Skånselløs klimavekkelse

Clive Hamilton: The Defiant Earth – The Fate of Humans in the Anthropocene. Polity Press

Snarere enn å forgå av skam over skaden vi har påført miljøet, må vi våkne til en moden miljøbevissthet. 

GREENLAND - MARCH 30: Sea ice is seen from NASA's Operation IceBridge research aircraft off the northwest coast on March 30, 2017 above Greenland. NASA's Operation IceBridge has been studying how polar ice has evolved over the past nine years and is currently flying a set of eight-hour research flights over ice sheets and the Arctic Ocean to monitor Arctic ice loss aboard a retrofitted 1966 Lockheed P-3 aircraft. According to NASA scientists and the National Snow and Ice Data Center (NSIDC), sea ice in the Arctic appears to have reached its lowest maximum wintertime extent ever recorded on March 7.Scientists have said the Arctic has been one of the regions hardest hit by climate change. Mario Tama/Getty Images/AFP
Anders Dunker

Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid.

Clive Hamilton er professor i offentlig etikk i Canberra og dessuten en tydelig profil som offentlig intellektuell i Australia og internasjonalt. Historisk sett er det en nær forbindelse mellom rollen som filosof og det å tale i offentligheten; i det berømte skriftet Hva er opplysning? snakker Kant om det å bruke sin offentlige fornuft som det å tenke frigjort fra egeninteressen – og på alles vegne. Folkeopplysning innebærer ikke bare å informere, men fremfor alt å utfordre folk til å ta ansvar. Hamilton prøver på dette i sin siste bok, som handler om menneskets skjebne i antropocen – vår nye geologiske epoke, der mennesket fungerer som en geofysisk kraft.

For de mest innvidde er antropocen allerede et slitent begrep, herjet av kritiske analyser og litt falmet etter gang på gang å ha blitt hausset opp av de mer sensasjonslystne av kulturarbeiderne. For de aller fleste lyder imidlertid ordet ukjent og fremmed – eller det har ikke fått den rette skjebnesvangre klangen. Det virker som Hamiltons mål er å skjerpe debatten om antropocen til den blir en gjennomtenkning av én eneste overveldende tanke: Hva innebærer det at Jordens videre skjebne er blitt avhengig av mennesket?

Avlyst istid. Det første som må til, er en forståelse av det grunnleggende: Det dreier seg ikke om det enkle faktum at mennesket påvirker naturen eller gjør varige inngrep i flora, fauna og landskap. Dersom vi tøyer og relativiserer begrepet antropocen og gjør det til en betegnelse for menneskets synlige tilstedeværelse, mister vi det sjokkerende hovedbudskapet. Da geologene Crutzen og Stoermer gjorde begrepet berømt for noen år siden, var det ved å vise at Jordens geologiske historie allerede er påvirket av mennesket gjennom overproduksjon av CO2 og metan som skaper endringer i atmosfæren. Endringene er store nok til å kunne avleses i de geologiske klimakurvene som strekker seg over titusener, ja, hundretusener av år. Det er her, og bare her, poenget ligger.

Vi har penset kloden vår inn i en ny og ukjent utvikling, som blant annet kan resultere i en ny og ekstremt ustabil periode, som den som rådet for 13 000 år siden, før holocen – epoken der jordbrukssamfunnet vokste frem. Et slikt klima, der ekstreme temperaturendringer kan melde seg i løpet av noen få år, gir rett og slett ikke livsgrunnlag for en global sivilisasjon av vår type.

Vi kunne kanskje snakke om en form for kosmisk kriminalitet og et tilsvarende astronomisk ansvar.

Imaginære løsninger. Skalaen av menneskelig påvirkning blir særlig tydelig når det de siste årene er blitt kjent at to kommende istider som, gitt Jordens klimatiske rytme, skulle være på vei om henholdsvis 56 000 og 137 000 år antakeligvis ikke blir noe av – på grunn av de siste hundre årenes utslipp av klimagasser. I et mye kortere perspektiv kan det dreie seg om en fullstendig nedsmeltning av polarisen, med en økning av havnivået på opptil 65 meter.

Siden scenariene er så ville og perspektivene så enorme, er det lett å oppleve hele situasjonen med en science-fiction-tilnærming. Dette kan være nyttig for å forestille seg en fjern fremtid, men blir et problem når også vitenskapen forstår seg selv i lys av science fiction – og lanserer teknologiske løsninger som blir en slags trøstende dagdrømmer. Noen fantaserer om å sikre menneskenes overlevelse ved å forlate planeten og opprette kolonier andre steder. Allerede i 1958 advarte Hannah Arendt mot denne typen fremmedgjørende flukt fra Jorden, som er og blir menneskenes hjem. De som griper til den andre løsningen, å påvirke klimasystemene ved hjelp av teknologi, gjør en motsatt feil når de ender opp med å se vårt jordiske hjem som en eiendom som vi fritt kan omkonstruere.

Moralske absolutter. Spørsmålene knyttet til en såkalt geoengineering har Clive Hamilton dekket grundig i sin forrige bok Earthmasters – Playing God with the Climate (2013). Om ingeniørenes forslag er spekulative, er politikken høyst reell: Regjeringer og oljeselskaper, tenketanker og oppfinnere konkurrerer allerede om de mest effektive forslagene, fra solspeil og simulerte vulkanutbrudd til gjødsling av havet og ispumper i Arktis. De realpolitiske interessene bak en «økomodernistisk» teknofiks er åpenbare: Vi kan ture videre med den samme samfunnsformen mens vi undertrykker symptomene.

Med dette fremstår klimaproblemet hverken som moralsk eller skjebnesvangert, snarere som en teknisk utfordring som venter på en løsning som snart vil foreligge. Med en kompromissløs klarhet sier Hamilton «nei» til dét han ser som en teknologisk virkelighetsflukt – og grunnene er både filosofiske, tekniske, politiske og moralske.

Utopisk og apatisk. Vi kan ikke flykte fra ansvaret gjennom å gjøre problemet teknisk, men det kollektive moralske ansvaret er også vanskelig i det hele tatt å plassere, siden overtrampet er så enormt. Kantianske begreper om moralsk urett blir litt for spake når vi skal betegne det gale ved å destabilisere den eneste kjente planeten med liv i universet. Vi kunne kanskje snakke om en form for kosmisk kriminalitet og et tilsvarende astronomisk ansvar. Likevel er ikke situasjonen utveisløs: De nødvendige endringene av sivilisasjonen er både kjente og innenfor rekkevidde – de innbefatter nedbygging av husdyrhold, skogplanting, vern av økosystemer samt omlegging til grønne energikilder. Resten er et spørsmål om politisk vilje.

Klimakrisen rommer ingen forlokkende utopi av den typen vi har drømt om siden opplysningstiden, i form av vekst, fremskritt og fullkommenhet.

Dårlig tid. Clive Hamilton argumenterer overbevisende for at antropocen rommer kimen til en verdig totalfortelling. Snarere enn å forgå av skam over skaden vi har påført miljøet, må vi våkne til en moden miljøbevissthet. Realistisk anslår Hamilton at grunninnsikten bak antropocen-paradigmet er av den typen som vanligvis trenger flere generasjoner på å sige inn.

Siden vi ikke har så lang tid, gir det mening å gjenta, skjerpe og forsterke budskapet i begrepet antropocen, så det kan vinne seg plass i sentrum av kulturens selvforståelse. Klimakrisen rommer ingen forlokkende utopi av den typen vi har drømt om siden opplysningstiden, i form av vekst, fremskritt og fullkommenhet. En klimatisk oppvåkning og en evne til moden selvhjelp klinger likevel sammen med Kants opplysningsordspråk Sapere aude! – «Våg å vite!»

---