Sju dager på Krim

Bildet norske mediekonsumenter får av situasjonen på Krim, er alt annet enn korrekt.

 

Den såkalte Krim-krisen startet i Ukraina i slutten av 2013, og var utløser for at samarbeidet mellom Russland og Europa bråstoppet. Vesten og USA beskyldte Russland for anneksjon av Krim, og fra da av prydet den russiske presidenten Vladimir Putin norske avisers forsider i månedsvis. Overskriftene tydet på at Putin er den nye diktatoren som etter hvert skal gjenreise et russisk imperium. Våre vestlige propagandamedier har, ved å påvirke befolkningen i snart fire år, fått mange til å føle en reell frykt for en russisk invasjon i Norge.

Øverstkommanderende USA-general for NATO i Europa Curtis Scaparotti forklarte foran Senatet i april 2016 at man overfor Russland må holde «alle alternativer på bordet». Derunder faller også en militær løsning. På den offisielle nettsiden til NATO er det listet opp argumenter som skal underbygge og forsvare NATOs massive opprustning langs den russiske grensen. For å unngå den ensidige informasjonen er man nødt til selv å lete etter et mer nyansert bilde.

Samtaler med krimtatarene. I oktober i fjor fikk vi mulighet til å reise sammen med en tysk delegasjon til Krimhalvøya. Til sammen var vi 13 deltakere bestående av forretningsfolk, politikere og lederen av en kulturforening. Invitasjonen kom fra den «tyske nasjonalkulturelle autonomien fra Republikken Krim» i samarbeid med den russiske regjeringen. Lederen av foreningen på Krim Jury Gempel er selv medlem av parlamentet i Simferopol og i regjeringspartiet «Det forente Russland», og har selvsagt gode kontakter i regjeringen både på Krim og i Moskva.

Motivasjonen for å bli med på denne turen – som Ukraina ser på som ulovlig opphold på deres territorium – er følgende tre spørsmål som vi ville ha svar på: 1) Blir vi i Norge informert på en objektiv måte? 2) Hvorfor har over 90 prosent stemt for en gjenforening med Russland? 3) Blir minoriteter undertrykt eller forfulgt, slik det rapporteres om i flere medier?

I løpet av sju dager fikk vi oppleve en miks av kulturelle turer med omvisning på festningen i Sevastopol, besøk av flere minnesmerker og gravplasser fra andre verdenskrig, turistattraksjoner som Svalereiret i Jalta og politiske møter med regjeringen og diplomater. Under forberedelsene til turen kunne vi komme med ønsker om hva vi ville se eller folk vi vil snakke med. Flere deltakere, inkludert oss, hadde blant annet ønske om å snakke med minoriteter som eksempelvis krimtatarer, som i våre medier fremstilles som en undertrykt folkegruppe på Krimhalvøya.

Vi besøkte Eupatoria, og dagen etter, det kulturelle sentrum for krimtatarene i Bakhchisaray fikk vi mulighet til å snakke med vanlige folk både på en kafé og på en armensk restaurant hvor vi spiste middag. Tilbakemeldingen fra de fleste av disse var at de var fornøyde med Krims gjenforening med Russland. Krimtatarene var glade for at den russiske føderasjonen stilte med pengemidler til rehabilitering av gamle bygninger, og at et nytt program gir jord til alle tatarer som vender tilbake etter å ha blitt fordrevet under Stalin.

Til og med i en ukrainsk restaurant og med folk på gaten i Sevastopol, var det enighet om at Krim er russisk. Mange var redde for konsekvensene av en høyreekstrem regjering i Kiev hvis ikke president Putin hadde godkjent gjenforeningen med Russland.

Stolte fortalte restauranteierne og forhandlerne på gaten at grønnsaker og frukt nå kommer fra egen produksjon. Etter at EU og Norge startet med sanksjonene, har landbruket hatt en formidabel utvikling, og det investeres store summer i melkefjøs, fjørfe og jordbruk som holder høy kvalitet.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

1 kommentar

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.