En gate fylt av opprørte demonstranter med plakater i hendene. Men plakatene er uten slagord – de er blanke ark, tomme. Det som kunne ha vært skrevet på dem, virker ubeskrivelig, utenfor rekkevidde – risikabelt. Og nettopp dette usagte, den påtvungne tausheten, gjør det hele enda sterkere, mer smertefullt.

Scenen er fra filmskaperen Kiri Dalenas dokumentar Erased Slogans (2008), som viser hvor virkningsfullt det er med flere ulike former for motstand. Dokumentaren fokuserer på en historisk demonstrasjon mot tidligere president Ferdinand Marcos, som satt ved makten på Filippinene i over to tiår (1965–1986), da han innførte militærstyre i 1972. Under arbeidet med filmen bearbeidet Dalena bildene fra demonstrasjonen digitalt og visket vekk slagordene som var skrevet på plakatene. Som motstander av sensur og ethvert forsøk på å endre historien gjentok hun prosessen og gjorde et poeng ut av å slette ord på plakater i folkelige protester, både i Recent Slogans (2014) og In Our Image (2015).

Det usagte, den påtvungne tausheten, gjør det hele enda sterkere, mer smertefullt.

I filmen Requiem for M (2010) tar hun for seg massakren i Maguindanao (23. november 2009), og de påfølgende begravelsesseremoniene, gjennom å presentere hendelsene i en ikke-kronologisk rekkefølge. Dokumentaren løfter fram trangen til å yte motstand, å få unnslippe døden og vende rakrygget tilbake til en livskraftig tilstand.

Menneskelig lidelse trumfer politiske realiteter. Lullaby for a Storm (Tungkung Langit) fra 2013 portretterer to barn som har mistet sine foreldre og overlevd en katastrofal tyfon som utslettet hus og hele familier. Dalenas empatiske innfallsvinkel resulterer ikke i et deprimerende verk, tvert om følger hun de livlige barna, mens de – nysgjerrige og fulle av håp – utforsker omgivelsene sine. Barna blir som et vakkert symbol på selv livsviljen.

I Farmer (Mag-uuma) (2014) synger en ung kvinne om sosial urettferdighet og de ekstremt trange levekårene på den filippinske øya Mindanao. Og nok en gang gjør Darenas minimalistiske form et sterkt emosjonelt inntrykk.

I 2018 besøkte Dalena en gruppe bønder som maskerte seg og gjorde opprør mot urettferdighet og korrupsjon på hjemmebane: Life Masks – Peasant Leader er et imponerende, solidarisk stykke arbeid, og det er tydelig at filmskaperen nyter stor tillit hos disse menneskene, som slåss med livet som innsats.

I et av sine siste verk, From the Dark Depths (Gikan sa Ngitngit nga) fra 2017, kombinerer hun på mesterlig vis dokumentariske bilder av kommunistiske frihetskjempere ute i jungelen med gatedemonstrasjoner, trusler om portforbud og et sørgeritual – og overveldende symbolske bilder av motstand og vitalitet, som der hvor en skjør liten kvinne står på havets bunn mens hun kraftfullt svinger et rødt flagg fra side til side gjennom vannet. Estetisk skjønnhet og politisk besluttsomhet blir her en vakker symbiose.

Rettferdighetskamp

I tillegg til en lang rekke eksperimenterende dokumentarfilmer har Kiri Dalena laget skulpturer og installasjoner som de siste årene har blitt vist på flere anerkjente utstillinger, særlig i Asia. Hun er bosatt i den filippinske hovedstaden Manila og er aktiv i flere menneskerettighetsorganisasjoner, som Southern Tagalog Exposure og Respond and Break the Silence Against Killing (RESBAK).

Dalena bor og arbeider i et land som har mistet – og stadig mister –mange innbyggere. Filippinene har en lang historie med væpnede og voldelige konflikter, og myndighetene har kontrollert og forfulgt miljøaktivister, journalister, menneskerettighetsforkjempere, fagforeningsfolk, småkårsbønder og urbefolkningsgrupper, og visstnok også venstreradikale NGO-er.

Henrettelser og forsvinninger fortsatte å herje samfunnet også etter at Marcos diktatur tok slutt: Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Karapatan ble det under president Macapagal-Arroyos styre (2001–2010) utført 1206 politiske drap, og 206 mennesker forsvant. Under Maguindanao-massakren i 2009 ble 58 sivile drept av paramilitære, 30 av dem var journalister, ifølge Human Rights Watch. Ytterligere 33 journalister har blitt drept de senere årene. I 2003 plasserte Reporters Without Borders Filippinene blant de fem farligste landene i verden for journalister. Pressefriheten i landet blir stadig innskrenket.

Nåværende president Rodrigo Duterte har lyktes med å framstille narkotikahandelen som Filippinenes største problem og roten til den utbredte fattigdommen i landet. Duterte har startet en krig mot både dem som selger narkotika og dem som er avhengige av den. Denne «krigen» blir i stor grad utført av dødsskvadroner. Presidenten har effektivt frarøvet ofrene for narkotikahandelen grunnleggende menneskerettigheter gjennom demoniserende propaganda. En rekke advokater, politi og militærpersonell har blitt anklaget for å ha medvirket til overgrepene. Det sies at rundt 20 000 er drept så langt. De offisielle tallene er rundt 5000, og myndighetene hevder at drapene skjedde i selvforsvar.

Les også: Krig og håp på Filippinene