Skal, kan, vil, bør og må

Klimatoppmøtene viser en verden der nyansene mellom bør, må og skal kan bety alt for forhandlingenes utkomme.

Guardians of the Earth

Filip Antoni Malinowski

I 1989 ga Bill McKibben ut The End of Nature, med et kraftfullt budskap om at menneskeheten var i ferd med å etterlate seg så markante spor i jordklodens bio-
sfære at det neppe fantes noen vei tilbake. Endringsmekanismene som var i ferd med å utløses, ville for alltid endre naturen og dermed også våre livsbetingelser.

I minst 30 år har vi visst hva vi står overfor, noe de fleste Guardians of the Earth-publikummere er så altfor klar over. Dokumentarfilmen innledes med at Donald Trump får spørsmål av en journalist om hva han vil gjøre med klimaendringene. Men fremfor å svare går han til angrep på sin forgjenger. Obamas utsagn om at global oppvarming er vår tids alvorligste problem, er ifølge Trump den dummeste påstanden som noen gang har blitt fremmet.

Det haster. Vi får være takknemlige for at verden ikke bryr seg stort om Trump i denne saken. Den systematiske prosessen som i noen tiår har søkt å iverksette mer effektive klimatiltak internasjonalt, beveger seg videre, og mye tyder på at den er blitt en selvforsterkende mekanisme. Her vil mange innvende at prosessen går altfor sakte, men tross alt viser utviklingen en vidtfavnende vilje til å gjøre noe med klimaendringene. En arena der denne viljen spilles ut, er på de årlige klimamøtene i FNs regi.

Det er helst i personlige samtaler – «uformelle møter» – det kan skapes bevegelser i retning gode løsninger.

Etter mange år med skuffende resultater, førte Paris-forhandlingene høsten 2016 til et viktig gjennombrudd. Guardians of the Earth gir et interessant innblikk i den myldrende maurtua av mennesker som møttes i den franske hovedstaden. Gjennom en blanding av korte intervjuer og observasjoner av de lange rekkene med møter og forhandlinger, følger vi et utvalg personer fra dag til dag. Det er et tidvis kraftfullt engasjement vi blir vitne til. Klimaendringene er i gang, slås det fast, og vi har dårlig tid. Det fremheves også at målet om maksimum 2 graders temperaturstigning ikke er godt nok. Verden må klare 1,5 grader, mest av alt med tanke på klodens fattigste.

Internasjonalt rammeverk. Det går et tydelig spor fra disse årlige klimamøtene tilbake til Brundtland-kommisjonens Vår felles framtid fra 1987. Denne rapporten ble skapt som del av en langstrakt prosess som bidro til å styrke en pragmatisk, reformorientert miljøpolitikk, der man genuint trodde på at teknologiske fremskritt og økonomisk profitt skulle være bunnlinjen i arbeidet med å redde miljøet. Idealet ble å plassere problemløsningen i byråkratiet, vitenskapen, økonomien og en selvgående teknologiutvikling.

Betingelsen for at dette skulle kunne fungere i global målestokk, var at det kom på plass et internasjonalt rammeverk med alt fra felles målsettinger til ordninger som stimulerte økonomien i mer klimavennlig retning. United Nations Framework Convention on Climate Change ble vedtatt i 1992, og FNs årlige klimamøter har siden vært avgjørende for å sikre klimaarbeidets fremdrift. Over tid har tiltakene bidratt til å utvikle et klimaregime som ikke bare rommer utslippsforpliktelser, men også institusjonelle ordninger med ansvar for å sikre at klimatilpasninger, finansieringsordninger, teknologioverføring og markedsbaserte mekanismer fungerer best mulig.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.