. Reiten og enhver annen i samme situasjon vil ha åpenbar egeninteresse i å forsvare tidligere vedtak og strategivalg. Det interessante poenget i denne saken er derfor ikke hvorvidt Eivind Reiten må gå, men at han aldri burde blitt styreleder.

---
DEL