Sjølpining (ml)

Klassekampen feirer AKPs 30-årsjubileum med å pine ml-erne. Men aller mest piner de seg sjøl. Kan AKP leve med den slags?

Ny Tid

Det måtte selvsagt komme en proteststorm da Klassekampen i forrige uke innledet sin debatt- og intervjuserie om AKP (ml), 30 år etter stiftelsen av partiet. Ingen kan pirke i AKP uten at noen blir forbanna. «Når Klassekampen velger å starte denne serien går vi inn i et minefelt. Her er det fremdeles mye følelser, aggresjon og engasjement,» som Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen skrev i den svært så forsiktige kommentarartikkelen som innledet jubileumsdekningen.

Men der Bjørgulv Braanen lister seg på tåspissene rundt minefeltet, har Klassekampens medarbeidere sørget for å grave fram folk som ser ml-bevegelsen utenfra, og som naturlig nok ikke er nådige: (ml) var en historisk parentes som ikke har satt varige spor, (ml) var en religiøs sekt som dyrket en kollektiv illusjon, (ml) bestod (blant annet) av Moskva-kommunistenes barn som ville rehabilitere sine fedre (altså var dyrkingen av Stalin nødvendig, men ikke av Stalins etterfølgere). Det er ikke rart Tron Øgrim ble forbanna. Eller at Pål Steigan, riktignok med referanse til tidligere angrep på AKP, skriver at «det [er] skrevet og sagt mye for å latterliggjøre ml-bevegelsen og forvrenge hva den stod for […] Det er ikke så mye nytt heller, bare at før leste vi det i Dagbladet, nå leser vi det i Klassekampen.»

Fem dager seinere må Braanen drive brannslukking: I en kommentarartikkel sist tirsdag legger han seg enda flatere enn han gjorde en knapp uke tidligere. Braanen skriver at «styrken på reaksjonene overrasker meg, og var i hvert fall ikke intendert,» og at Klassekampens hensikt var å «se hva vi kunne lære».

Vel, en lærdom tør altså være at styrken på reaksjonene blir større enn intendert når man pirker i AKP. Samme dag trykker forøvrig Klassekampen også et intervju med AKP-leder Jorunn Gulbrandsen og partisekretær Asgeir Bell, som demonstrerer for all verden at de ikke har lært noen ting som helst, og heller ikke har tenkt å gjøre det.

Det tør være åpenbart at Bjørgulv Braanens idé med en serie om (ml) er å skape distanse til AKPerne, men uten å støte dem fra seg. Ulykkeligvis for Klassekampen er de i ferd med å forskreve seg. For mens SVeren Hans Ebbing, historikerne Tor Egil Førland og Ragnhild Mork og eks-ml-topp Sverre «Stalin» Knudsen får slippe til i Klassekampens spalter med kontante påpekninger av ml-bevegelsens historiske feilsteg, blir det KK-redaktør Braanens oppgave å dempe gemyttene blant overvintrede Mao-dyrkere.

En debatt om (ml) interesserer knapt andre enn ml-erne sjøl, samt en håndfull andre sjeler på venstresida som fikk mer enn nok av AKPernes spill på 1970-tallet. De fleste i den siste gruppen – mange av dem finnes blant våre lesere – er allerede godt fornøyd med at (ml) har gått over i historien, og har ikke særlig behov for å «se hva vi [kan] lære» av (ml). Klassekampens problem når de vier så mye plass til denne debatten er at de framstår som en avis for folk som er spesielt interessert i (ml) – altså stort sett ml-erne sjøl. Og det var jo ikke meninga. Snarere tvert imot.

Men mens vi andre med letthet ser hvor forsiktig Klassekampen går fram i sin omgang med ml-erne, er neppe Bjørgulv Braanens beroligelse beroligende for dagens AKPere. De ser først og fremst et angrep på seg selv – fra Klassekampen! Fra våre egne!!! – angrep av en type de ellers bare er vant til i borgerpressas spalter, og da gjerne fra moderterte eks-SVere og erkemoderate studentpolitikere fra 1970-tallet.

Det er ikke egnet til å overraske at ml-erne er en særlig hårsår gruppe når det kommer til historien. En ting er at de for 25-30 år siden mente dumme ting – det er de knappest alene om – men en annen ting er at svært mange av dem ofret familieliv og akademiske karrierer for dumskapen.

Spørsmålet er hvor tungt ml-erne tar det at Klassekampen bruker AKPs 30-årsjubileum på å pirke i sårene snarere enn å gratulere. Og om avisas AKP-dekning vil fungere som nok et argument blant hardlinerne for å stramme grepet om avisa.

Klassekampen er nemlig fortsatt i en situasjon hvor det er – unnskyld uttrykket – politiske gærninger som påberoper seg eierskapet til avisa, om ikke i aksjelovens forstand (skjønt det også), så i hvert fall i kraft av å være dem som skapte avisa og som stod i snø og storm og solgte den utenfor landets Narvesen-kiosker på lørdagene. Og disse «aviseierne» ønsker å redigere avisa sjøl. Uten «borgerlig» kulturstoff. Uten pene bilder av Kristin Halvorsen. Som det heter i et ferskt debattinnlegg i avisa: «Alt vi kritiserte Klassekampen for i 1997 (før Paul Bjerke ble kasta som redaktør, red. anm.), har vi no fått tilbake i fullt monn».

Hvor følsomt forholdet mellom AKP og Klassekampen er, illustreres av en episode fra siste uke. Fredag hyrte Bjørgulv Braanen inn AKPs internasjonale sekretær Arnljot Ask til å vikariere som utenriksmedarbeider for en kort periode. Da de ansatte ble orientert påfølgende mandag, ble enkelte så rasende at to av dem sa opp jobben umiddelbart. I et forsøk på å få de to til å bli værende, fikk Ask sparken på dagen, uten at det vel forandret situasjonen. Det eneste resultatet er trolig at en og annen AKPer spør seg om det er yrkesforbud for kommunister i Klassekampen.

Det grunnleggende problemet for Klassekampen er at både stab og redaktør ønsker å lage en avis som er journalistisk interessant også for andre enn de som i sin tid skapte avisa. Men at de som i sin tid skapte avisa nødig vil la det skje. Forrige gang frontene stod steilt mot hverandre, var det ikke overraskende eierne som vant.

Da Jon Michelet tok over skuta for fem og et halvt år siden, ga han aviseierne det de ville ha. Etter at Bjørgulv Braanen tok over, mener et bredere publikum å kunne se en bedre, mer interessant og mer leseverdig avis. Men da mener stadig flere av ml-erne at det er full utglidning og borgerlig avvik.

Forrige gang hadde AKPerne både mage og rygg til å ta avisa si tilbake. Det gjorde vondt for flere enn journalistene i Klassekampen, og en og annen AKPer vil nok tenke seg om flere ganger før man gjentar dåden fra 1997. Men er sinnet og motet stort nok hos ml-erne, og går journalistikken i Klassekampen i stor nok grad på tvers av AKPernes ønsker, skal man ikke se bort fra at oppgjørets time kommer – nok en gang.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.