Skammens mur

Det er ti år siden tsjekkerne bygget en mur for å isolere «det brysomme romfolket». Muren er nå borte, men under overflaten ulmer det.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da tsjekkerne i 1999 feiret tiårsjubileet for sin egen fløyelsrevolusjon og for murens fall, var det et skår i gleden: Den internasjonale fordømmelsen av en annen «skammens mur», skillemuren som nylig var oppført for å skjerme «anstendige innbyggere» fra sigøynere i en by nord i landet. Ti år etter skriker Tsjekkias sigøynerproblem forsatt etter løsninger

– Muren gikk her langs fortauskanten, forteller Miroslav Brož fra organisasjonen Menneske i trengsmål. Vi er i Matiční-gaten, i utkanten av Ústí nad Labem, regionhovedstaden for det nordlige Tsjekkia. På høstparten for ti år siden var et samlet europeisk mediekorps vantro tilskuer til at bystyret i Ústí gjennomførte vedtaket om å bygge en skillemur mellom «vanlige» tsjekkere på den ene siden av gaten og sigøynerne som holdt til på den andre. Under politibeskyttelse fikk bystyret satt opp muren, men vedtaket høstet så mye storm internasjonalt at «skammens mur» fikk et kort liv. Men den sosiale kløften mellom storsamfunn og minoritet har siden den gang ikke blitt mindre.

Ústí nad Labem

Den unnselige gaten i Ùstí er ensbetydende med et problem som stikker dypt i det tsjekkiske samfunnet.

– Matiční ble symbolet på sosial ekskludering her i landet, sier Brož foran huset hvor den frivillige organisasjonen har etablert en ungdomklubb.

Området er en av Ústís såkalte sigøynerghettoer, men ikke den verste, kan Brož forsikre.

Det er bydelen Předlice som i dag har bunnotering blant Tsjekkias sosiale gettoer. I falleferdige leiegårder, som ble bygget da Ústí het Aussig og lå i tyskspråklige Sudetenland, bor nå nesten utelukkende sigøynere. Flertallet av Tsjekkias romfolk lever på sosialstøtte, og ofte går det meste av den med til å betale gjeld. Det epidemiske gjeldsproblemet i Ústí er det ågerkarer som tar for høy rente, og husleiehaier fra den lokale sigøynermafiaen som har skapt, godt hjulpet av ultraspekulative kredittfirmaer som ser god butikk i å låne ut penger til uopplyste, ofte analfabete romfolk.

– Selv bankene her lurer sigøynerne opp i stry, sier Brož´ kollega Alena Malatová.

For alle vil tappe den statlige bidragsstrømmen.

Da massearbeidsløsheten rammet Ústí etter kommunismens sammenbrudd for 20 år siden, ble sigøynerbeboerne sittende fast i denne bydelen kloss opptil en av de nå nedlagte industrisonene.

– Det der kalles grisehuset, sier Brož og peker på en rønne.

– Mafiaen stapper inn familier der og tar skyhøy leie. En ettroms her går for mer enn en renovert treroms i sentrum.

Brož forklarer misforholdet med de økonomiske bindingene beboerne har til de kriminelle og med den omfattende diskrimineringen på boligmarkedet.

– Hvem vil ha sigøynere som naboer? spør Brož.

– Předlice og grisehuset er siste trinn. Lenger ned på stigen kommer du ikke.

Most

I det nordlige Tsjekkia var tusenvis av romfolk sysselsatt i gruveindustrien. På rådhuset i Most, sentrum i det tsjekkiske kullbeltet, møter vi varaordfører Hana Jeníčková, en av få lokalpolitikere som for alvor har satt de sosialt ekskluderte på dagsorden:

– Skal boforholdene blant rombefolkningen bedres, må vi satse på lokale strukturer som allerede fungerer, sier hun og viser til et samarbeid med et nystartet renovasjonsfirma fra sigøynerforstaden Chanov.

– Stedet var tidligere en eneste stor søppelfylling, men nå ser det prikkfritt ut.

Jeníčková mener sentrale myndigheter har noe å lære av Most:

– Praha kommer stadig med nye programmer, men det er ingen langsiktig strategi bak det de gjør. Og øremerkede midler til kommunene finnes knapt.

Politikerne i Most har også en svært vanskelig oppgave med å overbevise majoritetsbefolkningen om at tiltakspakker er helt nødvendige: På lokalavisens nettsider tordner leserne mot positiv diskriminering, og ufiltrerte fordommer typiske for dagens Tsjekkia får fritt utløp.

– Folk her i landet tror ikke at sigøynere blir diskriminert, men at de tvert imot favoriseres, sier den lokale journalisten Martin Vokurka.

Søppelfyllingen i Chanov er faktisk borte. Det er ikke et papir å se mellom de slitne betongblokkene i det som for ti år siden var landets mest prekære getto. Er Chanov unntaket som bekrefter regelen?

– Når det er mange sigøynere på ett sted, trengs det ledelse, sier Josef Tonka, forretningsmannen som er kommunens kontraktpartner og dessuten konge av Chanov.

– Vi har et godt samhold her, for jeg tillater ingen innflyttere, det blir det bare bråk av.

Her berører Tonka et problem som gjør seg gjeldende i nabobyen Litvinov, landets billigste adresse: Mange nyinnflyttede romfolk har i det siste slått seg ned i forstaden Janov. De er drevet ut av Praha og andre pressområder av eiendomsutviklere som til gjengjeld har skaffet dem husvære i Janov. Bydelen huser også etniske tsjekkere og er altså ennå ingen getto, men den har det siste året vært et av de heteste navnet på den tsjekkiske sosialpolitiske agenda.

Litvinov

Trikketuren fra Most til Litvinov er en selsom reise i kommunistenes industrieventyr, forbi en skog av fabrikkpiper og tilgrodde slagghauger fra det gigantiske åpne kullbruddet. Janov i tåke er et deprimerende syn og fotografen blir fort svært upopulær blant en gruppe sigøynere som venter på bussen. Michal Kramar, en eldre beboer, forklarer opptrinnet:

– Folk her er redde. De frykter mer bråk fra nynazistene.

Under markeringen av fløyelsrevolusjonen i november i fjor sto nemlig et regelrett slag mellom politi og nynazister i bydelens gater. Et tjuetalls politi og demonstranter fra det såkalte Arbeiderpartiet måtte på sykehus den gang. At mange av de tsjekkiske beboerne heiet fram toget av nynazister bekymrer Kramar mest:

– Det er mye rasisme her, og lokalpolitikerne gir fullstendig blaffen.

Det har siden murret, og Janov har opplevd flere provokasjoner fra ytterliggående tsjekkiske nasjonalister. At enkelte politikere i regionen nører opp under motsetningene synes klart. På en valgkampplakat lar det største høyrepartiet en sigøyner melde følgende til velgerne: «Dere hvite må stå på og jobbe slik at vi får det bedre!» I denne situasjonen er det et stort problem at romfolket i Janov og det nordlige Tsjekkia helt mangler kvalifiserte talsmenn, påpeker journalisten Vokurka:

– Det finnes mange bosser, men ingen elite.

Brno

Jana Horváthová, direktør ved museet for sigøynerkultur i Brno er en av de fremste representantene for landets romelite.

– Jeg skulle gjerne gjort mer, men jeg kan ikke gjøre revolusjon i Utdanningsdepartementet, jeg kan ikke oppdra politiet til å gjøre jobben sin.

Horváthová snakker opprømt om det hun mener er en systemfeil i det tsjekkiske samfunnet:

– Vi kan være rådgivere, ja, men systemet må ta fornuftige grep. Det som gjøres for å bedre integreringen, er rett og slett meningsløsheter.

Hun legger til at heller ingen av de store partiene har programmer for romfolket.

– De bryr seg ikke om disse stemmene i det hele tatt.

Horváthová var med å etablere museet i 1991, den gang det første i sitt slag i verden.

– Hadde vi ikke følt forfallet, hadde vi nok ikke jobbet for å få til museet, sier hun om institusjonen som ligger i Brnos mest kjente sigøynergate.

Én av forklaringene på dagens situasjon ser Horváthová i kommunistenes tvangsbosetting av romfolket.

– Den var ikke bare annulleringen av en hel livsstil, men også en kriminalitetsutløsende faktor. Romfolket ble kulturelt fullstendig fremmedgjort og derfor moralsk likegyldige.

Horváthová, som er barnebarn av den aller første sigøyner i Tsjekkia som skaffet seg høyere utdanning, trekker fram skolen som den helt avgjørende arena for å snu den onde sosiale spiralen:

– Vi må slutte å la nye generasjoner falle gjennom systemet. De har verken lært seg noe på skolen eller lært seg å arbeide. Det er fælt å si det, men disse menneskene er ganske enkelt fortapt. Dette samfunnet har ennå ikke fattet hvilke enorme problemer romfolket her har.

Minnet om et folkemord

Horváthová er også svært opptatt av romfolkets holocaust, lenge et absolutt tabu i Tsjekkia, og tema først etter kommunistregimets fall.

– Mange tenker på dagens forhold og tror dessverre at de tsjekkiske sigøynerne ble forfulgt under krigen av sosiale årsaker, sier hun.

– Men det er ikke tilfelle. Det var motivert i raseteori, og det er svært viktig å formidle.

Dagens tsjekkiske rombefolkning stammer fra Slovakia og deler av Balkan. Av den opprinnelige befolkningen ble 90 prosent utryddet under naziregimet. Museet jobber nå intenst med endelig å få reist et minnesmerke på stedet for en av de to oppsamlingsleirene i landet, nå et privat rekreasjonsområde. Over den andre leiren valgte kommunistene å bygge en av Tsjekkias største grisefarmer.

– Vi ser at det nå har utviklet seg en offisiell respekt i det minste, svarer Horváthová på spørsmål om hun ser tegn til bedring siden «skammens mur» vekket internasjonal oppsikt for ti år siden .

– Nå kan man ikke lenger snakke nedsettende om sigøynere fra offisielt hold.

Betongelementene fra muren har for øvrig kommet til nytte. Nå som gjerde rundt dyrehagen i Ústí nad Labem. ■

---
DEL