Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Skal vi sende våpen til Ukraina, og til Israel?

SCENARIO / NY TID prøver her ut et tenkt scenario for å sammenligne to uforsonlige konflikter. Det er opp til leseren å gjøre seg sine tanker om hva dette kan bety.

Ukraina er ikke Israel, men la oss gjøre et tankeeksperiment. Disse landene har begge vært delt av en uforsonlig konflikt. Mens Vest-Ukraina har hatt sterke bånd til Vesten, har Øst-Ukraina hatt bånd til Russland, og mens Israel har hatt vestlige bånd, har Palestina hatt arabiske. Å gi våpen til Ukraina er problematisk. Argumentene mot en slik våpenstøtte er overveldende. La oss her bare ta opp ett aspekt.

Ukraina er like splittet som Israel-Palestina.

Når vi analyserer Ukraina, la oss her tenke oss et scenario om ‘Israel’, for å gjøre det ukrainske tilfellet mer tydelig.

Scenarioet

En ny høyreorientert regjering besluttet å forby palestinerne å snakke arabisk i offisielle palestinske sammenhenger. Det ga opphav til et palestinsk opprør. Israel satte da inn hæren, men mange i hæren var ikke lojale. Da gikk tungt bevæpnede israelske høyreekstremister inn. Nær 14 000 ble drept i militære kamper. 3000–4000 sivile palestinere mistet livet. Bombingen av Palestina fortsatte i åtte år, mens 1,5 millioner palestinere flyktet til andre arabiske land. I Tel Aviv uttalte presidenten at hvis palestinerne føler seg som arabere, kan de like godt forlate Israel og «flytte hjem».

I 2019 hadde en helt ny israelsk leder, en komiker, seiret i valget med 73 prosent av stemmene. Folket støttet hans program for fredssamtaler med palestinerne. Men den samme dagen som han ble president, uttalte de høyreekstremes leder at presidenten ville bli hengt i et tre på hovedgaten i Tel Aviv hvis han holdt fast ved sitt fredsprogram. Hva som nå hendte, er uklart. Presidenten fortsatte krigen mot palestinerne, og han kom nå til å drive de høyreekstremes politikk. Den høyreekstreme kandidaten hadde bare fått støtte av 1-2 prosent i valget.

De arabiske lederne hadde sett med uro på hva som hendte etter den høyreekstreme maktovertakelsen i 2014. Fire i den nye regjeringen, inklusive forsvarsministeren, tilhørte de høyreekstreme til tross for at de ikke hadde fått mange stemmer i valget. Etter samtaler med Frankrikes og Tysklands respektive ledere i 2014–15 fikk man en israelsk-arabisk avtale om en relativ autonomi for det palestinske området, som alle sa de kunne leve med. Avtalen ble internasjonalt anerkjent og bekreftet av FNs sikkerhetsråd. Senere sa imidlertid den daværende israelske presidenten at han hadde skrevet under avtalen for å kjøpe seg tid, for å kunne bygge opp den israelske krigsmakten, for å slå ned all palestinsk motstand. Det viste seg at Israel hadde signert en avtale man aldri hadde til hensikt å følge.

På arabisk side var flere ledere irritert. De sa at hvis Israel ikke ville følge den avtalen de selv har skrevet under på, som ville gi palestinerne autonomi, og hvis FN ikke ville følge opp den avtalen de har bekreftet – da vil de sørge for palestinerne selvstendighet. Til forsvar for palestinerne øst i Israel gjennomførte de arabiske landene en militær intervensjon for å sikre de palestinske områdenes overlevelse.

Dette ble i Israel og i Vesten beskrevet som arabisk imperialisme, en aggressiv krig. Den israelske presidenten talte til Vesten, foran det ene parlamentsforsamlingen etter det andre, for å få våpen for å beseire araberne. «Vi må gi Israel våpen», sa man i Vesten. «Vi er Vestens spydspiss i kampen mot de usiviliserte», sa man i Israel. «Vi kjemper Vestens krig uten at de vestlige landene trenger å ofre blod», uttalte landets forsvarsminister. «Vi ofrer vårt blod, så de må betale for våpnene», sa han.

Om etnisk rensing

Spørsmålet vi står overfor i dag, er om dette er moralsk akseptabelt.
Man kan trekke parallellen mellom Israel og Ukraina mye lenger, og egentlig er det ukrainske tilfellet i flere henseende tristere enn det israelske. Forsvarssjefen i Ukraina lar seg nå bli avfotografert foran et portrett av Stepán Bandera, hvis folk samarbeidet med Nazi-Tyskland og var ansvarlige for drap på mer enn hundre tusen jøder, polakker og russere på 1940-tallet. Hans statsminister Jaroslav Stetsko sa at han ville «innføre de tyske metodene for å utrydde jødedommen i Ukraina». De høyreekstremes leder Dmytro Jarosj har gjort Banderas flagg til sitt – han ble rådgiver for Ukrainas stabssjef i 2015.

Høyreekstreme grupper har dominert i Galicja, området rundt Lviv, der man fortsatt feirer Waffen SS Galicja. I dette vestlige Ukraina snakker man ukrainsk (8 millioner). I det østlige og det sørlige Ukraina (19 millioner) snakker folk flest russisk, mens man i det sentrale Ukraina (12 millioner) snakker en «blanding» av russisk og ukrainsk, surzjyk. Det finnes også flere minoriteter, men russisk kan neppe regnes som et minoritetsspråk.

Russisk er neppe et minoritetsspråk.

I presidentvalget i 2010 vant den vestligstøttede Julia Timosjenko i vest og til dels også i det sentrale Ukraina, mens den mer russiskvennlige Viktor Janukovitsj vant i det russiskspråklige øst og sør og han vant valget som følge av den store folkemengden i øst. Samme deling av Ukraina har vi sett i flere valg. I parlamentsvalget 2012 hadde det høyreekstreme Svoboda-partiet 30–40 prosent rundt Lviv, mens man fikk 1 prosent i det østlige Ukraina, i Donbass, der Janukovitsj hadde hatt over 80 prosent. Ukraina er like splittet som Israel-Palestina.

Det var som å kreve et hebraisk Palestina.

Vest-Ukraina er til dels katolsk og snakker ukrainsk, mens det ortodokse Øst-Ukraina er industrialisert og snakker russisk. I sovjettiden hadde ikke dette noen betydning. Etter 1991 kunne Ukraina fortsatt leve med et delt land. Men da de høyreekstreme tok over Kiev fra 2014, med fire ministre fra det høyreekstreme Svoboda, krevde de et rent ukrainsk Ukraina. Det var som å kreve et hebraisk Palestina. Det var ikke mulig. De russiskspråklige områdene i øst og sør gjorde opprør, men ble slått ned av høyreekstreme styrker.

President Volodymyr Zelenskyj rådet i august 2021 alle de som føler seg som russere, til å reise til Russland «til fordel for sine barn og barnebarn» (slik Israel tvang mange palestinere å forlate Palestina i 1948). Russlands utenriksminister Sergej Lavrov sa i FN i september 2022 at dette er hva folk i disse østlige delene av landet nå har gjort, der de nærmest må ta «landet der deres forfedre har bodd i århundrer, med seg».

Det er ikke så enkelt som at man kan be de russiskspråklige i Ukraina om å forlate landet, og det blir ikke bedre å gjøre det med våpen. Men dette har vært de høyreekstremes policy for det østlige Ukraina siden 2014. Dette ville forandre stemmetallene i valgene fullstendig. De russiskspråklige som stemte på Janukovitsj, er da ikke lenger i majoritet. Man kan si at den ukrainske politikken etter 2014 har dreid seg om etnisk rensing.

Mange har siden 2014 levd godt i Kiev slik man levde godt i Tel Aviv etter 1948 – og levde godt i Santiago de Chile etter statskuppet i 1973. Men spiller ikke nazisymboler, etnisk rensing og dødsskvadroner noen rolle?

Ola Tunander
Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO. Se også wikipedia, hos PRIO, samt en bibliografi på Waterstone

Relaterte artikler