Skal vi løse klimakrisen, må vi få opp tempoet


KLIMA: Sneglefart i klimainnsatsen vil skade klimaet, menneskene og demokratiet, ifølge Bernd Ulrich.

Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.
Email: ranveig.eckhoff@posteo.net
Publisert: 2020-01-04
       
Alles wird anders. Das Zeitalter der Ökologie
Forfatter: Bernd Ulrich Kiepenheuer ,Witsch Verlag
Forlag: , Tyskland

Vi opplever nå et altomfattende paradigmeskifte – politisk, personlig, økologisk, økonomisk. Hva består disse omventningene i?

I det 20. århundre hadde vi med flere dualismer å gjøre – diktatur versus demokrati, stat versus individ, kapital versus arbeid. Det nåværende århundret vil være preget av motsetningen mellom menneske og natur – som tidligere spilte en heller ubetydelig rolle.

Vår motpart er verken en vi kan diskutere med eller prøve å bekjempe. Naturen slåss ikke, den reagerer. Det 20. århundres verktøykasse duger ikke i kampen for å avverge dagens klimakrise.

«Det er ikke liberalt å tviholde på forurensningsprivilegier. Det er føydalt.»

Dette er et kjernepunkt i Bernd Ulrichs bok Alles wird anders. Das Zeitalter der Ökologie (Alt blir annerledes. Økologiens tidsalder). Sin vane tro – som politisk redaktør i den tyske ukeavisen Die Zeit – går han i rette med en politikk som forfeiler sine mål, og kritikken hans vil friksjonsløst kunne gjelde de fleste vestlige velstandsland. Og det handler om en advarsel: Det hjelper lite å måle det nye problemet etter gamle kriterier. Dette fører til en avledning, da biofysikalske fenomener ikke kan behandles med ideologiske instrumenter. Som Ulrich sier: «Når økologen blir slått, forblir økologien uberørt.»

Situasjonens alvor

En ny og skarpere generasjonskonflikt avtegner seg i denne sammenhengen. Dagens unge er sterkere berørt av den galopperende ødeleggelsen av biosfæren samtidig som de er mindre ansvarlig for den. Og her kvier ikke Ulrich seg for å bli personlig i egen disfavør. «Som så mange i etterkrigstidens babyboom-generasjon gledet streberen i meg seg over økt velstand, over Volvo, dyre dresser, merkevarer – OG over at De grønne hadde framgang. Som journalist burde jeg sett nærmere på fakta, nemlig på tap av habitat og arter og på nettopp CO₂.»

Abonnement kr 195 kvartal

Han tilhører etter egen oppfatning den siste generasjonen som kulturelt og politisk har kunnet slippe unna med bevisst å ignorere situasjonens alvor.

Ikke minst de to siste hete somrene i Europa og de unges protestaksjoner har stukket hull på fortrengningsboblen – i det minste der klimakrisen ikke anses som et trosspørsmål. Klimaforskere har slått fast: «Hvert gram kulldioksid for mye fører om få år til at desto mer må bli spart, koste hva det koste vil.»

Ulrich påpeker noe vi kan kalle en demokratisk hodepine: Tregheten og passiviteten som kommer fra samfunnets steg-for-steg-majoritet, er ikke egnet til å løse de akutte klimaproblemene som truer vår alles eksistens, både født og ufødt liv.

Ill: Niels Bo Bojesen, se www.libex.eu
Ill: Niels Bo Bojesen, se www.libex.eu

Apokalyptiske trusler

Bokens røde tråd kan sies å være som følger: Lar planetens oppvarming seg stoppe via demokratiske midler? Velmenende europeiske topp-politikere advarer unge Fridays for Future-aktivister mot kontinuerlig å pokke på apokalyptiske trusler. Apokalypsen kan virke lammende. Sant – klimakrisens omfang kan lett føre til at folk utlyser en personlig krisesituasjon, med argumentet at ingen politisk majoritet har rett til å diktere ens livsstil og undergrave aksepterte rettigheter. Argumentet feiler, for om alle fulgte samme logikk, ville vi raskt ende i en ond sirkel der de samme rettighetene – økologisk rovdrift på planetens bekostning – opphører å eksistere. Planeten vinner over rettighetene.

Naturligvis er det regjeringers oppgave å stake ut en klimavennlig politisk kurs som i siste instans oppfyller uttalte mål. Men dette har de så langt kommet sørgelig til kort med. Bevisføringen for at demokratiet kan komme fra det uten å ødelegge naturen, hviler på regjeringenes politikk. I tillegg tilhører mange topp-politikere en generasjon som har profitert maksimalt på forbrukersamfunnet. Det ville sømme seg om de viste måtehold i sin kritikk av en generasjon de har gjort til ofre og som ser sin framtid truet.

Press

Til syvende og sist ligger klimakrisens pine i det faktum at et (demokratisk) måtelig tempo i neste omgang vil føre til et umåtelig press – eller uerstattelig skade – på klimaet, på menneskene – og på demokratiet, som ikke tåler det høye tempoet.

«Når økologen blir slått, forblir økologien uberørt.»

Faktum er at vi tyr til unnskyldinger for våre unnlatelsessynder mot bedre vitende. Og vi tyr til tankemønstre som gjør det mulig å bagatellisere farene vi står overfor. Kan vi erklære at det er manglende turisme som er hovedproblemet når en norsk isbre krymper hundre meter på få måneder? Dette er naturligvis ikke et spørsmål om (manglende) intelligens, men om holdning.

Er samfunnsmessig polarisering et større problem enn at vi ødelegger vårt hjem på jorden i turbofart? Den som svarer ja, må samtidig innrømme at eget velbefinnende er viktigere enn barns og barnebarns livsgrunnlag.

Med Ulrichs tilspissede formulering: «Det er ikke liberalt å tviholde på forurensningsprivilegier. Det er føydalt.»

Man kunne fortvile. Man kunne anklage. Om det bare hadde hjulpet. Bernd Ulrich er ingen moraliserende dommedagsprofet. I hans ånd: Vi må ganske enkelt øve oss mer på å tenke. Og: «Muligens kan vi trøste oss med at en helhetlig klimapolitikk ennå ikke virkelig har vært prøvd.»