Sitter med NMD-nøkkelen

Hvis ikke George W. Bush tilfredsstiller disse tre mennene er det ikke sikkert drømmen om et missilskjold (NMD-systemet) går i oppfyllelse. De er motstandere av systemet, men er villige til å forhandle om en minnelig løsning.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Søndag nådde Thule-karavanen frem til de gamle boplassene i ved Uummannaq i nordvest-Grønland. Målet med ekspedisjonen er å minnes tvangsflyttingen av inuit-jegerne i 1953 fra Thule til Qaanaaq. Karavanen kom på tradisjonell vis frem til boplassen på hundesleder.

Turen er samtidig en manifestasjon i forhold til amerikanernes planer om et missilskjold. National Missile Defense-systemet er avhengig av at USA får lov til å bygge ut på Thule-basen i Grønland.

– Uansett hva politikere – både lokale og internasjonale – ønsker å gjøre i forbindelse med missilskjoldet, så må de ta hensyn til folkets rettigheter, sa Aqqaluk Lynge da karavanen endelig nådde frem til målet sent søndag. Da hadde de kjempet i flere dager med is og og vind. Hjelp utenfra av helikopter var også utelukket på grunn av det dårlige været.

Men de nådde frem. 14 menn, en kvinne og 80 bikkjer. I delegasjonen er blant andre Aqqaluk Lynge som er president for Inuit Circumpolar Conference (ICC), det grønlandske folketingsmedlemmet Hans Pavia Rosing og lederen for de tvangsflyttede jegerne, Uusaqqak Qujaakitsoq. Det er organisasjonen Hingidark 53 som arrangerer karavanen.

Hingidark 53 kjemper for at de tvangsflyttede skal få lov til å flytte tilbake til hjemstedene. Organisasjonens advokat Christian Harlang, som også deltar i Thule-karavanen, jobber med å bringe saken inn for dansk høyesterett i løpet av høsten 2002.

Samtidig som det kjempes for retten til å flytte hjem igjen, kjemper Grønland som nasjon for selv å kunne være med til å bestemme hva som skjer i eget land.

Dette er en holdning som passer dårlig Danmark. Poul Nyrup Rasmussen og hans regjering har kommet seg opp i et sikkerhetspolitisk spill som er det vanskeligste en danske regjering har vært oppe i siden den kalde krigen.

USA kan presse danskene veldig langt i spørsmålet om Thule-basen. Bakgrunnen er at Danmark allerede etter andre verdenskrig nærmest ga USA frie tøyler til å bygge ut militære installasjoner på Grønland, uten at lokalbefolkningen på verdens største øy i det hele tatt var blitt tatt med på råd. I ti-årene som fulgte løy danske statsråder i tur og orden – de fleste fordi de ikke viste bedre – om at Danmark hadde siste ord å skulle ha sagt om alle militære installasjoner som var og vil bli utbygget innen riksfellesskapet. Et fellesskap som i tillegg til Grønland og Danmark omfatter Færøyene.

På den andre siden kan Grønland presse Danmark for tidligere tiders forsømmelser og forglemmelser.

Det meste kunne ha forblitt en hemmelighet, og de eneste som hadde diskutert saken ville vært lokalbefolkningen på Grønland. Fra dansk og amerikansk side ville dette blitt avfeid som misnøye uten hold i virkeligheten. Men den danske regjeringen har i de senere år fått store problemer med å utrede sammenhengene i det Danmark og danske politikere tidligere har hevdet og det som dokumenter viser. De alvorlige problemene for danskene oppstod for få år siden, da det dukket opp en bunke støvete papirer i arkivene i Washington. Senere har også dukket opp et og annet dokument i danske arkiv. Felles for disse dokumentene er at de avslører at Danmark har overlatt til USA å bestemme på Thule-basen, og Danmark har ikke noen muligheter for å hindre amerikanerne i å bygge ut Thule-basen.

Dette finner lokalbefolkningen på Grønland seg av naturlige årsaker ikke i. Med Bush junior i det hvite hus i Washington kom fart på NMD-planene igjen, og dermed er Thule igjen i det militære søkelyset.

Nå har statsminister Poul Nyrup Rasmussen sagt at Grønland skal få være med som observatør når de forhandler med den amerikanske regjeringen. Dette har den grønlandske regjeringen/landstyret sagt er greit. De vet at hvis Danmark enda en gang prøver å lure de grønlandske politikerne, så har Grønland ingenting i riksfellesskapet å gjøre.

Danmark har påtatt seg rollen som utenrikspolitisk ansvarlig for Grønland, og de mener at det er de som til syvende og sist skal si ja eller nei til hva som skjer på Grønland. Dette er en holdning inuittene ikke er enige med danskene i, men de har lært å leve med den. Dessuten har tidligere tiders forsømmelser fra dansk side vist seg å være gode å ha til å dra frem til passende anledninger.

Med kravet fra Pentagon om at de vil gjøre Thule-basen til en sentral del av NMD, velger Grønland en interessant rolle, der de presser både USA og Danmark. Danmark tør ikke gjøre annet enn å danse etter pipen til landstyreformann Jonathan Motzfeldt og finansminister Josef «Tuusi» Motzfeldt. De kan kaldt og kynisk sitte og presse sitronen for det den er verdt. Grønland ønsker ikke å være bombemål og vil ikke ha NMD, men danskene tør ikke si nei til USA. Derfor fikk Grønland ny flystripe i Qaanaaq betalt av den danske stat. Hvis NMD likevel presses inn i Thule vil Grønland kunne utnytte dette til egne fordeler. Tiden da Danmark alene nød godt av å la NATO og USA ha baser på Grønland og Færøyene er forbi.

Grønland har gitt klar beskjed om at de ikke vil være med i et nytt våpenkappløp, og slett ikke være et høyt prioritert bombemål. Derfor krever de at partene som skrev under på ABM-avtalen i 1972 – om reduksjon i antallet globale raketter – skal godkjenne NMD-systemet først. Russland og Kina har sagt nei, og Grønland vil ikke ha NMD før Moskva og Bejing gir grønt lys.

Dermed sitter den danske regjeringen og skal prøve å blidgjøre både Grønland og USA. Et flertall i Folketinget vil gi USA tillatelse til å bygge ut Thule-basen til NMD-standard. Gjør de det uten å ha fått godkjennelse fra Grønland vil de få alvorlige innenrikspolitiske problemer å slite med. Samtidig vil en godkjenning av NMD medføre at Danmark som det eneste landet i Europa godkjenner NMD-systemet. Sier de nei vil det skape problemer i forholdet til USA.

Derfor vil presidenten for inuittene fra Alaska til Sibir i ICC, Aqqaluk Lynge, sammen med partilederne i Siumut, Jonathan Motzfeldt, og Inuit Ataqatiqiit, Josef Motzfeldt, kunne bestemme om USA får folkelig støtte i nordområdene for sin NMD-plan. Til syvende og siste handler dette om urbefolkningen i nordområdene og deres fremtid.

De tre inuittlederne sitter i en unik posisjon som de er klar over kan brukes, og de vil gjøre det.

---
DEL

Legg igjen et svar