Sjokkeffekter uten mening

Koranoid er spennende sett fra et litterært synspunkt, men det er høyst uklart hva romanen egentlig vil fortelle oss om islam.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I årene etter 11. september 2001 er det blitt utgitt et kobbel av bøker om islam, og i høst har vi fått en rekke nye titler om emnet. Kvaliteten er som vanlig variabel, men i år har vi også sett en ny variabel – sjanger. Koranoid, skrevet av pseudonymet Erik Bakken Olafsen, er nemlig en roman med islam som rød tråd. Og allerede før den var i butikken, pisket mediene opp stemningen ved å omtale den som «den mest kontroversielle boken om islam i år».

Paranoia

Mottagelsen så langt har vært overstrømmende fra de fleste hold, og en sitter igjen med et inntrykk av at mange har rost boken opp i skyene fordi den representerer et «knallhardt angrep på islam». «Det må være lov til å håpe at den kan bli mottatt på en sivilisert måte,» skrev Dagsavisens Anders Sundnes Løvlie, kanskje med en undertone av forventning om at den ikke skulle bli det?

Tonen blir på et vis satt allerede når forfatteren velger å utgi boken under pseudonym, og det bygger opp til at dette er en utgivelse som vil sette ham i livsfare. Interessant nok velger han også å få hemmelig telefonnummer, ifølge Dagsavisen. Hva man skal man det, når man allerede skjuler seg bak et pseudonym er en annen sak.

Situasjonen kan minne om omstendighetene rundt Norma Khouris bok Tapt ære, som ble oversatt til en rekke språk, deriblant svensk, og som fikk svært positiv kritikk. De fleste forleggere og konsulenter overså opplagte feil i boken, fordi det var en fortelling som bekreftet deres egne holdninger og tanker om islam og muslimer. Dette er for så vidt et fenomen som er grundig behandlet av den nylig avdøde palestinske akademikeren Edward Said, i hans storverk Orientalismen.

Jeg ønsker på ingen måte sammenligne Olafsens skjønnlitterære bok med Khouris løgnaktige fremstilling av det jordanske samfunnet og sin venninne som ble æresdrept. Poenget mitt er bare at enkelte synes å miste all kritisk sans når kritikk av islam dukker opp. Når man tenker på hva slags samfunnsmessige konsekvenser slikt får, og hvordan det former unge muslimers syn, så kan slikt verken være særlig heldig eller særlig bra rent faglig sett. Nå ble Norma Khouris løgner avslørt før de ble utgitt i Norge, men jeg tviler ikke et sekund på at omtalen av den tapre muslimske kvinnen som snakket ut vil ville ha vært like begeistret i Norge som i andre europeiske land.

For banalt

Tilbake til Koranoid: Den er skrevet i en rekke forskjellige stilarter, og begynner med en politirapport om en brann i en HVPU-bolig. Den eneste overlevende er en norsk autistisk muslim, som har med seg en koran, noen andre bøker og et bønneteppe ut av den brennende bygningen. Disse andre bøkene, samt politiets sluttrapport, utgjør resten av romanen.

Den første av disse bøkene er en journal som personalet førte, men der journalføringene for de siste dagene er brent opp. Her ser vi hvordan pleierne tilpasser seg selv og opplegget i HVPU-boligen etter den autistiske muslimen, før de deretter prøver ut et eksperiment som går fryktelig galt: De skaffer seg en bok om en norsk skipslege, som ble tatt til fange av algirere – og som etter hvert omvender seg til islam. Dette skrivet brukes av pleierne for å prøve å manipulere autisten til å ikke lage problemer for dem. De omskriver deler av teksten, hvor han for eksempel får en befaling fra gud, som vil ha ham til å hjelpe en norsk muslim som har misforstått islam. Dette er da selvsagt vår autist, som skal hjelpes på rett bane. Det pleierne pønsker ut er å la Koranen spre seg til andre bøker, dermed kan de bruke hva de enn ønsker og lede autisten hvilken vei de vil, for hva de enn finner på er det en del av Koranen, og han vil adlyde. Her er det meningen at pleierne sees på som det norske samfunnet, og autisten er muslimen som må hjelpes av disse. Det blir for dumt, for banalt og for enkelt. Det eneste man kanskje kan dra av slutninger er at å prøve å styre andres tro kan få uante konsekvenser.

Denne delen med skipslegen har fått liten oppmerksomhet i anmeldelsene så langt, så jeg vil gjerne se litt nærmere på denne. Dette er en presentasjon som kanskje er riktig fra et norsk ståsted i 1770, men synet på araberne er ganske negativt og tendensiøst. Her beskrives lyder i det arabiske språk som lyden man lager når man gjør sitt fornødne eller kaster opp.

At forfatteren og andre kan finne dette morsomt er greit nok, men neppe særlig fruktbart, og hva det har av betydning for denne historien er et godt spørsmål. Lange beskrivelser av arabiske stavemåter formidler at forfatteren forstår disse, men har liten relevans for selve historien. Samtidig synes jeg det er merkelig at en islamekspert, som Olafsen blir fremstilt som, bommer på slike enkle og relativt banale ting som at det muslimske bønneropet er vers fra Koranen. Det er det da ikke. Nå er i tilfelle ikke Olafsen den eneste som har misforstått det muslimske bønneropet. Carl I Hagen inkorporerte jo «drep de vantro» inn i bønneropet fra Stortingets talerstol en gang i tiden.

Muslimsk sekt

Leser vi videre, kommer vi til en lengre og til tider morsom del om De klanderverdiges bok. Den skrives av en nordmann, som er disippel og beundrer av en noe gal svensk professor. Her kommer også en del latterliggjøring av akademisk debatt, portrettert gjennom krangelen mellom denne svenske professoren, Axel Mårdpäls, og den engelske professor Humbholdt. Mårdpäls har nemlig oppdaget en hittil ukjent/bortglemt muslimsk sekt, De klanderverdige.

Humbholdt nekter å godta dette av en enkel grunn. Han har skrevet det som regnes som det definitive verket om muslimske kjettere, og det faller sammen om han har oversett en gruppe. Samtidig er denne delen preget av merkelige ideer om at hvis man godtar eksistensen til disse klanderverdige, ja så vil muslimene måtte endre synet på sin religion. Disse forskernes fortolkninger og merkelige verdensforståelse er litt morsom, og harseleres med i teksten.

Videre har vi De klanderverdiges bok, hvor De klanderverdige gjør syke og motbydelige ting for å vekke avsky. Dette er blitt fokusert mye på i de fleste anmeldelsene, og på enkelte punkter minner dette om småbarns tendens til å ønske å sjokkere med å si stygge ord. Å smøre inn kroppsvæsker på hellige tekster kan neppe være ment som noe annet enn provokasjon, noe som da er meningen at De klanderverdige ville oppnå. Hva Olafsen derimot ønsker å oppnå er åpent for tolkning. Jeg synes ikke scenene har noe reelt poeng, men ender som sjokkeffekter uten dypere mening.

Koranoid er spennende rent litterært, og vrir en del skriveformer på hodet. At vi aldri møter denne muslimske autisten i teksten, men bare gjennom politirapporter og pleiernes beskrivelser, er også en spennende vri. Dette er en lek med måten å fortelle historien på som jeg fant spennende og interessant. Boken tjener imidlertid på å bli lest utelukkende som en skjønnlitterær roman, og ikke så mye mer.

---
DEL

Legg igjen et svar