Skammen og smaken

Svevende gjennom et uendelig rom – av middelkultur.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Jeg er fanget i noe jeg etter hvert har begynt å tro er Norges mektigste kulturelle gravitasjonsfelt,» skriver Espen Ytreberg i siste nummer av tidsskriftet Samtiden. Det er «middelkulturen» han tenker på.

Lavkultur og høykultur tør være kjente begreper, selv om det presise meningsinnholdet av og til kan være vanskelig å få tak i og grensene mellom dem til tider utfordres. Men middelkulturen. Hva skulle nå det være? Videre: har den så mye makt som Ytreberg tror? Og i så fall: Hva slags rolle spiller det?

Begrepet middelkultur er relativt nytt på norsk. Medieviter Ytreberg bringer det på banen for første gang i et allment norsk fora. Men begrepet er gammelt – og angloamerikansk. Vi har kanskje hørt om «middlebrow» – den kulturelle posisjonen mellom «highbrow» og «lowbrow». «Middelkultur» er et forsøk på å fornorske dette.

Og det er et norsk fenomen Ytreberg identifiserer, med klare bånd til nasjonsbyggingen, folkedannelsen, arbeiderpartistatens utdannings- og kulturpolitikk og til de klassiske norske motrøslene.

Middelkulturen viser seg «i all sin velde når popularitet og kulturelle pretensjoner forenes. Med denne foreningen følger gjerne et fokus på de evige spørsmål, og de er rikt representert i dagens norske kulturliv… Middelkulturell smak lover tilgang til varige og allmenngyldige sannheter mot en beskjeden anstrengelse fra publikums side. Norsk middelkulturell smak er preget av at den har flertallet i ryggen. Den er selvbevisst snarere enn engstelig, offensiv snarere enn defensiv… Den er også tilstrebet folkelig, egalitær og inkluderende. «

De gode eksemplene er: Frans Widerbergs «Mennesker med stor M svevende gjennom det uendelige rom», Erik Byes «Universets klinkekuler», Anne Grethe Preus’ tekster om «kjærligheten, døden og livets reise». Bokklubbene og Det Beste, hører også med.

Ytrebergs argument er at middelkulturen er underanalysert i Norge, samtidig som den har svært stor innflytelse. Ja, «i Norge er vi alle middelkulturelle». Og middelkulturen brer stadig om seg, kaprer nye andeler av både lavkulturen og høykulturen. I mellomkrigstiden ble den knyttet til nasjonsbyggingsprosessen og den ble ethos i NRK. Det nasjonale kompromisset ble lagt på middelkulturell grunn, tror Ytreberg. Og den er knyttet til ideene om det norske, om naturen og ektheten.

Det slår en straks at Ytreberg har rett et stykke på vei. Det er et kraftsentrum omtrent der i norsk kulturliv. Det finnes kulturelle fenomener som ikke så enkelt lar seg plassere i hierarkiet lav, middels, høy kultur. Det kan for eksempel gjelde deler av populærmusikken – som er blott til lyst og easy listening, men samtidig er omfavnet på en særskilt måte av en ungdommelig fraksjon i den kulturelle og mediale eliten. Likevel: Det er Preus og hennes like som virkelig selger plater. Det er Jostein Gaarder som virkelig selger bøker.

Slik er det. Spørsmålet er om det er bra eller dårlig – og hvorfor det er så vanskelig å snakke om akkurat det.

Ytreberg har anlagt en ganske så renskåren deskriptiv form. I tillegg har han plassert seg selv på innsiden: «Hodene våre får av og til tanker om å melde overgang til høykulturen, når middelkulturen blir for ufordragelig. Men hjertet og rumpa er godt plantet i middelkulturen, og holder stand der.» Dette er retoriske sjakktrekk, men hvorfor vil ikke Ytreberg dømme i saken? Jo, kanskje fordi bestemte måter å snakke om smak på er tabubelagte i den norske kulturen. Det er belagt med skam å dømme middelkulturen nord og ned for dens repetitive form, dens liksomintellektualisme og dens naive «åndelighet». Det å bruse med sine sosiale ambisjoner og identitetsmarkørene som skal bekrefte disse, er ikke noe man gjør for eksplisitt. Likevel må noen si det.

Alliansen mellom sosialdemokratiet og Erik Bye og hans like skapte det norske demokratiet – sosialt, politisk og kulturelt sett. Og det er vi meget glade for. Men hva tapte vi på veien?

Kan middelkulturen stå for kulturell innovasjon? For videreutvikling av menneskenes klokskap, vår kunnskap om oss selv og livet? Kan middelkulturen være arena for vårt samfunns og vår kulturs selvrefleksjon? Kan middelkulturen skjøtte slike sentrale kulturelle oppgaver?

Tja, da må ikke alt bli uendelige rom og «Universets klinkekuler» – ikke hele tiden.

---
DEL

Legg igjen et svar