Skippertakhumanismen

Onsdagens markering mot nazidrapet på Benjamin Hermansen (15) ble en påminnelse om hvor fort han ble glemt.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Minnet. Onsdag var det 10 år siden Benjamin Hermansen (15) fra Holmlia, med far fra Ghana, ble drept av nynazister på åpen gate. Nynazister jaget ham som et dyr natt til 27. januar 2001, den internasjonale Holocaustdagen.

De jaget ham av én årsak: Hans hudfarge. For Hermansen var norsk, slik Barack Obama er amerikansk. Det var drapsmennene som brøt med det som burde være også grunnleggende, norske verdier.

Etter drapet gikk 40.000 spontant ut i fakkeltog i hovedstadens. Onsdag gjorde mindre enn en åttendel det samme. Ikke overraskende var det de store ord som preget statsminister Jens Stoltenbergs tale på Youngstorget onsdag, slik de også preget hans appell for nøyaktig ti år siden.

«Drapet var et tidsskille. Som nasjon følte vi et øyeblikk at vi mistet fotfestet. Vi lovet den gang at dette ikke skulle skje igjen. Vi gjentar dette løftet i dag, og vi må gjenta det hver dag. Vi glemmer ikke.» Sa Stoltenberg.

Endring?

Og dét lyder jo vakkert. Men stemmer det? Ble drapet et tidsskille? Klassekampen er blant dem som har påstått det samme den siste uka. 21. januar, under tittelen «Drapet endret Norge», konkluderer avisa slik:

«Drapet ble en vekker for Norge. Det markerte slutten på en periode der nynazistiske organisasjoner hadde vokst og vært synlige… Navnet Benjamin Hermansen vil for alltid assosieres med det verste i den norske folkesjela – men også med det beste i form av samhold, engasjement og motstand mot rasismen.»

Hvis vi går bak de svulstige ordene, ser vi imidlertid en annen virkelighet. Som det at Jens Stoltenberg siden talen i 2001 knapt har tatt Benjamin Hermansens navn i sin munn når han har uttalt seg offentlig. I hans statsministerperiode, fra 2005 og fram til denne uka, kan vi ikke finne en eneste artikkel der Stoltenberg selv har tatt initiativ til å hedre Hermansens minne.

Drapet som en «vekker» for Norge? Tja. Mindre enn åtte måneder senere kom 11. september-terroren med fly til USA. Dét preget, og preger, tydeligvis Norge og nordmenn langt mer enn at et par nynazister drepte en lysebrun gutt på Holmlia.

Jackson vs Stoltenberg

Den eneste kjente personen som har markert seg for å hedre Hermansen, er typisk nok amerikansk. Høsten 2001 ga artisten Michael Jackson ut CD-en Invincible. Og der står det, tydeligere enn noen nordmann, inkludert Stoltenberg, har klart å formulere det:

«This album is dedicated to Benjamin ‘Benny’ Hermansen. May we continue to remember not to judge man by the color of his skin, but the content of his Character. Benjamin … we love you … may you rest in peace.»

De siste årene har bare et par håndfull artikler tatt opp saken hans i norske aviser. Faktum er nok at Hermansen-drapet stort sett har vært glemt i Norge, inntil denne uka. Eller som fakkeltogarrangør Haddy Jammeh fra Holmlia sa til Ny Tid 21. januar:

«Det gjorde noe med oss, at vi ble lovet dialog med politi og myndigheter og å få være med en del av beslutningene, men så skjedde det aldri noe. Vi måtte gjøre alt selv. Som en reaksjon skrev vi blant annet boka Hør’a!»

Så bak de vakre ordene til landets og byens politikere innbyggere, skjuler det seg også en annen og mer selvopplevd virkelighet. Det er farlig naivt å tro at drapet betydde slutten på veksten til nynazistiske organisasjoner. Som Jammeh påpeker:

«Det viktigste budskapet er at rasisme og fordommer finnes, men at det er andre krefter som driver dem i dag.»

Skippertaklogikken

Derfor blir det et fortegnet bilde når man trekker fram manglende nynazistiske knivdrap som et bevis på hvor suksessrik den antirasistiske kampen er. Hatet bærer ikke kniv. Menneskeforakten kan ikke fengsles.

Vi ser hvor fort stemningsaktivismen engasjerer og snur i Norge: 40.000 i fakkeltog mot rasisme i det ene øyeblikket – hundretusener i frykt for sin muslimske nabo noen måneder senere. Titusener i spontane Maria Amelie-protester den ene uka – et flertall av nordmenn for forfatterutsendelse den neste uka. Stemningsbølgene tilsynelatende synkroniserte med medieoppslagenes framdrift og bølgende logikk.

Slik er vår tids nye «skippertakhumanisme», ikke så ulikt tv-aksjonens innsamlinger på høsten: Vi betaler vår u-hjelpsavlat én dag i året, som for å gjøre opp for vår proteksjonisme resten av året. Og vi sender våre politikere ut i ilden én gang i året – eller tiåret – for å uttale de gode, riktige ord. Slik får vi massert vårt humanistiske ego. Og slik kan vi gå tilbake til hverdagen og fortsette som før.

Den symbolske, rituelle ofringen er gjennomført. Våre synder er vasket bort. Vi er moralsk rene og høyverdige igjen. Hverdag nå.

---
DEL