Skitt i Toten – leve Afrika?

Hvem skal vi være solidariske med – bønder på Toten eller i Afrika? Slik blir Norges situasjon i WTO-forhandlingene ofte framstilt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

WTO er midt inne i sine mange sideløpende forhandlinger fram til et toppmøte i Hong Kong seinere i høst. Landbruksforhandlingene er bare èn av dem – og kobles ofte til forhandlingene om handelen med industrivarer (NAMA) og med tjenester (GATS). Både EU og USA har gjort det klart at de ikke vil slippe inn flere matvarer på sine markeder dersom ikke fattigere land senker tollen på industrivarer og åpner markedene sine for effektive, vestlige tjenesteprodusenter.

Denne koblingen setter fattige land under tvang, og det gjør ikke situasjonen enklere at landbruksforhandlingene i seg sjøl splitter u-land på kryss og tvers.

En sterk moralsk appell

Her i Norge har Kirkens Nødhjelp gått sterkt ut med synspunkter som har en sterk moralsk appell: Nå må Norge slutte å være verst i verden når det gjelder mat-proteksjonisme. Vi må senke tollen på mat og redusere støtten til landbruket slik at fattigbønder kan selge oss mer av den maten vi spiser.

Unge Høyre har til nå vært mest ute med slike appeller, men har støtte fra det meste av høyresida – og indirekte støtte fra alle norske eksportnæringer.

Forutsetninger som ikke holder

Men denne appellen hviler på forutsetninger som ikke holder. Hvis WTO-forhandlingene ender med at det blir mer import av mat til Norge, er det ikke fattige u-land som tjener mest på det. De store vinnerne er store landbrukseksportører som EU, USA, Canada, Australia og Brasil.

I 2002 kjøpte vi matvarer fra andre land for 22 milliarder kroner. 14 milliarder av matvareimporten kom fra EU og 4 milliarder fra andre OECD-land (USA, Canada, Australia, New Zealand).

Det betyr at vi kjøpte 80 prosent av matvarene våre fra verdens rikeste land. Av de øvrige 20 prosentene er det meste varer som vi ikke produserer i Norge (kaffe, te, sydfrukter) – og som vi derfor ikke har toll på.

Likebehandling som hovedregel

Utenom kaffe, te og sydfrukter kjøper vi i dag så godt som all maten fra velstående land med godt utbygd landbruk. Hvis WTO-forhandlingene fører til mer mateksport til Norge, vil det alt vesentlige fortsatt komme fra slike land. Årsaken er at WTO har som hovedregel at et medlemsland må ha samme tollsatser og andre handelsregler overfor alle medlemsland i WTO.

Det fins unntak fra denne hovedregelen. Grupper av land kan inngå frihandelsavtaler og avtaler om tollunioner. Men de fleste slike avtaler knytter rike land sammen (EU, EØS) og gir dermed rike land gjensidige fordeler som fattige land ikke har.

MUL-land selger stadig mindre

Det fins også avtaler der fattige land gis særfordeler ved handel med rike land. En av dem er Cotonou-avtalen mellom EU og et søttitall land i Afrika, Karibien og stillehavsområdet. En annen er de preferanseavtalene som verdens fattigste land, de såkalte MUL-land, har med for eksempel med Norge og med EU.

Men ingen av disse avtalene har betydd særlig mye for den internasjonale handelsutviklingen. MUL-landas andel av matvare-eksporten i verden har siden 1970 gått ned fra 3,5 prosent til 1,0 prosent – til tross for at det er MUL-landa som slipper lettest til på markedene i Europa.

Hva er så alternativet?

Et viktig utgangspunkt må være at 90 prosent av all mat selges på innenlandske markeder. Bare 10 prosent selges og kjøpes på tvers av grenser. Da blir det viktig at WTO-reglene, reglene for hvordan tiendeparten av maten skal kjøpes og selges, ikke rammer den delen av jordbruket som forsyner de aller fleste mennesker med mat.

De aller fleste u-land er netto-importører av mat. De er tjent med å verne sine egne bønder mot alt for hard konkurranse utafra, men samtidig med at det er mulig å kjøpe billig mat fra andre land.

Prinsippet om matsuverenitet

Dette kan bli en vanskelig balansegang siden WTO ikke godtar at importkvoter kan brukes til å regulere import. Slik regulering kan som hovedregel bare skje ved hjelp av toll, og tollsatsene skal stadig senkes gjennom gjensidige avtaler i WTO.

Det stadig flere matimporterende u-land samler seg om, er prinsippet om matsuverenitet: det at alle land må ha rett til å avgjøre i hvilken grad det vil forsyne egen befolkning med mat produsert innenlands.

Men her støter de naturlig nok mot interessene til u-land (Argentina, Brasil, Kina, Sør-Afrika) som har muligheter for å øke eksporten av mat vesentlig hvis det blir en global avtale om lavere toll på mat.

Norge i trengt posisjon

Norge er i en trengt posisjon i disse forhandlingene. Tidligere regjeringer – uansett farge – har definert våre offensive interesser (fisk, oljeutvinning, tele- og ingeniørtjenester m.m.) som de viktigste i WTO-forhandlingene – med det underliggende budskapet at skal vi oppnå noe på den offensiv sida, må vi ha noe å tilby, for eksempel deler av importvernet for landbruket.

Hvis denne linja i tillegg oppfattes som solidarisk med fattige land, kan vi få i pose og sekk: god moralsk status, billigere mat hjemme og tryggere markeder ute for Statoil, Hydro, Telenor.

Matsuverenitet eller agrobusiness?

Men prinsippet om matsuverenitet er ikke mindre solidarisk enn å gi matvaregigantene friere slag på verdensmarkedet. Verdenshandelen med mat er for alle viktige vareslag i hendene på amerikanske og europeiske storkonsern. Økt mateksport fra Brasil vil kunne gi arbeid til flere landarbeidere, men vil samtidig kunne ramme familiejordbruk i mange andre u-land – og styrke koblingen mellom plantasjejordbruk og internasjonal agrobusiness.

Ei ny regjering kan derfor trygt legge matsuverenitet til grunn for de norske posisjonene i WTO. Da må den også gå mot alle former for eksportstøtte. Det er eksportstøtten til EU og USA som i dag rammer lokale matprodusenter hardest både i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Særfordeler for fattige land

Samtidig er det viktig at fattige land må få bedre tilgang til det norske markedet. Dette bør skje uten at Norge går inn for en generell liberalisering av verdenshandelen, men i stedet ved at flere fattige land omfattes av de handelspreferansene som de fattigste utviklingsland har i dag. De såkalte MUL-land, verdens 48 fattigste land, har alt i dag full tollfrihet ved eksport til Norge.

Like viktig er det at fattige land får full rett til å beskytte næringer som de vil utvikle innen rammen av en nasjonal næringspolitikk. Norge må derfor trekke tilbake all støtte til kravet om at u-land må godta generelle kutt i tollsatsene på industrivarer. Og vi må trekke tilbake alle krav som Bondevik-regjeringen har stilt til land i den tredje verden om å åpne viktige tjenestesektorer for full utenlandsk konkurranse.

---
DEL

Legg igjen et svar