Skal drøfte skolebøkene

I april ble Regjeringen advart om kunnskapsløs omtale av minoriteter i nye skolebøker. Først nå inviteres Jødisk Museum til møte for å drøfte bøkene.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[skolebøker] I forrige ukes Ny Tid kritiserte både Holocaustsenterets Odd-Bjørn Fure og Sidsel Levin, styreleder for Jødisk Museum i Oslo, en av høstens nye Kunnskapsløft-bøker for ungdomsskolen. Årsaken var at den ikke omtalte «jødeparagrafen», jødeutryddelsen i Norge eller jødene som minoritet. Kritikken gjelder imidlertid også flere bøker, og på et mer grunnleggende plan:

10. april sendte Jødisk Museum i Oslo og Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, ved henholdsvis styreleder Sidsel Levin og nestformann Mike Levi, et brev til Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Temaet var den mangelfulle omtalen av norske minoriteter i lærebøkene, som ifølge den nye læreplanen fra 2006 skal gi økt plass til minoriteter. De hadde da fått anledning til å se på en læreboktekst for samfunnsfag for elleve-tolv-åringer:

«Kunnskapsløshet, banaliseringer, faktafeil og overlevering av gamle fordommer preget teksten vi fikk forelagt. Vi kunne ikke godkjenne innholdet og Jødisk Museum i Oslo stoppet bidrag av foto og illustrasjoner», skriver Levin og Levi.

De påpeker at forlaget og forfatteren da tok kritikken alvorlig, men problemet er at slik rådføring er unntaket: «Blir minoritetene spurt, er det gjerne i siste liten og egentlig uten ønske fra storsamfunnet om reell innblanding.»

Etter år 2000 er det fritt fram å utgi lærebøker uten statlig eller annen kvalitetssikring. Jødisk Museum og Det Mosaiske Trossamfund påpeker imidlertid at også Norge må følge internasjonale avtaler:

«Europarådets Rammekonvensjon for beskyttelse av de nasjonale minoriteter sier blant annet at minoritetene aktivt skal kunne ta del i formidling av egen kultur. Men så lenge all informasjon fortsatt belyses fra majoritetens ståsted med majoritetstenkning som basis, er resultatet ofte at minoriteten i beste fall ikke kjenner seg igjen i fremstillingen, i verste fall oppleves den diskriminerende og overgripende.»

Levin og Levi påpeker at de nye skolebøkene i 2007 kunne vært en gylden anledning for myndighetene i Norge til å vise at Europarådets rammekonvensjon tas på alvor og får konsekvenser for formidling av minoritetenes egen kultur og historie. Men: «Det er nedslående at man lot denne anledning gå fra seg.»

De ba i april om et møte med departementene, men har til nå ikke fått klart svar. Når Ny Tid ringer, svarer imidlertid Kunnskapsdepartementets statssekretær Lisbeth Rugtvedt (SV):

– Jeg er positiv til et slikt møte, og jeg vil i første omgang invitere representantene fra Jødisk Museum til et møte, hvor jeg vil høre på råd angående læremidlene. Så skal vi vurdere om vi skal møte også flere minoriteter. Det er bra med debatt rundt læremidlene, det er bare slik vi kan luke ut de feil som måtte være der, sier Rugtvedt.

– Hva synes du om at en lærebok på ungdomsskolen unnlater å omtale «jødeparagrafen» og jødene som minoritet?

– Jeg kjenner ikke det konkrete eksemplet, men generelt synes jeg dette høres dårlig ut. Vi skal evaluere læreplanene framover mot 2011, men det kan være det er nødvendig med ytterligere presiseringer i veiledningen, slik som å få med jødene som nasjonal minoritet. I dag er det opp til hver enkelt skole å velge de læremidlene som de mener holder mål. Derfor er det viktig med debatt, svarer Rugtvedt.

Fure utvider kritikken:

– Min kritikk av Cappelens utelatelse av jødenes skjebne i Norge, er velfundert. Monitor 2 er ubrukelig som skolebok, også med tanke på hva som står i de andre verkene og arbeidsbøkene i serien, sier forskningsdirektør Odd-Bjørn Fure ved senter for Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).

I forrige ukes Ny Tid kritiserte han den nye ungdomsskoleboka Monitors utelatelse av «jødeparagrafen», jødene som minoritet og av jødeutryddelsen i Norge. Fure har nå gått gjennom de andre verkene og arbeidsbøkene i serien, som Cappelen viste til i sitt svar:

– Jeg kan ikke finne den helt nødvendige informasjonen om jødene i Norge, slik det burde stå i lærebøkene. Arbeidsbokas presentasjon av jødeutryddelsen er mangelfull, og har spørsmål som vitner om uklare eller uheldig tanker.

Slik kommenterer han Cappelens svar om at «jødeutryddelsen er ikke utelatt i Monitor»:

– Cappelens svar er en omgåelse av temaet, og møter ikke substansen i kritikken, som går på jødenes situasjon i Norge.

Forfatteren av Monitor 2, Fredrik Fagertun, svarer slik:

– Framstillingen av jødenes skjebne under krigen ble i Monitor 1/historie, som har fokus på Europa, grundig tatt opp. Her behandles både i grunnbokstekst og i oppgaver jødene i Europa, jødehat, nazisme/rasisme, konsentrasjonsleire og massedrap. Dette er utgangspunktet for behandlingen av de norske jødenes skjebne i Monitor 2, som har fokus på Norge. I stedet for en ny behandling i grunnboken som lett ville innebære mange gjentakelser, valgte forfatteren heller å bruke en relativt omfattende kildetekst. Her er brukt en lett lesbar, fortellende og poengtert fremstilling av arrestasjonene og deportasjonene av jøder i Norge i 1942-43 som er utgitt av Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo. Denne teksten ble valgt fordi den fungerer godt både som framstilling av temaet og som kildeøvelse, og er egnet til å gi elevene noe «å arbeide med» i oppgaveboka.

– Jødeparagrafen er ikke konkret tatt opp i forbindelse med behandlingen av 1814. Dette temaet kom ikke med etter en samlet vurdering av hvor mye lærestoff det er mulig å legge inn i en lærebok. Denne vurderingen kan Fure være uenig i. Den kan kritiseres, men det er altså et valg som forfatteren har gjort, sier Fagertun, som vil komme tilbake med et lengre innlegg på Ny Tids debattsider.

---
DEL