Skal, kan, vil, bør og må

Klimatoppmøtene viser en verden der nyansene mellom bør, må og skal kan bety alt for forhandlingenes utkomme.

Hammer er dr.polit i sosiologi.

Guardians of the Earth

Filip Antoni Malinowski

I 1989 ga Bill McKibben ut The End of Nature, med et kraftfullt budskap om at menneskeheten var i ferd med å etterlate seg så markante spor i jordklodens bio-
sfære at det neppe fantes noen vei tilbake. Endringsmekanismene som var i ferd med å utløses, ville for alltid endre naturen og dermed også våre livsbetingelser.

I minst 30 år har vi visst hva vi står overfor, noe de fleste Guardians of the Earth-publikummere er så altfor klar over. Dokumentarfilmen innledes med at Donald Trump får spørsmål av en journalist om hva han vil gjøre med klimaendringene. Men fremfor å svare går han til angrep på sin forgjenger. Obamas utsagn om at global oppvarming er vår tids alvorligste problem, er ifølge Trump den dummeste påstanden som noen gang har blitt fremmet.

Det haster. Vi får være takknemlige for at verden ikke bryr seg stort om Trump i denne saken. Den systematiske prosessen som i noen tiår har søkt å iverksette mer effektive klimatiltak internasjonalt, beveger seg videre, og mye tyder på at den er blitt en selvforsterkende mekanisme. Her vil mange innvende at prosessen går altfor sakte, men tross alt viser utviklingen en vidtfavnende vilje til å gjøre noe med klimaendringene. En arena der denne viljen spilles ut, er på de årlige klimamøtene i FNs regi.

Det er helst i personlige samtaler – «uformelle uformelle møter» – det kan skapes bevegelser i retning gode løsninger.

Etter mange år med skuffende resultater, førte Paris-forhandlingene høsten 2016 til et viktig gjennombrudd. Guardians of the Earth gir et interessant innblikk i den myldrende maurtua av mennesker som møttes i den franske hovedstaden. Gjennom en blanding av korte intervjuer og observasjoner av de lange rekkene med møter og forhandlinger, følger vi et utvalg personer fra dag til dag. Det er et tidvis kraftfullt engasjement vi blir vitne til. Klimaendringene er i gang, slås det fast, og vi har dårlig tid. Det fremheves også at målet om maksimum 2 graders temperaturstigning ikke er godt nok. Verden må klare 1,5 grader, mest av alt med tanke på klodens fattigste.

Internasjonalt rammeverk. Det går et tydelig spor fra disse årlige klimamøtene tilbake til Brundtland-kommisjonens Vår felles framtid fra 1987. Denne rapporten ble skapt som del av en langstrakt prosess som bidro til å styrke en pragmatisk, reformorientert miljøpolitikk, der man genuint trodde på at teknologiske fremskritt og økonomisk profitt skulle være bunnlinjen i arbeidet med å redde miljøet. Idealet ble å plassere problemløsningen i byråkratiet, vitenskapen, økonomien og en selvgående teknologiutvikling.

Betingelsen for at dette skulle kunne fungere i global målestokk, var at det kom på plass et internasjonalt rammeverk med alt fra felles målsettinger til ordninger som stimulerte økonomien i mer klimavennlig retning. United Nations Framework Convention on Climate Change ble vedtatt i 1992, og FNs årlige klimamøter har siden vært avgjørende for å sikre klimaarbeidets fremdrift. Over tid har tiltakene bidratt til å utvikle et klimaregime som ikke bare rommer utslippsforpliktelser, men også institusjonelle ordninger med ansvar for å sikre at klimatilpasninger, finansieringsordninger, teknologioverføring og markedsbaserte mekanismer fungerer best mulig.

Diskursens paradoks. Guardians of the Earth gis oss innsikt i hvordan de nærmest evigvarende forhandlingene foregår. Vi møter mennesker som har vært med i klimaarbeidet gjennom mange år, og vi ser deres engasjement i en hektisk prosess som må balansere mellom behovet for å få alle land med på sluttavtalen og ønsket om å få på plass så offensive formuleringer som mulig. Dette er en verden der nyansene mellom «bør», «må» og «skal» kan være helt avgjørende for om forhandlingene bringes videre eller møter veggen.

For å oppnå sterke nok formuleringer må det alliansebygging til. Det er ikke i de store møtene ting avgjøres. De reelle forhandlingene skjer i mindre grupper, og ifølge en av informantene er det helst i personlige samtaler – «uformelle uformelle møter» – det kan skapes bevegelser i retning gode løsninger.

Noen stritter imot. Saudi-Arabias forhandlingsleder er ikke miljøministeren, men oljeministeren. Australia forteller at det ikke er noen grunn til at deres kulleks-
port skal avvikles; deres kull er selvsagt bedre enn annet kull, og uansett vil jo ikke verden slutte å bruke disse energiressursene. Det er forunderlig så likt alle argumenterer, enten det er norsk olje eller hva som helst annet som skal forsvares. Alle vet at det er nasjonenes kortsiktige interesser som kommer til uttrykk, men budskapet bakes inn i en diskurs som forteller at selv det å hente opp olje eller kull er bra for miljøets skyld.

Trump sikrer seg en plass i historien, som presidenten som ikke var til stede da verden gikk fremover.

Markedets betydning. En av deltakerne sier at klimaforhandlingene fra starten av handlet om klima, men at de i stadig større grad har kommet til å handle om økonomiske interesser. Slik sett er det kanskje symptomatisk at store multinasjonale selskaper har fått kjøpe seg rett til å ha stands under forhandlingene. Eller som en aktivist sier det: De har betalt for retten til å få ytre seg og dermed påvirke det som skjer.

Mot slutten av forhandlingene tar de ledende politikerne mer over. Obama-regjeringens utenriksminister John Kerry slår fast at løsningen finnes i en energipolitikk som ikke avvikler fossile løsninger, men som gir et tydelig signal til markedene, slik at alternative løsninger raskest mulig kan vinne frem.

Jubelen er stor når møtet ender med at 195 land inngår en global kontrakt med mål om maksimum 1,5 graders temperaturstigning. Avtalen beskrives som historisk, der de rike landene har strukket seg lenger enn de fra starten av Paris-møtet virket villige til. Jeg kjenner at jeg lar meg rive med av øyeblikkets håp.

Filmens siste replikk går til Donald Trump: Var det noen som seriøst trodde at internasjonale byråkrater skulle få kontrollere hva USA gjør? Vi kjenner svaret. Slik sikrer Trump seg en plass i historien, som presidenten som ikke var til stede da verden gikk fremover.

---
DEL