Sirkus Krekar

Vi vet lite om hva «Mulla Krekar» har gjort og ikke gjort i Nord-Irak. UDI og Politiets Sikkerhetstjeneste vet sikkert mer. Men vet de nok til å stenge ham ute fra Norge – eller vet de så lite at de ikke kan stille ham for retten?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det vi – den norske offentligheten – vet om den såkalte «Mulla Krekar» – eller Najmuddin Faraj-Ahmad, som han egentlig heter – stammer i hovedsak fra et Brennpunkt-program på NRK. Hvis NRKs opplysninger er noenlunde korrekte, vet vi at Faraj-Ahmad har oppholdt seg i Nord-Irak i lengre perioder mens han har hatt opphold i Norge. Vi vet at han anklages for å være ansvarlig for tildels blodige krigshandlinger i Nord-Irak, også mot sivile. Vi vet at mange kurdere tar avstand fra mullaen, og vi vet at han oppfattes som en islamsk fundamentalist. Vi vet at han har uttalt seg positivt om Osama bin Laden, men han bedyrer selv at uttalelsene om bin Laden falt lenge før 11. september i fjor, og at rosen var myntet på bin Ladens USA-støttede kamp mot Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan.

Bare ett av disse forholdene – hvis opplysningene stemmer – er å anse som kriminelt: Anklagene om drap på sivile i Nord-Irak.

Og resten? Hvor lite vi måtte like det eller ei, er det ikke kriminelt å være islamsk fundamentalist. Ei heller å mene at bin Laden gjorde en god jobb mot russerne i Afghanistan. Og reisene til Nord-Irak?

Faraj-Ahmad hevder selv at Brennpunkt-intervjuet ble gjort på den iranske siden av en grenseby mellom Irak og Iran. Brennpunkt-redaksjonen har så langt ikke kommentert opplysningen. Men om Faraj-Ahmad virkelig skulle ha oppholdt seg i Nord-Irak i lengre perioder – gjør det noen forskjell?

Norske utlendingsmyndigheter slo raskt fast at forutsetningene for opphold i Norge ikke lenger var til stede, dersom Faraj-Ahmad hadde vært på besøk i Nord-Irak. Utgangspunktet er at Norge bare skal gi beskyttelse dersom det eksisterer et reelt beskyttelsesbehov – altså at personen det gjelder ikke kan oppholde seg i hjemlandet uten fare for forfølgelse. Lite tydet imidlertid på at UDI og Kommunaldepartementet selv hadde sikker kunnskap om at Faraj-Ahmad hadde vært i Irak. Å basere seg på opplysningene i et TV-program er selvsagt ikke nok.

Men myndighetene gjorde nok en feilslutning: Spørsmålet om beskyttelsesbehov kan jo ikke prinsipielt knyttes til om en person har oppholdt seg i hjemlandet en periode, men om vedkommende risikerer å bli utsatt for forfølgelse. Mange flyktninger til Norge – kanskje særlig de som på grunn av sitt politiske engasjement har hatt størst beskyttelsesbehov – har reist tilbake til hjemlandet i perioder for å fortsette sitt politiske arbeid. Noen har reist inkognito, på falsk pass, i forkledning, og satt livet på spill for å gi sitt bidrag til kampen mot et undertrykkende regime. Andre – som Faraj-Ahmad muligens har gjort – har reist inn i områder av hjemlandet der sentralmyndighetene har liten kontroll. En fristende parallell kan i og for seg være norske flyktninger i Sverige under andre verdenskrig: Mange av dem reiste, med fare for eget liv, tilbake på oppdrag i Norge. Det betydde ikke at de ikke hadde behov for beskyttelse.

I ly av «krigen mot terror» har UDI bestemt at «Mulla Krekar» utgjør en fare for rikets sikkerhet, og at han derfor må fratas oppholdstillatelsen. På hvilken måte han truer Norges sikkerhet, er imidlertid høyst uklart. Mer problematisk er det likevel at UDI har anledning til å sette et slikt stempel på en person, uten å måtte legge fram dokumentasjon for påstanden i en norsk rettssal. Det bryter rett og slett med alminnelige rettsstatsprinsipper.

Den alvorligste anklagen mot Faraj-Ahmad er at han skal ha stått ansvarlig for krigshandlinger mot sivile i Nord-Irak. Opplysningene synes ikke å være bekreftet av andre enn rivaliserende kurdiske grupper, men tas likevel for god fisk. Det kritikkverdige er likevel at norske myndigheter nå forsøker å undra seg ansvaret for å rettsforfølge Faraj-Ahmad. Heller enn å etterforske ham for krigsforbrytelser og eventuelt stille ham for retten, forsøker man å sende ham tilbake til området der han angivelig har deltatt i massakrer. Slik at massakrene eventuelt kan fortsette.

Hele saken rundt «Mulla Krekar» er i ferd med å utvikle seg til et sirkus. Det bunner først og fremst i at den politiske ledelsen i kommunaldepartementet er mer opptatt av politikk enn av sak, og at UDI-ledelsen har fått så mange riper at også de må legge seg flate. At de tilsynelatende fatter sine beslutninger på grunnlag av et TV-program er ikke akseptabelt.

Norske myndigheter har nå et ansvar for å få Faraj-Ahmad til Norge, etterforske påstandene om krigsforbrytelser og eventuelt stille ham for retten. Deretter får UDI på grunnlag av dokumenterbare fakta finne ut om Faraj-Ahmad har beskyttelsesbehov eller ikke.

Da den norske utlendingsforvaltningen ble reformert, la man opp til at fristillingen av UDI skulle sørge for likebehandling, og at politikerne ikke skulle gripe inn i enkeltsaker av populistiske hensyn. Behandlingen av Krekar-saken er et signal om at disse målene langt fra er nådd.

---
DEL

Legg igjen et svar