Siste mote fra Washington

Antieuropeiske holdninger sprer seg i USA. Det er farlig, det.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Amerikanere er fra Mars, europeere er fra Venus, fastslår den konservative amerikanske skribenten Robert Kagan. Han burde vite hva han snakker om. Amerikanerne vet jo en hel masse om verdensrommet. Dessverre forstår de lite av europeisk kulturhistorie. Det er den eneste plausible forklaringen på de gryende antieuropeiske strømninger i USA for tiden. Kunnskap selger dårlig i USA. Det er en grunn til at Michael Mores bok «Stupid White Men… and Other Sorry Excuses for the State of the Nation» selger så godt der borte.

Sivilisasjonskonflikt?

Temaet er for alvorlig til å spøke med, tatt i betraktning krig og alt det der, men den europeiske antiamerikanismen settes i perspektiv når man sammenligner den med amerikansk «antieuropeisme». Begge deler er like irrasjonell, for som Eric Alterman nylig påpekte i den radikale avisen The Nation: Antiamerikanisme handler ikke om hva USA gjør, men hva USA er. Antiamerikanisme? Antisemittisme? Velg og vrak.

Og faktisk er temaet veldig alvorlig, kanskje langt mer alvorlig enn vi er klar over. Den amerikanske statsviteren Charles A. Kupchan har fått mye oppmerksomhet for boken «The End of the American Era» (2002) hvor han spår et nytt «clash of civilisations». Ikke mellom muslimer og kristne, slik statsviteren Samuel P. Huntington spådde. Ikke mellom Kina og USA, som andre har spådd, eller mellom Russland og USA. Nei, mellom Europa og USA.

Den britiske journalisten og samtidshistorikeren Timothy Garton Ash har nylig reist rundt i USA på jakt etter antieuropeiske strømninger, og i siste nummer av New York Review of Books («Anti-Europeanism in America») skriver han at veldig få er enig i Kupchans pessimistiske analyse, selv om mange mener det finnes en kjerne av sannhet i statsviterens nye fiendebilde. Det er ingen trøst. Selv Huntington var ufarlig og marginalisert i mange år etter bokutgivelsen i 1996. Helt til 11. september 2001.

Konseptet er det samme som før, enten det har dreid seg om muslimer eller kommunister: Europa er det motsatte av USA. Rett og slett. Europa tenker, USA handler. Europa er feige, USA er tøffe. Europa er et Hellas på retrett, USA er et romerrike i vekst. Europa er et gamlehjem, USA er et ungdomsherberge. Amerikanere er virile og potente, Europa er en gjeng evnukker. Eller som amerikanerne sier det – hvis vi kan tillate oss til humor: «EU-nuchs».

EU som motvekt?

Man kan gjerne avfeie Kupchan. Eller Timothy Garton Ash, for den saks skyld, som indirekte bekrefter at ideene egentlig bare mangler noen storpolitiske hendelser som kan bekrefte teoriene (som den første Irak-krigen gjorde det for Huntington). Den norske statsministeren Kjell Magne Bondevik hjelper ikke akkurat til når han står foran Akropolis i Athen og nevner dette som en av to årsaker til at Norge eventuelt bør melde seg inn i EU:

«Jeg ser det kan være behov for en tung europeisk motvekt mot USA i en situasjon hvor Sovjetunionen er gått i oppløsning og det bare finnes en eneste supermakt, USA.»

Her tar Bondevik for gitt at det finnes et sett med europeiske verdier som amerikanerne ikke deler. Det er greit nok. Men hvordan skal disse verdiene beskyttes? Ikke militært, forhåpentligvis. Det blir for dumt. Økonomisk – ved å lage et europeisk fritt marked som er bedre enn det amerikanske? Hvorfor skal man i så fall da beskytte seg? Kulturelt? Det har så å si hvert eneste land i Europa forsøkt i minst 50 år. Uten å lykkes. Heldigvis.

Fred i Europa er et godt EU-argument. Antiamerikanisme er det ikke. Dessuten, og det er kanskje litt pussig – ifølge en amerikansk-europeisk undersøkelse utført i september sier så mange som 80 prosent av amerikanerne av de støtter et sterkere og mer offensivt EU når det gjelder internasjonale spørsmål. (The Nation, 27/1-03) Amerikanerne vil med andre ord ha Norge med i EU. Det høres ut som et godt nei-argument.

Midtøsten splitter

Det er noen reelle forskjeller mellom USA og Europa. For eksempel har etterkrigstidens antiamerikanisme tradisjonelt vært en fritidssyssel for venstresiden. De antieuropeiske strømningene man finner i USA er dratt i gang av konservative hauker. De mener Bill Clinton var en europeer. Det er vel det eneste venstresiden i Europa og høyresiden i USA enes om. På den annen side har både de og vi er kjempeutfordring som verken befinner seg i Europa eller i USA, men som ligger til grunn for den nye antieuropeiske holdningen i USA og antiamerikanismen i Europa, skal vi tro Timothy Garton Ash. Det er Midtøsten.

Og da tenker Ash først og fremst på konflikten mellom israelere og palestinere – en konflikt som er bakteppe for de mest alvorlige utfordringer i forholdet mellom USA og Europa de siste 12 årene. Europa er rett og slett mer gira på å opprette en selvstendig palestinsk stat enn USA. Dessuten mener mange europeere at fred i Midtøsten er en mer effektiv krig mot terrorisme enn å angripe Irak. «Antisemittisme», roper haukene i Washington. «Jødisk lobbyvirksomhet» svarer raddissene i Paris tilbake. Og vi andre – hvem holder vi med?

«Sovjetunionen forente Vesten, Midtøsten splitter Vesten», skriver Timothy Garton Ash. Har han rett, er ikke det gode nyheter. Men det er selvfølgelig mulig han tar feil. Briter gjør jo stadig vekk det. Men den amerikanske utenrikspolitiske skribenten Robert Kagan er enig, for som han skriver i artikkelen «Power and Weakness»:

«Amerikanere er fra Mars og europeere er fra Venus: De er enige om lite og forstår hverandre mindre og mindre. Når det kommer til nasjonale prioriteringer, det å fastslå trusselbilder og definere trusler, utforme og utføre utenriks- og sikkerhetspolitikk, har USA og Europa skilt lag.» Så, det er godt. Når alt kommer til alt er amerikanere og europeere enige tross alt.

---
DEL

Legg igjen et svar