Sjeldent klønete

Sjelden har man sett en mer klønete krigshåndtering.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For noen måneder siden var det utenriksminister Colin Powell som hadde overtaket i den amerikanske administrasjonen. Det var Powell som overtalte presidenten til å søke støtte i FN for en krig, for på den måten å kontre anklager om USAs unilateralisme.

Det skjedde til tross for sterk motstand fra «haukene,» som allerede dengang mente at FN ville være et blindspor.

I ettertid har haukene fått rett. Powell har ikke maktet å levere det han lovet å levere. Han har ført USA inn i akkurat det blindsporet som krigshisserne fryktet.

Selv om Powell utad oppfattes som en mann med integritet og fingerspitzgefühl, er han sterkt svekket internt. Men splittelsen er der fortsatt.

Det hadde ikke gjort så mye, dersom George W. Bush hadde vært en sterk leder. Det er han ikke. Bush har gjennom seks måneder vært helt ute av stand til å skjære igjennom. I stedet har han latt kaoset råde.

Det USA har klart i denne perioden, er å isolere seg selv politisk. De har oppnådd å splitte Nato-alliansen, føre gamle allierte i Europa i tottene på hverandre, skape større enighet i den arabiske verden mot krig og bli uvenner med sin trofaste venn Tyrkia.

Det russisk-amerikanske samarbeidet i storpolitiske konflikter, som ikke var særlig sterkt i utgangspunktet, har fått et skudd for baugen. FN er svekket. Motstanden mot krigen har fått lov til å vokse uhemmet, Storbritannia er under press og Saddam Hussein er styrket.

Ved å nøle så lenge, har Bush skapt et momentum for en diplomatisk løsning av krisen og bidratt til en styrking av fredsbevegelsen som ikke fantes der tidligere. Og det verste av alt, sett fra USAs side, er at dette kan ha ført til en formidabel styrking av den irakiske moralen.

Så lenge har USA nølt at det vil gå utover krigsinnsatsen. Det skyldes ikke så mye det seine tidspunktet som måten de har brukt, eller ikke brukt, denne tiden på.

Det verste i en lang rekke eksempler er at USA har godtatt en tyrkisk invasjon av Nord-Irak. Det betyr at 70.000 godt trente kurdiske soldater vil bli opptatt av krigen mot tyrkerne snarere enn å gå mot Bagdad.

Det siste har større militær betydning enn man skulle tro. Som i Afghanistan, kunne man overlatt til de kurdiske geriljasoldatene å utkjempe gatekampene i Bagdad. Men så arrogant har USA behandlet sine partnere i den irakiske opposisjonen at kurderne ikke lenger er opptatt av å frigjøre Irak men frigjøre Kurdistan.

Når krigen først kommer, kan den derfor bli langt blodigere enn ventet. Det har amerikanerne fortjent. Men ikke det irakiske folket.

---
DEL

Legg igjen et svar