Sjelefrender eller erkefiender?

Det er tvilsomt om Trumps presidentskap er basert på Ayn Rands filosofi.

AFP PHOTO / ANDREW CABALLERO-REYNOLDS
Vegardmartinsen
Martinsen er leder for Det Liberale Folkeparti.

Under Obama ble skattebyrden økt, reguleringene intensivert, statens låneopptak/gjeld doblet, offentlige tilbud styrket, og byråkratiet este ut. Denne politikken hadde stor støtte fra hele makteliten: akademia, presse, byråkrati, filmindustri med flere.

Obama var ikke nådig i sin karakteristikk av meningsmotstandere: «They get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations», noe som lignet Hillary Clintons utsagn om at halvparten av Trump-tilhengerne var «the basket of deplorables […] racist, sexist, homophobic, xenophobic, islamaphobic.»

Mange husket en 50 år gammel bok som hadde forutsagt en slik utvikling: Ayn Rands Atlas Shrugged  (1957). Salget av Atlas økte sterkt etter 2009, og som man kunne forvente kom det også et folkelig opprør mot Obama. Som president valgte USA i 2016 den komplette outsider – en vulgær, rik forretningsmann og tv-stjerne uten politisk erfaring (og tidligere demokrat og Clinton-venn): Donald Trump.

Rand hyllet entreprenører og kapitalister, og hadde ikke mye godt å si om makteliten. Er det blitt slik at Rands idealer har begynt å prege USA? Mange påstår dette, blant annet Cineaste Magazines filmanmeldelse av Fountainhead fra 1949 (publisert i norsk oversettelse i Ny Tids novembernummer), som hevdet at Rands «ekstremindividualistiske utopi for lengst er blitt en realitet i USA». Enkelte toppolitikere liker Rands romaner, men er plasseringen av Trump i presidentembetet et tegn på at Rands filosofi har fått gjennomslag?

Rand beundret entreprenører: De skaper produkter, optimaliserer tilbud og tilbyr ting som publikum kjøper fordi de gjør deres liv bedre. De anser konkurranse som et gode som motiverer til forbedringer. Entreprenørene skaper fordi de er kreative. Steve Jobs er et eksempel: iPhone, iPad og iTunes finnes i utallige hjem. Jobs revolusjonerte flere industrier: filmindustrien (Pixar), musikkindustrien og dataindustrien. Jobs’ motiv var å skape gode produkter, ikke å tjene penger.

Atlas finner man også forretningsfolk som Rand ikke beundrer: Disse ber staten om støtte og beskyttelse mot konkurranse, søker særfordeler, kjøper politikere og får skreddersydde reguleringer. Trump er en slik type: Han donerte til politikeres kampanjer (ga «bestikkelser»), ba om særfordeler og ønsket beskyttelse mot konkurranse. Ingen slår Trump i å fremvise sin rikdom på vulgært vis – noe Trump Tower bekrefter. Howard Roark ville takket nei til å tegne denne bygningen, mens opportunisten Peter Keating ville gladelig tatt jobben (karakterer fra Rands The Fountainhead).

Trump ønsker ikke frihet. Han bruker politisk makt for å støtte pressgrupper. Han sier at «Kina stjeler våre jobber» – selv om internasjonal arbeidsdeling er en fordel som medfører at produktiviteten og dermed velstanden øker. Trump vil stenge grensene for å holde fremmede ute, men jo flere som utfører produktivt arbeid i et land, jo større produksjon og velstand. Rand støttet frihet både med hensyn til handel og innvandring. Trump har derimot liten respekt for den enkeltes rett til å søke lykken hvor han/hun måtte ønske. Mange vil til USA fordi friheten er større der – dette er bra for USA, men ikke for opphavsland som mister ressurssterke folk. I Atlas omtaler Rand dette fenomenet som «a drain of brains» (uttrykket «brain drain» er blitt stadig oftere brukt etter 1957).

Både Trump og andre sentrale personer har sagt at de beundrer Rands heroiske skikkelser, men det er ofte langt mellom ord og handling; man kan beundre Rands idealer og samtidig være imot disse idealenes implikasjoner.

Rand beundret entreprenører: de skaper produkter, forbedrer tilbud og tilbyr ting som publikum kjøper fordi de gjør deres liv bedre.

Rand flyktet fra kommunisttyranniet i Sovjet i 1926, og kom til USA hvor hun trodde frihetsideene sto sterkt. Hun ble raskt skuffet: 1930-årene var «the red decade» – en periode hvor praktisk talt alle intellektuelle hyllet «det noble eksperiment» Sovjetunionen og ønsket en tilsvarende utvikling i USA. Etter at først Hoover og deretter Roosevelt intensiverte reguleringene med økt proteksjonisme (Smooth-Hawley-loven vedtatt i 1930; at den ville komme var kjent i forkant og i stor grad årsaken til krakket i 1929), forbud mot å eie gull (inflasjonssikre penger) for privatpersoner fra 1933 samt en rekke andre inngrep. Økonomien gikk inn i en krise. Få har tatt lærdom av denne perioden, og Trump er proteksjonist.

Finanskrisen i 2008–2009 var i hovedsak forårsaket av at den amerikanske sentralbanken hadde holdt rentenivået kunstig lavt en periode (blant annet for å få fart på næringslivet etter 11/9-2001), og så iverksatt en betydelig renteøkning i 2005–06 (forholdet mellom renter på korte og lange lån ble snudd). Investeringer og lån som hadde vært lønnsomme med lave renter og ble plutselig ulønnsomme, og konkursene kom. En rekke banker spekulerte i dette i trygg forvissning om at dersom det gikk galt, ville staten redde dem (Obama støttet redningspakkene). Støtteordninger medfører uforsiktig oppførsel, og dette preger også forretningsfolk. Statlige «bailouts» reddet noen banker og firmaer fra det som det frie marked ville ha gitt dem: konkurs. Kostnaden ved «bailouts» (og statsgjeld) belastes skattebetalerne – all skatt betales ved at vanlige folk må jobbe mer for å tjene til det de kjøper; bedriftsbeskatning er bare en indirekte måte å beskatte kundene på.

Disse tiltakene skjedde dog før Trump, men ville ikke har skjedd dersom Rands ideer hadde stått sterkt: Hun støttet full næringsfrihet, inkludert «free banking». Dette ville gitt stabil pengeverdi knyttet til en gullstandard, og et rentenivå bestemt av markedet istedenfor byråkrater. Det ville ikke ha vært en statlig sentralbank som manipulerer pengeverdi og rentenivå og skaper økonomiske kriser.

Rands ideal er rasjonalitet – at man retter seg etter fakta, er logisk, ærlig, prinsipiell, langsiktig, har integritet og tenker seg godt om før man handler. Passer denne beskrivelsen på Trump? Hans omgang med fakta er lemfeldig, hans utallige tweets tyder ikke på at han tenker igjennom det han sier, og han skifter syn så raskt at han stiller selv profesjonelle politikere i skyggen.

Trump og Rand er ikke i samme båt, de er ikke i samme ideologiske univers – de er praktisk talt motsatte ytterligheter. Å påstå at Rands ideer har betydelig innflytelse på USAs politikk i dag er bare absurd.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here