Sivilsamfunnet er nøkkelen

«Jeg har nøkkelen til fred i lomma,» sa Colombias president høsten 2010. I forrige uke ble samtaler mellom Colombias regjering og geriljabevegelsen FARC formelt innledet i Norge. Men for å skape varig fred etter 50 års konflikt, er ikke en militær-teknisk avtale nok.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dialog. Det startet med innsettelsen av Juan Manuel Santos som president i august 2010. Få trodde på store politiske endringer fra Santos, som hadde vært forsvarsminister under tidligere president Alvaro Uribe.

Uribe hadde manet fram et bilde av at enten var du med, eller så var du imot – noe som førte til en ekstrem polarisering i det colombianske samfunnet. Alt håp om dialog forsvant. Gjennom metoder som betaling av informanter, massearrestasjoner og opprettelse av bondemilits ble sivilbefolkningen i stadig større grad trukket direkte inn i den væpnede konflikten. Paramilitær terror steg, mens FARC-geriljaen økte antallet kidnappinger, bruk av landminer og tvangsrekruttering av barn.

Det er sivilbefolkningen som har måtte betale prisen for partenes insistering på en militær løsning. Antallet internt fordrevne har steget dramatisk fra 300.000 i 1994 til mellom fire og fem millioner i dag. Dette gjør Colombia til det landet med flest internt fordrevne mennesker i verden.

I tillegg befinner nesten en halv million colombianske flyktninger seg i nabolandene. De flykter fra kamper, brudd på menneskerettighetene, vold og overgrep. For mange er grunnleggende humanitære behov knyttet til beskyttelse, helse, skolegang og bolig ikke møtt. Omfanget av overgrep og mangelen på straffeforfølgelse er noe av det mest slående i den colombianske konflikten.

Men for de mest sårbare har det i liten grad hjulpet å heve stemmen. Representanter for urfolk, afrocolombianere, kvinner og fagforeninger har hatt et svært begrenset demokratisk handlingsrom, til tross for at man på papiret har et demokratisk styresett.

Santos’ grep

Hvilke grep har så Santos tatt? Det viktigste var «Ofrenes lov» («Ley de Victimas») som ble vedtatt av Kongressen i 2011. Med loven kom en viktig erkjennelse fra regjeringen om at det pågår en væpnet konflikt i landet.

Men loven var også et første skritt i retning fred. Loven skal gi kompensasjon for overgrep og tilbakeføre stjålet land til én million internt fordrevne familier. Gjennomføringen vil koste 143 milliarder kroner, eller 25 milliarder dollar, og tidsrammen er ti år.

Dette er en svært ambisiøs plan som vil møte store utfordringer politisk, juridisk, økonomisk og sikkerhetsmessig. Narkotikahandlere, paramilitære grupper og andre væpnede aktører, som har tilranet seg store jordeiendommer i ly av konflikten, vil forsøke å stikke kjepper i hjulene.

Santos har også klart å bedre forholdet til Cuba, og ikke minst til nabolandene Venezuela og Ecuador. Dette er viktig for å hindre en regionalisering av konflikten og for å få til en forhandlingsløsning.

FARC har på sin side løslatt mange fanger, lovet å stoppe med kidnappinger og uttrykt vilje til å respektere humanitær rett. Dessuten er bevegelsen svekket etter at flere ledere er blitt drept de siste årene.

Tidligere lærepenger

At troen på en militær seier står svakere hos begge parter er viktig. Samtidig er det mye å lære av tidligere fredsprosesser som aldri førte fram. Midt på 1980-tallet lot en gruppe FARC-medlemmer seg avvæpne for å danne partiet Union Patriotica (UP).

Fem år senere hadde over 3000 UP-medlemmer mistet livet av dødsskvadronenes kuler. Den colombianske regjeringen viste seg nok en gang ute av stand til å beskytte folk som drev legitim politisk virksomhet. Colombianske myndigheter høstet på sin side dårlige erfaringer i perioden 1998-2002, da FARC utnyttet en pågående fredsprosess til å bygge seg opp militært.

Begge parter har derfor negative erfaringer med tidligere fredsprosesser. En viktig lærdom bør være at en reell fredsprosess må være et nasjonalt prosjekt og involvere det sivile samfunn. Konflikten og krisen i Colombia kan løses, men freden vil aldri kunne sikres gjennom en militær-teknisk avtale som kun gjelder mellom regjeringen og FARC.

Dette har vært en feiltagelse før som har ført til at de underliggende aspektene av konflikten ikke har blitt håndtert. Konflikten er først og fremst en sosial og politisk konflikt med sosiale og politiske løsninger.

«Fellesuttalelse nummer 3» ble lest opp på Hurdal i torsdag 18. oktober. I form av en pressekonferanse ble samtalene mellom FARC og Colombias regjering formelt innledet. Partene sa seg enige om å fortsette forhandlingene ved å ta fatt på samtaler om jordbruksreform på Cuba den 15. november.

Agendaen for de videre samtalene tyder på at partene har tatt inn over seg behovet for mer omfattende diskusjoner. I tillegg til jordreform skal politisk deltagelse, slutt på væpnet konflikt, narkotikaproblemet og ofrenes rettigheter diskuteres. Det som kan bli avgjørende er hvilke stemmer som trekkes inn i samtalene om dette brede spekteret av temaer. Vil det begrensede demokratiske handlingsrommet som kjennetegner Colombia, føre til at sivilsamfunn, kvinner og fagforening parkeres på sidelinja?

Norges rolle

Norge har etter ønske fra begge parter påtatt seg rollen som tilrettelegger og garantist for fredssamtalene. Samtalene i Norge i forrige uke var et lite, men viktig steg på veien, før de konkrete spørsmålene skal diskuteres videre på Cuba.

«Det er Norge som har sørget for at vi har fått tillit til hverandre,» sa Colombias forhandlingsleder, Humberto de la Calle, på pressekonferansen på Hurdal.

Norges rolle har også vært viktig for å skape internasjonalt engasjement for forhandlingene, noe som skal bidra til å legge press på partene for at det man blir enige om faktisk gjennomføres.

Det er ikke første gang Norge er engasjert i fredsinitiativ i Colombia. Norge har i flere år gitt støtte til humanitært arbeid og arbeid for menneskerettighetene i landet. Det er viktig at Norge nå både politisk og økonomisk fortsatt støtter gjennomføringen av «Ofrenes lov», en forutsetning for at resten av prosessen lykkes.

På tross av at det er stor oppslutning om fredsprosessen i byene, er oppslutningen lavere blant folk på landsbygda i de mest konfliktfylte områdene. Ofrene for konflikten er nødt til å snart se tydelige tegn til bedring i sin situasjon, dersom de skal tro på at forhandlingene denne gang kan lykkes.

Dessuten må Norge, uten at det går ut over tilretteleggerrollen, påpeke viktigheten av at partene følger Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. På Hurdal var det ingen kvinner i delegasjonene, i kulissene framover bør Norge være en pådriver for at de inkluderes. I tillegg må fagforeninger og sivilsamfunnsorganisasjoner får plass til å komme med innspill. I Colombia er det sivilsamfunnet som er nøkkelen til en varig fred. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 26.10.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL