Sivilisasjon og barbari

Høflighet, veltalenhet og vennlighet selv mot en mann som var villig til å til å ta hundretusenvis av uskyldige liv. Slik reddet Raoul Nordling Paris fra tilintetgjørelse under krigen.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Mannen som reddet Paris Regi: Volker Schlöndorff, foto: Michel Amathieu Mannen som reddet Paris åpner med dokumentariske bilder fra ødeleggelsen av Warszawa, tonesatt av andre sats – allegrettoen – fra Beethovens syvende symfoni. Bildene av den polske hovedstaden glir så over til bilder av andre byer som legges i grus. Sannsynligvis også tyske – selv om det er vanskelig å si sikkert – for også de ble bombet sønder og sammen. Katedraler og andre kulturskatter ble tilintetgjort, og tusener på tusener av sivile liv gikk tapt. Allegretto-satsen, som er noe av det mest populære Beethoven skrev (og som gjerne blir fremført uavhengig av resten av symfonien), begynner med et melankolsk tema, som senere i satsen gjentas lysere og luftigere før det nyanseres og endelig munner ut i et behersket drønn. Dette lydbildet står i stil med den europeiske sivilisasjon på denne tiden: en kultur som med sin kunst, musikk og litteratur står sentralt i menneskets nyere historie, men som i krigsårene stod i fare for å bli utslettet. Kombinasjonen av sorg, tragedie, mot og stolthet som ligger i Beethovens musikk slår an en treffende innledende tone for det som senere skal komme: fortellingen om noen få individer med evne til å overbevise som redder Paris fra å bli utslettet. Planen klar. Den 25. august 1944 entrer tyskerne Frankrikes hovedstad. Flere andre byer – deriblant nevnte Warszawa – var blitt destruert etter ordre fra der Führer. Det tredje riket forutsatte rent bord på flere nivåer og skulle bygges videre på ruinene av fienden, mente Hitler. Nå er det Paris som skal ødelegges – en by full av uvurderlige kulturskatter og arkitektoniske perler. Dietrich von Choltitz (her spilt av Niels Arestrup), Hitlers forlengede arm i byen, har gjort alt klart for katastrofen. Broer og monumenter over hele byen er blitt utstyrt med sprengladninger. Først skulle man sprenge alle broer med unntak av Pont Neuf, slik at Seinen vellet over sine bredder og skapte flom i store deler av byen. På denne måten ville sanitærsystemer og elektrisitet settes ut av spill og bygningsmassen i store deler av byen kollapse. Deretter skulle Nôtre Dame, operaen og Louvre sprenges. Dertil Place de la Concorde og parlamentet. Tre torpedomissiler skulle velte Eiffeltårnet. Når også de store jernbanestasjonene skulle blåses i lufta, ville restene fra sprengningene demme opp for Seinen og ødelegge de delene av byen som ennå ikke var destruert av eksplosjonene. Millionbyen og all dens kunst og skjønnhet, så vel som dens befolkning, ville gå med. Ødeleggelsen av Paris vil ha en demoraliserende effekt på den franske befolkningen, for, som von Choltitz sier: «Faller Paris, faller hele Frankrike». Likevel var det ikke den strategiske verdien av operasjonen som var viktigst. Hitler kunne ikke bære å se at Paris var like vakker, mens Berlin var i ruiner. «Paris tilhører ingen.» Når vi første gang treffer generalen, er franske opprørere bare to timer unna, og tyskerne begynner å bli desperate. Sårede fra frontlinjene dukker opp i generalens hovedkvarter, og planleggingen av sprengningen er i sin aller siste fase. Det eneste som gjenstår er den endelige ordren fra von Choltitz. Så, plutselig, står Raoul Nordling (André Dussollier) på generalens dørmatte. De kjenner hverandre fra før, men von Choltitz er naturlig nok likevel sjokkert. Hvordan kom han seg inn? Det viser seg at han har brukt en hemmelig trapp som ble bygget av Napoleon 3. slik at keiseren, uten at noen fikk vite det, kunne besøke sin elskerinne på den andre siden av gaten. Gjennom hele menneskets historie har det oppstått krigssituasjoner hvor kulturen har forhindret at mennesket synker ned i det dypeste barbari. Da Nordling trer frem, har han allerede stått i skjul en stund, for han kjenner alle detaljene i planen om å ødelegge byen. Nordling er generalkonsul for det nøytrale Sverige, og begynner, gradvis, å argumentere for ikke å gjennomføre aksjonen. Hans fininnstilte diplomatiske evner stilles på prøve: Han snakker mildt og imøtekommende, uten å ta side. Han berømmer generalen, roser ham, men forsiktig former han også en kritikk av de forestående handlingene, ikke som et angrep på von Choltitz selv, men som et argument for å bevare byen for menneskeheten, for ettertiden. «Paris tilhører ingen,» sier han, og spør om ikke også generalen vil at hans barn skal kunne se denne vakre byen når de blir voksne. «Unnlater du å ødelegge byen, vil du bli kjent som mannen som reddet Paris,» sier Nordling inntrengende. Et høydepunkt er Nordlings sammenlikning av von Choltitz med Abraham, som stod parat til å drepe sin egen sønn Isak, siden Gud ba ham om det. «Ville du tatt livet av din sønn for Hitler,?» spør den svenske diplomaten. Når generalen viser seg å være gjenstridig, begynner Nordling å skape et emosjonelt rom, en forestillingsverden allerede preget av tap. «Så da vil vi aldri få se den domen igjen,» sier han trist. «Ikke mer Place de la Concorde, ikke mer Louvre. Ikke flere barn som leker i parken. Ikke mer Nôtre Dames tårn. Alt må bli borte. For all tid.» Nordling sår til slutt en tvil hos generalen, som springer ut av noe fellesmenneskelig, noe vi alle deler, hinsides polariserte bilder av fiende og venn. Nei, Paris tilhører ganske riktig ikke noen fordi kulturskattene der er hele verdens eiendom – et arkiv over våre ypperste frembringelser som må ivaretas for å kunne opprettholde kunnskapen og erindringen om kjernen av hva som er sivilisasjon. Dette demonstrerer Nordling gjennom sin høflighet, veltalenhet og vennlighet, som han holder ved like selv når den er rettet mot en mann som er villig til å drepe hundretusenvis av uskyldige sivile. Å tenke selv. I Nordlings diskrete appell til det fellesmenneskelige ligger ikke bare en respekt for verdien av ethvert individ, uansett om det er fiende eller venn, men en dypere forståelse av hva vi må fremdyrke på tvers av nasjonal tilhørighet og ideologier. Han står for en dannelse, en kunnskap og vennlighet, som – selv i kritiske situasjoner – bringer oss lenger enn et ladet gevær eller en granat. Bak diplomatiets appellerende fasade ligger dermed en hard kjerne som Nordling ikke vil forhandle om: evnen til å tenke selv. «På et punkt slutter en ordre å være en plikt,» som han sier. Å adlyde blindt ødelegger ikke bare fundamentet for individets egen tenkeevne – dets selvstendighet – men leder rett mot det totalitære og tankeløse, som Hannah Arendt analyserer så overbevisende i Eichmann i Jerusalem fra 1963. Det er ikke så mye ondskapen som er en trussel mot mennesket, men dets tankeløshet, hevder Arendt. Gjennom hele menneskets historie har det oppstått krigssituasjoner hvor kulturen har forhindret at mennesket synker ned i det dypeste barbari. Det finnes historier om hvordan soldater under første verdenskrig oppgav sine posisjoner, for et øyeblikk, da noen begynte å spille musikk. De gikk opp fra sine skyttergraver og danset med hverandre. Så snart musikken var over, gikk de tilbake til krigen igjen. Det er slike pusterom som gjør en brutal virkelighet utholdelig. Det er slike øyeblikk av genuin fellesmenneskelighet som vedlikeholder et minimum av menneskelighet under umenneskelige forhold. Evnen til å opprettholde en sivilisert samtale selv om omgivelsene er katastrofens, kan spille noe av den samme rollen som vi ser i Mannen som reddet Paris (hvorfor den norske tittelen ikke er «Diplomati», som den opprinnelige, er forresten uforståelig). Aktuell i dag. Filmen viser oss en situasjon som dessverre er høyst aktuell i andre deler av verden. De siste månedene har vi sett den islamistiske IS-gruppen bevege seg inn i det historiske Irak med fysiske så vel som ideologiske våpen. Det grusomste er livene som går tapt, men når vi ser kalifatets krigere borre og hugge løs på den førasiatiske kulturens kjennemerker, som har stått der i tusenvis av år, svir det i sjelen. For historien er jo ikke bare noe som har skjedd, det er også spor og gjenstander som er overlatt til oss – og hvordan vi forvalter disse videre, illustrerer hvilken forbindelse vi har med fortiden. Om vi ikke kan ta vare på monumentene, bygningene og kunsten våre forgjengere har betrodd oss, er det noe helt fundamentalt i kulturen som går i stykker. Diplomati, evnen til og tenke klart under kritiske forhold, og respekten for selv vår fiende er derfor viktigere enn noensinne. Røed er fast filmkritiker i Ny Tid. kjetilroed@gmail.com

---
DEL