Siste del av ydmykelsen

Midt i Europas sentrum og under det internasjonale samfunns åsyn, forsvinner mennesker uten spor. En såkalt benådning blir gjennomført uten de fengsledes samtykke. President Lukasjenko prøver igjen å vise hvem som er sjef.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Prisbelønte Iryna Khalip har vært redaktør for to aviser som har blitt stengt av hviterussiske myndigheter. Har gjentatte ganger blitt saksøkt for sin journalistisk aktivitet. Ble fengslet sammen med sin mann og tidligere presidentkandidat, Andrei Sannikov, i protestene mot valget 19. desember 2010. Hun ble 16. mai dømt til to års åpen soning. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Minsk, Hviterussland. For ikke lenge siden ble enda elleve politiske fanger sluppet løs fra hviterussiske fengsler. De var blitt arrestert for å delta på den fredelige demonstrasjonen i Minsk 19. desember i fjor, under presidentvalget. Som de tidligere løslatte, er de blitt benådet på ordre fra president Lukasjenko.

Forskjellen mellom disse og de som er blitt benådet tidligere, er at det siste partiet av «benådede» ikke søkte Lukasjenko om benådning. Det gjorde de forrige. De slapp ut, men med en følelse av fornedrelse.

På den tiden da EU og USA krevde at Lukasjenko skulle løslate og rehabilitere alle de politiske fangene, og han ga sitt berømmelige svar: «Jeg skal slippe ut hele gjengen, de skal ikke sitte og skitne fengslene der det sitter anstendige mennesker», ble fangene besøkt av KGB-ansatte. De krevde at hver og en av dem skrev søknader direkte til Lukasjenko om å bli løslatt.

Fangene ble truet, ydmyket og løyet til. Den unge aktivisten Nikita Likhovid fikk høre: «Alle unntatt du slippes ut nå, og de kommer til å glemme deg». Dmitri Bulanov ble minnet på hvor vanskelig livet var for hans syke mor. De sa: «Hun kommer til å få det enda verre når hun får vite at de andre fangene var lure og underskrev de riktige dokumentene, mens du var sta og valgte å råtne i fengsel».

Det var mange som valgte å underskrive løslatelsessøknaden, og i mange tilfeller trengte de ikke en gang å skrive: KGB-offiserene hadde allerede forberedt en søknadstekst. De skrev under og slapp ut.

Løslatelse tortur i seg selv

Lukasjenkos pressetjeneste sendte ut en kunngjøring: «De løslatte har angret seg og sendt en søknad til statsoverhodet…» Mange vestlige politikere har gitt forsiktig uttrykk for at de verdsetter disse løslatelsene som «noen få skritt i riktig retning». De har glemt at selve prosessen med å tvinge disse fangene til å skrive under på løslatelsespapirene var tortur i seg selv.

En av de som slapp ut aller sist var Aleksandr Otrosjtsjenkov, pressesekretæren til presidentkandidat Andrej Sannikov. Han fortalte at han ble presset til å underskrive bare et par dager før løslatelsen. Han nektet, og holdt fast ved at han heller ville sone hele straffen enn å skrive under på noe som helst (han var dømt til fire års frihetsberøvelse).

Imidlertid var det åpenbart at beslutningen om løslatelse allerede var tatt, og Aleksandr ble forespeilet noen alternative søknadsskjema. De sa: «Det er jo ikke ydmykende. Du kan skrive tre ord, revurder saken min. Kom igjen!» Otrosjstjenkov nektet. Til slutt ble han løslatt på «humanitært grunnlag».

Hva skal Lukasjenko med disse løslatelsessøknadene? I følge hviterussisk lov er det nødvendig med en søknad for å kunne foreta en løslatelse. På den måten prøver Lukasjenko å vise opposisjonen hvem som er sjefen, tvinge dem til å knele og holde dem i sin hule hånd. Han kan med letthet få fengslet uskyldige mennesker, og like lett få dem løslatt igjen, mens han underholder seg med deres ydmykelse og lidelse.

Lukasjenko har ingen utvei

Når nå de siste av de politiske fangene som ble arrestert 19. desember 2010 er blitt løslatt selv uten å ha søkt, er det tydelig at det var unødvendig å søke. Lukasjenko har ingen utvei: Hans verste fiende akkurat nå er ikke Vestens protester, men hans egen økonomi, som er vanskelig å føre uten noen hjelp fra utsida.

Slik hjelp er det ikke lett å få med Hviterusslands politiske utestengelse. Derfor var det logisk at de politiske fangene ville bli løslatt før eller siden. Men de som kategorisk nektet å underskrive noen søknad, og som ikke samarbeider, blir utsatt for andre tiltak.

Dmitri Dasjkevitsj, lederen for ungdomsorganisasjonen «Malady Front» (Ungdommens front) startet en sultestreik. For å nekte å samarbeide med fengselsadministrasjonen og KGB ble bibelen hans konfiskert, og han ble tvunget til å stå i korridoren en hel natt.

Etter en hel natt uten søvn og stående oppreist, ble Dmitri jaget på arbeid (tvangsarbeid er obligatorisk for alle hviterussiske fanger). Helt utslitt nektet han å arbeide, og han ble sendt på isolat, hvor han startet sultestreiken.

Dasjkevitsj begynte å sultestreike den 16. september. Fire dager senere ble han sendt til et annet sted. Advokater og menneskerettsforkjempere lette etter ham i alle hviterussiske fengsler, men fant bare bruddstykker av spor – for eksempel fikk de høre at han hadde blitt overført til et fengsel i byen Mogileva klokken åtte den samme dagen.

Senere hadde han dukket opp i Vitebsk-fengslet. Der har de ikke gitt ut noe som helst informasjon – ingen vet om han fremdeles sultestreiker, de sier bare at han er i Vitebsk i «transitt», og svarer ikke på hvor han er eller hvor han blir sendt videre.

Noe lignende er i ferd med å skje med min mann Andrej Sannikov, en av kandidatene til presidentvalget i 2010.

Forsvunnet under oppsyn

Den 20. september ble han sluppet ut av fengslet i Novopolotsk, hvor han skulle sone sin fem år lange fengselsstraff. Uten noen grunn, men i samsvar med hviterussisk lovgivning, må alle dømte sone straffen på ett og samme sted. Overføring kan kun foretas i særskilte tilfeller.

Likevel, uten noe unntakstilfelle, ble Sannikov overført fra Novopolotsk. I tre dager visste ingen hvor han var eller hva som var på ferde. Den fjerde dagen snakket jeg med min representant fra Innenriksministeriet, Igor Kotov, og spurte ham hvor min mann var. Han svarte tåkete: «Han er på vei». Han fortalte at Sannikov ble overført til et fengsel i byen Bobrujska. Avstanden mellom Novopolotsk og Bobrujsk er 300 kilometer. Det kan ikke ta fem dager å komme seg dit, med mindre man går til fots.

Men i fem dager satt jeg altså uten å vite hvor min mann var eller hva som hadde skjedd med ham. Så i det 21. århundre, midt i sentrum av Europa, forsvant to mennesker som er dømt under loven og som holdes under oppsyn av menneskerettsforkjempere over hele verden, sammen med utsendinger fra EU, USA, OSSE og FN. Det er umulig å finne dem, og det er ingen som kan si noe om hva slags tilstand de er i. Om han har blitt utsatt for press eller tortur – det er umulig å si.

Det er faktisk en slags imitert kidnapping – noen forsvinner foran øynene på alle. Det er en demonstrasjon overfor hele opposisjonen: Se hva som kan skje med de som nekter å la seg ydmyke av makten. Ikke bare det faktum at de ble fengslet ulovlig, men også at makthaverne finner opp nye, sofistikerte metoder for tortur og misbruk.

Til slutt, nok et rop om hjelp til det internasjonale samfunn. Vil dere høre oss denne gangen?

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 21.10.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL