Skjebnetid for Parisavtalen

KLIMA

Kan vi fortsatt regne med USA? Hva gjelder uberegnelighet – ja.

New York, USA 20160422. Norges Klima- og Miljøminister Vidar Helgesen (H) er i FN's hovedkvarter i New York og signerer avtalen som ble framforhandlet foran og under klimatoppmøtet COP 21 (Conference of the Parties) i Paris på tampen av 2015. Foto: Ørjan F. Ellingvåg / NTB scanpix
Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

Ennå kjenner vi ikke alle meteorittnedslag som vil treffe oss i 2017, bare at de ganske sikkert vil komme. Obama la i sine siste uker som president vekt på det som faktisk ble oppnådd i løpet av hans presidentperiode, og trekker en historiens bue av håp inn i fremtiden. Lame duck-imaget knuste han, da han helt på tampen av sin regjeringstid gjennomførte et saftig klimatiltak: forbud mot ny leteboring etter olje og gass nord for Alaska. Med seg på laget fikk han Canadas progressive statsminister Justin Trudeau, som vil nekte all leteboring i sine arktiske farvann de neste fem årene. Dette er et slag vunnet for unike økosystemer i nord, for urbefolkningens interesser og for klimaet som helhet.

President mot vitenskap. Trump, på sin side, er godt i gang med å holde sine løfter og reversere Obamas tiltak «mot amerikanske arbeidsplasser», noe oljebransjen støtter, men her vil han uunngåelig møte noen snubletråder på sin vei. Han har allerede trukket ut USA av Paris-avtalen. Forskriften Obama har benyttet seg av i dette tilfellet, gir ingen fremtidig president anledning til å endre avgjørelsen. Trump-leiren klager over at USA «blir satt tilbake som avhengig av andres energi i flere tiår».

Slike påstander har Obama tilbakevist i det vitenskapelige tidsskriftet Science. Her fastholder han at «ren energi er ustoppelig» (selv om Trump har satt en mann som ikke tror på klimaendringene til å lede miljøorganisasjonen EPA). For det første, argumenterer Obama, er ikke økonomisk vekst og beskyttelse av klimaet lenger de diametrale motsetningene de tilsynelatende har vært tidligere. Ifølge en rapport fra den avgåtte presidentens klimaeksperter har drivhusgassene fra oppvarming, industri og transport siden 2008 sunket med 9,5 prosent, mens den økonomiske veksten i samme periode lå på drøye 10 prosent. Videre er fornybar energi i USA i samme periode blitt 41 prosent billigere. I løpet av 2015 ble det globalt investert mer enn dobbelt så mye penger i fornybar som i fossil energi. En rekord å merke seg.

Obama fastslår: «Det står den amerikanske presidenten fritt å utforme sin egen politikk. Imidlertid har stater som har underskrevet Parisavtalen anledning til å holde land som Kina, India og Mexico ansvarlig for sine klimahandlinger. Nye forskningsresultater er nyttige veivisere for fremtidens politiske avgjørelser. Ingen kan lenger stoppe denne utviklingen.» Det er tvilsomt om Trump leser dette tidsskriftet, men han vil muligens en dag få med seg at han har lovet å gjøre noe han aldri med vitende og vilje ville ønske: forsømme «firmaet USA» og dermed sin økonomiske egeninteresse. Men aller viktigst: risikere sine velgeres fremtidige støtte. Og hvilken sittende president har ikke satset på å bli gjenvalgt etter fire år?

Olje- og gassreservoarene vil, i sin natur, alltid inneholde uønskede stoffer.

Et felles paradigmeskifte. USA er en særdeles viktig aktør på den globale klimapolitiske scenen, men det paradigmeskiftet vi nå står overfor setter oss alle i samme båt. For Norges del vil ikke minst utfasingen av fossilt brennstoff være en avgjørende game changer. I den norske debatten spiller fremdeles tap av inntekt og arbeidsplasser en hovedrolle. Denne typen argumentasjon vil med all sannsynlighet vise seg å være et feilskjær i fremtiden. I stedet for å bore på stadig nye steder, kan fagkunnskapen og arbeidskraften omdirigeres til å avvikle en døende næring; til å vinne tid og penger mens nye løsninger kommer på plass. Til nå skal 69 flyterigger være skrotet på verdensbasis, hvorav kun én fra norsk sokkel. Hva så med alle de riggene som ligger i tørrdokk i påvente av bedre tider? Rigganalytiker Janne Kvernland i Nordea Markets uttaler at «alder på riggen er et åpenbart kriterium for å havne på (døds)listen. Og jo lenger en rigg er ute av drift, jo dyrere vil det være å få den tilbake». Men det som vil være det største hinderet er likevel såkalt klassing; EUs klassifiseringskontroll. «Dette blir den store katalysatoren. Går du av kontrakt og må klasses, er det veldig liten sannsynlighet for at du kan ruste deg for å ta den kostnaden.»

Uunngåelig høykostnæring. I Norge har vi som kjent solid erfaring med å bygge og drive offshoreanlegg. Vi har derimot heller liten erfaring med å avvikle dem, men det betyr ikke at vi ikke har retningslinjer. Klima- og forurensningsdirektoratet har utarbeidet en detaljert oversikt i forbindelse med nedbygging av utrangerte offshoreinstallasjoner i tiden frem mot 2020. Kostnadene for å avvikle de om lag 500 innretningene på norsk kontinentalsokkel er «usikre», men et foreløpig anslag (anno 2010) ligger på 160 milliarder kroner. Da er ikke fjerning av bunnfaste betongunderstell medregnet, fordi disse spesifikke kostnadene er enda vanskeligere å beregne. Staten, altså skattebetalerne, vil dekke cirka 80 prosent gjennom fradragsordninger og eierandeler i feltene. Et lite priseksempel: Store kran- og fraktefartøyer koster 6–7 millioner kroner i døgnet (2010), og da har ikke utgifter til lagring og riving begynt. Det kan synes på høy tid at skattebetalerne gjør seg bevisst hva det totale scenariet innebærer og hva nye offshoreanlegg i realiteten vil medføre.

I løpet av 2015 ble det globalt investert mer enn dobbelt så mye penger i fornybar som i fossil energi.

Utfordringer på rad. Olje- og gassreservoarene vil, i sin natur, alltid inneholde uønskede stoffer, avfall og miljøgifter som radioaktive isotoper og tungmetaller. En del av disse stoffene vil avleires i rør og annet produksjonsutstyr. Problemet er stort og byr på stadige overraskelser i opphuggingsfasen. I 2008 bidro olje- og gassindustrien med cirka 1,8 prosent av kvikksølvutslippene i Norge. Kvikksølvkontaminert avfall er farlig og krever spesifikke tiltak. Det finnes liten uenighet om at skroting av plattformer og rør i Nordsjøen ikke handler om valg, men om tid og rekkefølge – der det også finnes muligheter som bør utnyttes. Miljø- og helseproblemene i offshoreindustrien er imidlertid den delen som ikke har noen formildende omstendighet i form av nye eller bevarte arbeidsplasser.

Føre var. Björn Finke i den tyske dagavisen Süddeutsche Zeitung har levert en rapport om britenes storstilte skrotingsplan for petroleumsindustrien. Siden årtusenskiftet raser det nedover med både produksjon og inntekter, og bransjekonsulenter fra selskapet Wood Mackenzie anslår at samtlige rigger og rør vil være avvik-
let om 40 år. Shell har allerede investert 6 milliarder dollar, og regner med videre 11 milliarder frem mot 2021. Produksjonskostnadene i Nordsjøen regnes som de største i verden. Sammen med de lave oljeprisene og utgifter til skroting førte dette i 2015 til en sørgelig premiere: For første gang tok ikke den britiske statskassen inn penger på næringen gjennom særskatter for olje- og gassindustrien, slik de vanligvis har gjort. Tvert imot måtte staten – det vil si skattebetalerne – betale firmaene til sammen 24 millioner pund for avviklingen. For alle offshoreanlegg i Nordsjøen er situasjonen slik at jo lenger vi venter, jo dyrere blir det. Og hva er da vitsen med en industri som er et økologisk monster – og som dessuten lar Norge fremstå med miljøpolitisk dobbeltmoral gjennom å trekke investeringer ut av kullprosjekter mens vi fremdeles investerer stort i fossil energi?

Norge har midler til å finansiere nødvendig innovasjon, noe som vil lede til fremtidsrettede næringer og varige arbeidsplasser. Norge kan dermed bidra med en helt ny «månelanding»; til at Parisavtalen blir mer enn et stykke papir; til at Obama får rett i sine optimistiske prognoser.

---