Skarpsindig kranglefant

Espen Søbye leverer både interessante og kverulantiske analyser av menneskenes dårskap. Til tider hadde tekstene kledd et mer jordnært språk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kulturkritiker Espen Søbye jobber blant annet som bokanmelder i Dagbladet, og utmerker seg ofte med en skarpsindig og befriende evne til å skille skitt fra kanel. I artikkelsamlingen Ord for ord blir det mest skitt, for Søbye avkler det meste troverdighet. Andre artikler er mer informative og drøftende, som når han undersøker statistikkens rolle i arrestasjonene av de norske jødene under krigen, eller når han forteller om aksjesvindel i hovedstaden ved forrige århundreskifte.

Boka består av 17 artikler og essays fra Søbyes hånd i perioden 1986 til 2004, og de handler om alt fra barnearbeid i norsk industri til Se og Hør.

Oljebaroner og valgfrihet

Det er viktig at noen skjærer gjennom Maktutredningen og Statoils lange fingre i fattige land, for å nevne noe av det Søbye dissekerer. Ikke minst alliansen mellom vår hjemlige oljegigant og Norges Røde Kors. Den ble etablert av tidligere generalsekretær Jonas Gahr Støre, som ifølge Søbye også har hatt andre bånd til Statoil. Om slike allianser skriver forfatteren: «Korrupsjonsforskere har vist at bygging av skoler, barnehjem og liknende i underutviklede land hindrer både politisk prioritering og styring i de landene de gjelder. Slik hjelp fungerer som korrupsjonspenger. De hindrer demokratisering, og bidrar til at landene i all evighet vil være Statoils klienter.»

Det er også viktig at noen roper at spradende profeter som psykiater Finn Skårderud ikke alltid har klær på. Det gjør Søbye når han anmelder Skårderuds bok Andre reiser. Men Søbye kan også kverulere. Psykiateren sier at drømmetydning skal bidra til «nye og flere fortellinger om ens liv, som forhåpentligvis betyr mer valgfrihet og bedre liv.» Da spør Søbye om det ikke er «den globale markedsliberalismens trosbekjennelse direkte overført til psykiatrien?» Søbye vet vel at innenfor markedsliberalismen taper de mange svake. For folk flest innebærer valgfrihet og et bedre liv muligheten til å velge ekteskap, skilsmisse, å få barn alene, kunne omskolere seg fra bibliotekar til skredder og så videre. Et sosialdemokratisk velferdssamfunn er mer egnet til å støtte opp om disse mulighetene enn et markedsliberalistisk. Psykiateren tenkte neppe på valgfriheten til å bygge seg et transnasjonalt forretningsimperium da han skrev dette.

Apokalypse

Iblant dirrer det av Søbyes tekster, som når han omtaler «apokalypse-litteraturen» om 11. september, selv om ikke alt lar seg sluke rått. En som får sitt pass påskrevet, er den amerikanske samfunnsrefseren Noam Chomsky «hvis selvbilde som moralsk global samvittighet til tider når messianske høyder». Søbyes kongstanke er at 11. september var en nyhet, og ikke en historisk begivenhet. Kanskje det. Men det er vanskelig å bortforklare at terrorangrepet endret manges bevissthet, om enn aldri så mediebetinget. Om 11. september har Chomsky blant annet sagt: «Dette er en historisk hendelse, men dessverre ikke på grunn av grusomhetens størrelse eller art, men på grunn av hvem ofrene var.»

Det er ikke lett å se hvor Chomsky tar feil der. Likevel er det verdt å lytte når Søbye sier: «Bøkene som gjør terrorhandlingen til et historisk vendepunkt, gir bin Laden status som opposisjonsfører i den arabiske verden, og president Bush kan i ly av den samme apokalyptiske stemningen legitimere hva det skal være.»

Akademiske svulstigheter

Ikke alle artiklene er like velskrevne. Noen tynges av mye oppramsing og klossete setningsbygning som: «Men ut fra en sykdomsbeskrivelse i et verk å stille forfatterens diagnose, er noe ganske annet, og både logisk og litteraturhistorisk ugyldig.»

Akademiske svulstigheter sliter også, som at forfatteren Hans E. Kinck «ikke lot [essay]genren forfalle til impresjonistisk skeptisisme», og at Erik Fosnes Hansens bildebruk i Salme ved reisens slutt er «anti-modernistisk og fundamentalistisk« og: «…den herredømmefrie samtalen er utopi, like fullt forutsetter kritikken den. Gjennom å forutsette utopien realiseres den.»

Den siste er fra forordet. Det åpner med Kant: «Fornuften akter bare det som tåler dens frie og offentlige eksaminasjon.» Til dette bemerker Søbye: «Fra denne posisjonen kan det hevdes at det i dag er for lite kritikk og for mye skepsis og tvetydighet, for lite monolog og for mye dialog, for få proklamasjoner og for mange kommentarer, for få manifester og for mange meninger som den må bekjentgjøre.»

Det er uklart hvilket substantiv «den» refererer til. Retorikken mangler uansett adresse og forvirrer et vanlig menneske mer enn den pirrer. Man kan lure på hva slags publikum Søbye henvender seg til.

Videre sier han at kritikken forsøker å være ubetinget og betingelsesløs. Dette gjelder kanskje på universitetenes filosofiske fakulteter, men i det vanlige liv er kritikken betinget av både hvem som kritiserer og hva. Også Søbyes kritikk. Han eier ikke sannheten.

Søbye avslutter forordet: «Kritikken har ikke noe å lære bort, den kan aldri bli belærende, bare et eksempel på etterfølgelse og er i sin kjerne anti-autoritær.»

Antakelig mener han til etterfølgelse. I så fall er setningen selvmotsigende. Hva skal vi med kritikk som ikke har noe å lære bort? I gjennomgangen av statistikkens medvirkning til nazistenes arrestasjoner av norske jøder sier han: «Hensikten er ikke etterpåklokt å felle moralske dommer verken over politimenn eller funksjonærer, men å spørre: Hva kan læres av det som skjedde?»

Er Søbyes kritikk aldri belærende og i sin kjerne anti-autoritær? Svaret avhenger vel av hvem man spør.

---
DEL

Legg igjen et svar