Den såkalte Krim-krisen startet i Ukraina i slutten av 2013, og var utløser for at samarbeidet mellom Russland og Europa bråstoppet. Vesten og USA beskyldte Russland for anneksjon av Krim, og fra da av prydet den russiske presidenten Vladimir Putin norske avisers forsider i månedsvis. Overskriftene tydet på at Putin er den nye diktatoren som etter hvert skal gjenreise et russisk imperium. Våre vestlige propagandamedier har, ved å påvirke befolkningen i snart fire år, fått mange til å føle en reell frykt for en russisk invasjon i Norge.
Øverstkommanderende USA-general for NATO i Europa Curtis Scaparotti forklarte foran Senatet i april 2016 at man overfor Russland må holde «alle alternativer på bordet». Derunder faller også en militær løsning. På den offisielle nettsiden til NATO er det listet opp argumenter som skal underbygge og forsvare NATOs massive opprustning langs den russiske grensen. For å unngå den ensidige informasjonen er man nødt til selv å lete etter et mer nyansert bilde.
Samtaler med krimtatarene. I oktober i fjor fikk vi mulighet til å reise sammen med en tysk delegasjon til Krimhalvøya. Til sammen var vi 13 deltakere bestående av forretningsfolk, politikere og lederen av en kulturforening. Invitasjonen kom fra den «tyske nasjonalkulturelle autonomien fra Republikken Krim» i samarbeid med den russiske regjeringen. Lederen av foreningen på Krim Jury Gempel er selv medlem av parlamentet i Simferopol og i regjeringspartiet «Det forente Russland», og har selvsagt gode kontakter i regjeringen både på Krim og i Moskva.
Motivasjonen for å bli med på denne turen – som Ukraina ser på som ulovlig opphold på deres territorium – er følgende tre spørsmål som vi ville ha svar på: 1) Blir vi i Norge informert på en objektiv måte? 2) Hvorfor har over 90 prosent stemt for en gjenforening med Russland? 3) Blir minoriteter undertrykt eller forfulgt, slik det rapporteres om i flere medier?
I løpet av sju dager fikk vi oppleve en miks av kulturelle turer med omvisning på festningen i Sevastopol, besøk av flere minnesmerker og gravplasser fra andre verdenskrig, turistattraksjoner som Svalereiret i Jalta og politiske møter med regjeringen og diplomater. Under forberedelsene til turen kunne vi komme med ønsker om hva vi ville se eller folk vi vil snakke med. Flere deltakere, inkludert oss, hadde blant annet ønske om å snakke med minoriteter som eksempelvis krimtatarer, som i våre medier fremstilles som en undertrykt folkegruppe på Krimhalvøya.
Vi besøkte Eupatoria, og dagen etter, det kulturelle sentrum for krimtatarene i Bakhchisaray fikk vi mulighet til å snakke med vanlige folk både på en kafé og på en armensk restaurant hvor vi spiste middag. Tilbakemeldingen fra de fleste av disse var at de var fornøyde med Krims gjenforening med Russland. Krimtatarene var glade for at den russiske føderasjonen stilte med pengemidler til rehabilitering av gamle bygninger, og at et nytt program gir jord til alle tatarer som vender tilbake etter å ha blitt fordrevet under Stalin.
Til og med i en ukrainsk restaurant og med folk på gaten i Sevastopol, var det enighet om at Krim er russisk. Mange var redde for konsekvensene av en høyreekstrem regjering i Kiev hvis ikke president Putin hadde godkjent gjenforeningen med Russland.
Stolte fortalte restauranteierne og forhandlerne på gaten at grønnsaker og frukt nå kommer fra egen produksjon. Etter at EU og Norge startet med sanksjonene, har landbruket hatt en formidabel utvikling, og det investeres store summer i melkefjøs, fjørfe og jordbruk som holder høy kvalitet.
De fleste såkalte eksperter som uttaler seg, er påvirket på en eller annen måte.
Feil bilde. Ministere og medlemmer fra statsdumaen i Moskva som vi hadde møter med, snakket åpent om at Krim alltid hadde vært russisk, og at de ikke vil gå tilbake til Ukraina igjen. Moskva kan akseptere en nøytralitet av Ukraina, men ikke et NATO-medlemskap. Anneksjon er selvsagt feil begrep, da det dreier seg om en løsriving eller en uavhengighet som er legitimert gjennom en folkeavstemning.
Folkeretten er heller ikke brutt, fordi den ikke omtaler løsrivelse, og heller ikke forbyr en separasjon, da dette ville innskrenke selvbestemmelsen til et folk.
Turen til halvøya har gitt oss svar på en del spørsmål. Vi forstår situasjonen på Krim mye bedre. Konklusjonen vår er at vi i Norge ikke blir informert på en objektiv måte gjennom mediene. De fleste såkalte eksperter som uttaler seg, er påvirket på en eller annen måte. Folket på Krim har stemt med et overveldende flertall for en innlemmelse i den russiske føderasjonen på grunn av deres følelser for og sterke bånd til Russland. Stoltheten og gleden over et russisk reisepass og et ditto bilnummer er stor og synlig overalt.
Russland har lidd de største tapene for å befri Europa fra nazistene, men uten å få samme takknemlighet som England eller USA.
Folk fra minoriteter vi snakket med, var fornøyde over fremgangen når det gjaldt anerkjennelse av deres kulturelle arv. Offentlige investeringer som gjøres i bygninger, moskeer og infrastruktur viser befolkningen at de og deres kultur er velkommen, eller i det minste hører til på Krim. Vi opplevde aldri ubehagelige øyeblikk på halvøya. Vi så heller ingen soldater eller russiske statister som jublet for Putin.
Forståelse. Spørsmålet er hvordan vi i Norge skal forholde oss til Russland i fremtiden. Vi har en direkte grense til Russland og har drevet handel i mange år. Russland har lidd de største tapene for å befri Europa fra nazistene, men uten å få samme takknemlighet som England eller USA tilbake. Hva forventer vi av Russland? Vi i Norge, som har hatt demokrati i over 70 år, viser fingeren til et land som har gått fra ett regime til det neste og ikke har vært fritt i mer enn 25 år. Skulle vi ikke vise litt tålmodighet overfor Russland og deres ønsker og forestillinger? Ligger det i vår norske interesse å ekskludere Russland, avlyse handels- og investeringsprosjekter og bygge opp massive NATO-styrker som bare virker som en åpen provokasjon?
At uttrykket «Putin-venn» er et skjellsord, viser hvor langt vi har kommet. Må vi ikke først forstå den andre for å kunne diskutere uenigheter?
Les også: «Krim er russisk»
Weber og Rosenlund arbeider med å danne foreningen «folkediplomati» som skal jobbe med bilaterale forhold Norge – Russland.