Skitten i høyblokka

Både sosialistisk og konservativ tankegang kan føre til uønskede overgrep mot dem som befinner seg i samfunnets frynsete ytterkanter.

Hvilken blokk man havner i – institusjonens eller borettslagets – kan ofte bestemmes av uflaks og tilfeldigheter. Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix

Jeg sitter ved vinduet i leiligheten min i Groruddalen og ser bort på en burgunderfarget høyblokk. I den har bydelen plassert sosialboliger for bydelens langtidsrusavhengige, en sykehjemsavdeling og ymse annet. En mengde beboere med få ting felles utover behov for hjelp eller assistanse, trykket sammen i et firkantet volum på en ti–tolv etasjer. Flere av mine eldste naboer omtaler blokka som stedet der venner og naboer har havna etter at de ble demente, fikk slag eller drakk seg i filler.
Borettslaget mitt omkranser blokka. En gang i tiden var all grunnen rundt meg kommunal eiendom, satt av til boligbygging. OBOS bygde i årene 1959 til 1962 borettslaget mitt. I og med at grunnen rundt fremdeles var kommunal eiendom, kom trygdeblokka opp i hagen vår noen år senere, midt i glaninga til borettslaget. Tidlig på 1980-tallet fikk OBOS kjøpt ut tomtene til boligmassen sin. Men en bit av tomta var altså allerede bebygget av kommunen, med den kommunal høyblokka jeg sitter og ser ut på.
Til tider ser jeg knapt noe til folkene som bor der. Dette endrer seg alltid den tjuende dagen i måneden – trygdedagen. Da er det livat på den lokale kinarestauranten, folk kommer i rullatorer og elektriske rullestoler for å nyte en øl eller sju i godt lag. Andre beboere står i kø for å handle øl på Rimi. De neste par ukene kommer slitne beboere med tomgods og lager kø foran panteautomaten. Om sommeren hører man av og til folk rope fra vinduer, og på varme dager ser jeg en ti–tolv etasjer med blafrende gardiner i vinden. Om natta, dersom jeg ikke får sove, er det fremdeles lys i mange av leilighetene. Jeg føler meg aldri virkelig alene med denne blokka foran vinduet.

Ulike ryddestrategier. I fjor prøvde en av de mest slitne beboerne å ta livet sitt. Det var nok mest et rop om hjelp, han hang og skrek med beina ut av vinduet til brannvesenet fikk ham ned. Jeg pleide å vite hvem den karen var, men jeg har ikke sett ham etter selvmordsforsøket. Kanskje er han flyttet til et annet sted. Ute av syne, ute av sinn, ser ut til å være reaksjonen.

Symbiosen av konservativ kontrollkåtskap og sosialistisk sosionomvelde blir lett at de rusavhengige, de slitne, de svake og de «psyke» fremstår som skitten i samfunnet.

I de fleste tilfeller er ikke et liv på samfunnets frynsete ytterkanter resultatet av bevisste valg. Det bare ble slik. Uflaks, tilfeldigheter, omstendigheter eller andre folks overgrep dyttet folk utfor. Men selv de gangene situasjonen er resultat av dumme valg, skal hjelpeapparatet være sjenerøst og aksepterende. Det skal vi også være som samfunn. Det å være utenfor eller i en utforbakke skal ikke medføre fordømmelse. Fordømmelse skaper skam. Skam gjør folk syke.
Nå har jeg ikke tro på nyliberale argumenter mot å gripe inn i pleietrengende folks liv. Disse går i ytterste konsekvens ut på at alle er sin egen lykkes smed, og at de med penger – og dermed makt – ikke har ansvar for sine medmennesker. Men også sosialistisk og konservativ sosialtankegang kan føre til uønskede konsekvenser og overgrep.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.