Skeive filmer til folket

Norges skeiveste filmfestival, Oslo/Fusion, finner sted sent i september. Hva har programmet å by på som gjør festivalen relevant for et bredt publikum?

Aalborg er frilansjournalist.

Den primære oppgaven til det internasjonale filmfestivalmiljøet er å supplere det rutinepregede kommersielle kinotilbudet. De største festivalene med de bredeste filmprogrammene gjør dette simpelthen ved å vise internasjonale filmer som av forskjellige grunner aldri blir å se i de lokale kinoprogrammene – gjerne med varierende programseksjoner og temaer fra år til år. Andre igjen velger å gi selve festivalen et overordnet tema, for å tilføre et gitt sett med perspektiver som mangler i den dagligdagse filmkulturen. Pussig nok er det den sistnevnte typen festival som hittil dominerer i den norske hovedstaden: Film Fra Sør har i mange år tronet øverst som Oslos største filmfestival, med lillesøster Arabiske Filmdager på slep. Den skeive filmfestivalen Oslo/Fusion har også gjort seg gjeldende som en aktør å regne med.

Da festivalen tidligere kjent som simpelthen Skeive Filmer for to år siden fikk sitt nye navn, eksisterte det en viss bekymring blant dens publikum for hva dette ville bety for selve innholdet i festivalen. Situasjonen hadde mange likheter med prosessen London Lesbian and Gay Film Festival hadde gjennomgått bare ett år tidligere, da den ble forvandlet til BFI Flare – et navn uten noen åpenbar henvisning til hverken målgruppe eller tematisk innhold. Hva skulle nå skje med den skeive identiteten som hadde dannet grunnlag for begge disse festivalene, i tillegg til å ha tiltrukket seg lojale publikummere?

Foreløpig ser det ikke ut til å være noen grunn til bekymring. Oslo/Fusions program for 2017-utgaven gir rom til de tradisjonelle portrettintervjuene og skildringer av diverse ikoner, samtidig som den åpner for helt andre skeive stemmer som vi i Europa ikke er vant til å høre fra.

Internasjonal frigjøringskamp. I våre tider er «interseksjonalisme» et hett begrep i enhver faglig seriøs debatt om likestilling og frigjøring. Dermed er det passende at en skeiv filmfestival velger å gi plass til historier fra individer som er marginalisert ikke bare på grunn av sin legning eller kjønnsidentitet; men dette i kombinasjon med for eksempel etnisitet eller nasjonalitet. Kroneksempelet fra festivalkatalogen til Oslo/Fusion 2017 er spesialarrangementet «Queer X Refugees». På programmet står seks kortfilmer om skeive mennesker på flukt. Vi møter en lesbisk ugandisk asylsøker i Danmark, en gruppe skeive syriske flyktninger i Libanon og en afghansk flyktningjente som skal begynne på ny skole – blant annet. Programmet er kuratert av Yavuz Kurtulmus, grunnlegger og festivalsjef for TRANSITION International Queer Minorities Festival, som er Europas største festival for minoriteter som befinner seg i det skeive spekteret. Kurtulmus er også med i dokumentarjuryen under Oslo/Fusion.

Dokumentarseksjonen av festivalprogrammet inneholder ni filmer, og av disse er det tre som særlig tåler tematisk sammenlikning med det nevnte kortfilmprogrammet:

I Girl Unbound (USA) treffer vi pakistanske Maria Toorpakai, som har vokst opp i en Taliban-kontrollert del av Pakistan. Tidlig i barndommen begynte Maria å kle seg ut som gutt for å få lov til å delta i idrettsaktiviteter. Med støtte fra foreldrene holder hun det gående i flere år og blir en dyktig squashspiller, men til slutt blir det for vanskelig å holde identiteten hennes skjult. Dette medfører livsfare for både Maria  selv og for resten av familien. Marias nærmest magnetiske tilstedeværelse i kombinasjon med det tragisk aktuelle motivet gjør dette til en gripende filmopplevelse.

Den kanadisk-pakistanske produksjonen Abu: Father beskrives som et personlig essay, hvor regissør Arshad Khan retter kameraet mot seg selv og sin familie. Filmen er et personlig og intimt portrett – som tar i bruk både familiefotografier og hjemmevideoer, intervjuer, arkivmateriale og animasjon for å fortelle historien om en familie som gjennomgår endringer.

Vi skal også ta turen til Uganda, hvor vi møter 27 år gamle Cleo i The Pearl of Africa. Cleo er transkvinne, og har måttet kjempe en nærmest utrolig kamp for å få muligheten til å bestemme over sin egen eksistens i et land hvor homofili straffes med fengsel på livstid. Filmens tittel viser til et kallenavn som i sin tid ble gitt Uganda av Winston Churchill, men som i dag er milevis fra hverdagslivet til mengder av landets innbyggere – ikke minst dem som faller utenfor kjønns- og seksualitetsnormer.

Historisk sus. Som nevnt er det også flere legendariske personer, bevegelser og steder som trekkes frem i dokumentarseksjonen. Blant disse håper jeg mange tar seg tid til å se The Death and Life of Marsha P. Johnson. I tillegg til å være en skildring av en av Nord-Amerikas mest kjente lhbt-aktivister, står denne filmen som en påminner om politivoldens lange historie i USA. Marsha skal ha vært en sentral figur i Stonewall-opprøret som fant sted i 1969, som ble utløst av en politirazzia ved en sentral lhbt-bar i New York. Da hun ble funnet død i Hudson-elven i 1992, 46 år gammel, konkluderte politiet raskt med selvmord. I denne dokumentaren følger regissør David France advokat Victoria Cruz’ kamp for å få gjenopptatt saken og finne ut hva som egentlig lå bak dødsfallet til en av tidenes mest kjente transaktivister.

Historisk sus finner vi også i My Wonderful West Berlin, som skildrer det skeive miljøet i Vest-Berlin fra de første etterkrigsårene og frem til murens fall i 1989 (Se egen artikkel). Homofili var forbudt ved lov i Tyskland frem til 1969, men i dag er Berlin likevel en av Europas mest sentrale lhbt-byer. Hvordan har denne utviklingen foregått? Nåtidige intervjuer og historiske opptak danner grunnlaget for en alternativ historiefortelling i denne dokumentaren.

Bred representasjon. En sentral del av enhver festival og liknende arrangementer som hevder å la ellers underrepresenterte stemmer få taletid, er nettopp å tilby representasjon og gjenkjennelse for grupper som vanligvis opplever å være marginalisert i storsamfunnet. Dessverre vil slike tiltak som regel føre til at andre grupper, og da gjerne de som normalt sett blir svært tydelig representert i samfunnet ellers, føler seg fremmedgjort og utenfor. Et glimrende eksempel på dette fenomenet er debattinnlegget «Beklager, jeg er en hvit, heterofil mann» som ble ført i pennen av et FpU-sentralstyremedlem og publisert på Agendamagasin.no 22. august. En tur på Oslo/Fusion er én mulig medisin mot slike vrangforestillinger; her kan man oppleve skeive historier som er universelt menneskelige, på en festival som aktivt bidrar til ytringsmangfold.

Oslo/Fusion finner sted på Cinemateket i Oslo, 18.–24. september

---
DEL