I boka Operation Z tar den sveitsiske offiseren Jaques Baud opp bruken av sivile som skjold i Ukraina. Han støtter seg på en av de minst kontroversielle, men akk så ofte brutte lover om krigsforbrytelser: «Denne taktikken bryter med internasjonale humanitære lover og setter sivile liv i fare siden de gjør sivile installasjoner til militære mål».
I sin Ukraina-rapport 2022 skriver Amnesty International innledningsvis at «[u]krainsk militærtaktikk setter sivile liv i fare.» Rapporten melder om 19 eklatante brudd på folkeretten når offensive militære installasjoner er plassert i nærheten av sivile institusjoner som skoler og sykehus. Amnesty mener at det fantes forsvarlige alternative steder som de militære kunne ha brukt, og at plasseringene i så måte var bevisst: Sivile ble brukt som skjold. Rapporten er ingen samling synsinger eller påstander. Organisasjonen har lagt ned omfattende forskning på stedet i krigsområdene og har hatt som ambisjon å få en slutt på disse krigsforbrytelsene. Skulle Amnesty la være å rapportere om dette?
Bauds funn samstemmer med Amnestys. Han siterer Washington Post, som allerede 28. mars 2022 – i forbindelse med slaget om Mariupol – skriver at «Kyivs defensive taktikk økte faren [for sivile tap]», og fortsetter (Baud s. 190) med at «de ukrainske styrkene kompenserer for sin taktiske underlegenhet med å plassere tropper nær eller i sentrum av sivile mål […]. I Mariupol var det kjent at ukrainerne hindret sivile i å forlate byen via de humane korridorene som russerne opprettet. Men ropene om hjelp fra befolkningen i Donbass ble totalt ignorert av våre medier».
Men ikke helt ignorert. I Norge finner vi et unntak. Undertegnede finner fram notater fra da det endelige, blodige slaget om Mariupol sto. I NRK-nyhetene kl. 13 den 29. april, meldte Morten Jentoft, en språkmektig journalist med 30 års erfaring fra området, at de ukrainske Azov-soldatene aktivt hindret sivile i å dra fra den beleirede byen. «[D]e sivile er en del av et kynisk spill» siden soldatene ville «stå i en svakere posisjon hvis de sivile er borte», fortalte Jentoft. En time senere, i 14-nyhetene, kunne imidlertid en ny stemme, Erlend Kinn, fortelle at statsminister Zelinskyjs kontor «håpet de sivile kunne evakueres» snart. Innslaget om kyniske krigsforbrytelser ble skuffende ikke fulgt opp av NRK – bare erstattet av en optimistisk offisiell melding fra regjeringen.
Forskerne Camilla Guldahl Cooper og Cecilie Hellestveit kritiserer Amnesty-rapporten.
I stedet for å sette søkelyset på denne krigsforbrytelsen, velger NRK å forbigå det i stillhet. Vi får vel aldri vite om 14-sendingen 28. mars var en damage control av Jentofts fortelling om bruk av sivile som skjold. Men Jentoft hadde faktisk meldt fra til lytterne om sitt funn, det skal han ha.
Hva mener norske forskere om Amnestys – og Bauds – alvorlige beskyldninger? I Vårt Land 12. august kritiserer forskerne Camilla Guldahl Cooper og Cecilie Hellestveit Amnesty-rapporten. Cooper er fagansvarlig for krigens folkerett på Forsvarets høgskole og mener rapporten ikke dokumenterer tilstrekkelig om de ukrainske bruddene. Hellestveit er jurist med doktorgrad i krigens folkerett fra Universitetet i Oslo og forsker på Folkerettsinstituttet. Hun er uenig i måten Amnesty framstiller selve folkeretten på.
Det er med andre ord to tunge navn som målbærer en alvorlig kritikk av Amnesty. Men når Vårt Land oppsummerer, framstår saken som virkelig pikant: «De [to forskerne] trekker begge paralleller til Norge og sier at også vi har valgt å legge militære anlegg i byene – som Akershus festning i Oslo – og dermed setter sivile i fare for angrep. Det kan være helt nødvendig for å forsvare byene, og ikke i strid med folkeretten, mener de.» To sentralt plasserte forskere mener altså at å plassere for eksempel et enormt rakettutskytingsbatteri ved en barnehage i Ukraina, er å sammenlikne med Forsvarets kulturkontor og fire hester i en stall i en 700 år gammel festning «midt i byen». Er denne middelalderfestningen en offensiv militær installasjon som kan sammenlignes med et rakettbatteri som gjør sivile i nærheten til mål for fiendtlig dramatisk og dødelig beskytning? Altså er det ingen grunn til å kritisere Ukraina!
Enda mer overraskende er forskernes rettferdiggjøring av denne blandingen av sivile og militære installasjoner, for, som de sier, dette «kan være helt nødvendig for å forsvare byene». Kontorpersonale, Oslo rådhus, handlende og elever på Ruseløkka skole i indre Oslo kan altså brukes som «helt nødvendige» skjold for å beskytte våre militære? Når ble det de siviles oppgave å forsvare de militære? Hva blir det igjen av krigens lover og intensjonen om å beskytte sivile liv, beskyttelse nettopp mot å bli misbrukt som skjold? Vårt Land gjør aldri noe forsøk på å utfordre gyldigheten i denne påstanden.
Baud (s. 62) gir oss en nøkkel til denne unnfallenheten. Etter Mariupols fall får verden for alvor se hva slags soldater som benyttet de sivile som skjold. CNN melder 30. mars at «a far right battalion has a key role in Ukraine’s resistance. Its neo-nazi history has been exploited by Putin». Utfordringen for CNN var altså at Putin «utnyttet» disse inhumane kreftene, ikke nazi-kreftene i seg selv. Det å av-nazifisere Ukrainas trussel mot befolkningen i Donbass har vært latterliggjort i vestlig presse og debatt siden Putin pekte på dette som ett av målene for militæroperasjonen i februar. Etter dette har vestlige kilder, fortsetter Baud, «forsøkt å nedtone betydningen av nynazistene. Resultatet var en omfattende kampanje for å hvitvaske det militante vest[ukrainske] ytre høyre. Det nådde sitt klimaks mot slutten av mai 2022, etter at Azov-krigerne i Mariupol hadde kapitulert og tatoveringene deres avslørte den sanne naturen til disse kreftene som Kyiv bygger sin makt på».
Se hovedsaken for denne underartikkelen.
