Skamslåtte bønder

Snart har vi kun bønder på folkemuseet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sakte men sikkert forsvinner norske gårdsbruk. Daglig blir det færre som lever av å dyrke jord og ha husdyr. Den norske bonden ser ut til å gå en sikker død i møte. Politikerne har for mange år siden tatt et valg som utarmer Distrikts-Norge.

Denne avgjørelsen – om at vi bør bo i de større byene eller i bynære strøk gjør det umulig å drive med landbruk og kystfiske. Med et krav om at vi skal bo kortest mulig fra nærmeste by er det en selvfølge at det blir færre som driver med primærnæringene. For dette er ikke kun en diskusjon om effektivisering av en næring.

Fersk statistikk om situasjonen for norske bønder viser at de blir færre. Det er det ikke noe nytt i. Den statistikken har vært slik gjennom mange år. Det blir færre bønder og flere gårder legges ned. Heldigvis er det slik at i noen områder overtar andre bønder den jorda som den nedlagte gården hadde. Men slik er det langt fra alle steder.

Forskere har forsøkt å slå alarm fordi kulturlandskap gror igjen over hele landet, fordi ingen er til å holde dette ved like.

Verst ute er bøndene i Telemark, Finnmark og i Agderfylkene.

Siden årtusenskiftet har hver fjerde bonde i Aust-Agder gitt opp og har sluttet som bonde. I Aust-Agder er også det fylket der det legges ned flest gårdsbruk i hele Norge. De siste fire årene har15 prosent av bøndene på landsbasis valgte å legge ned bruket sitt, men hele 24 prosent av bøndene i Aust-Agder hadde fått nok og sluttet. Verst er situasjonen i Tvedestrand der antallet bønder er halvert på fire år. Hovedproblemet synes å være todelt. Noen velger å slutte, mens andre bønder må slutte på grunn av alder og ingen vil overta bruket.

I nabofylket Telemark er situasjonen ikke ulik.

Både Agderfylkene og Telemark har store områder som er velegnet til landbruk, men interessen og mulighetene for å leve som bonde ser ut til å være vanskelig å få til.

Situasjonen for heltidsbonden i Telemark er livstruende. Ja han bør snarest settes på riksantikvarens liste over de mest verneverdige i landet. Andelen fulltidsbønder – der mer enn 90 prosent av årslønna kommer fra gårdsdrifta – faller raskt og dramatisk. Ved siste opptelling tidligere i år var kun 1,8 prosent av bøndene i Telemark heltidsbønder. Det svarer til at det i dag kun er mellom 30 og 40 familier som på heltid lever av gårdsbrukene sine i fylket.

Fylkesavisen TA kan melde at nesten alle piler i den tradisjonelle matproduksjonen i Telemark peker nedover. Dette er ikke noe utspill fra noen bondeorganisasjon, men faktiske tall viser at hver eneste uke de siste årene har minst to gårdsbruk i Telemark blitt lagt ned.

Gjennomsnittinntekten for telemarksbonden er 69.000 kroner, mens snittet for hele landet er 141.000 kroner. Rogalandsbøndene tjener mest med sine 216.000 kroner i snitt, og da er det kun inntektene fra gårdbruket som er tatt med. Mulige ekstrajobber utenfor garden er ikke med.

Og slik viser tall etter tall at det i noen særlig utsatte fylker går svært dårlig for landbruket. Det er i all hovedsak snakk om å tyne det siste ut av næringen før de siste må gi opp og stenge garden. I store deler av landet står vi overfor valget mellom ytterligere seigpining, eller å gjøre bondegårdene til museer over en svunnen tid.

Kampen om distriktenes rettigheter i Norge har pågått over mange tiår. I vårt naboland Sverige var avgjørelsen mye mer brutal, der ble landbruket på det nærmeste utradert over natta og folket i grisgrendte strøk måtte søke inn til byene for å kunne overleve. Dette har en ikke ønsket i Norge – å gjøre pinen kort. I stedet har en valgt en utpining av de som driver primærnæringene der det endelige målet er at flere skal flytte til byene.

For bonden og fiskeren er situasjonen håpløs, særlig når de aldri kan stole på det politiske flertallet som i festtalene snakker fagert om Norge som landet der folk skal bo i hver fjord. Samtidig som de i de lukkede rom på Stortinget og i regjering legger ut snarer for distriktene. Resultatet er at uansett hva en bonde i Agder prøver å gjøre for å finne en løsning der han bor, så blir løsningen at han må legge ned og søke jobb i byene.

---
DEL

Legg igjen et svar