Sirkus Tricky Dick – hva innebærer republikanernes landsmøte?

Orientering 17. August 1968: Valget av Richard Nixon som republikanernes presidentkandidat kom ikke overraskende. Helge Rønning setter i denne artikkelen søkelyset på personen Nixon, det amerikanske valgsystem og det samfunn der folk som Nixon og Wallace kan ha en forholdsvis bred velgerappell.

Fra Nixons comeback
Helge Rønning

Richard Nixons nominasjon som republikanernes presidentkandidat er ikke bare en seier for ham personlig, men også en seier for det republikanske partiapparat. Han er typen på den politiker som bedre enn noen kan samle det konglomerat av motstridende interesser som et stort amerikansk parti er. Denne tidligere søndagsskolelæreren fra California er en politisk kameleon som skifter farge i takt med hva som lønner seg.Dette viste seg også under landsmøtet i Miami. To timer før sørstatsdelegasjonene skulle avgjøre om de skulle støtte Nixon eller Reagan, holdt Nixon en pressekonferanse der han kjørte på en forholdsvis liberal linje. 

Den tirsdagsmorgenen lot Nixon til å være en politiker som visste hva han gjorde. Men to timer senere, på et hemmelig møte med sørstatsdelegasjonene, kjørte han frem med de samme krav som en Reagan og en Goldwater. 

Det var meningen det som skjedde på dette møtet, ikke skulle komme ut. Men noen liberale journalister hadde smuglet inn en båndopptaker, og verden fikk vite at Nixon sikret seg Sørstatenes støtte ved praktisk talt å love å bruke atomvåpen mot Hanoi.

Spiro Agnew

Nixons valg av Marylands guvernør Spiro Agnew som visepresident, bekrefter også de teoriene som går ut på at det slett ikke er noen «ny» Nixon som stiller til valg. Agnew ble valgt av flere årsaker. Han hadde under raseopprørene i Baltimore vist at han både ville og kunne slå hardt ned på «forbrytere og snikskytere». Han var ikke uakseptabel for Sørstatene. Likeledes er han en forholdsvis uerfaren politiker uten særlig evne til å vekke massenes begeistring, og vil derfor ikke kunne stille Nixon i skyggen. De andre mulige visepresidentkandidatene var alle kjent som politikere med stor publikumsappell, og dét mangler Nixon.

Nixon – opportunist med reaksjonære trekk

Da Nixon talte til landsmøtet etter at nominasjonen var sikret, sa han at han ville føre en valgkamp på vegne av de «glemte amerikanere», og dette uttrykket brukte han ikke om storbyenes fattige svarte millioner, om indianerne, meksikanske landarbeidere, de arbeidsløse eller landsbygdas fattige, men derimot om «alle de alminnelige amerikanere som arbeider, betaler skatt, ikke stikker seg ut eller demonstrerer». Et av de viktigste punktene i Nixons kampanje har vært at han hele tiden har understreket at han vil gå aktivt inn for å bekjempe «forbryterveldet», og det betyr igjen at han vil møte opprørene i ghettoene med enda hardere midler enn de som nå brukes. Han vil gå inn for at de rettigheter som en anklaget tross alt har innenfor det amerikanske lovverket, skal uthules. Han er tilhenger av å innføre lovlig telefonavlytting. Han tror at sosiale problemer lar seg løse ved å bruke politi og soldater.

Nixon og sørstatene

Det er den samme Nixon som går til valg i november, som gikk til valg for åtte år siden, en opportunist med reaksjonære trekk. Hans karriere har helt siden han ble valgt inn i Kongressen like etter krigen, vært preget av de trekk som vi vanligvis forbinder med de minst tiltalende sider ved amerikansk politikk. Både da han stilte til valg til Representantenes hus og senere til Senatet, beskyldte han sine motkandidater for å være kryptokommunister og for å gå Sovjets ærend. Han var medlem av McCarthy-komiteen i den perioden da heksejakten gikk som verst over landet, og det var en av hans medarbeidere fra denne perioden, senator Karl Mundt fra North Dakota, som hjalp ham med å plukke ut Spiro Agnew. Mens Nixon var Eisenhowers visepresident, fulgte han opp utenrikspolitikken til Foster Dulles på alle områder, og han var den som hardest ivret for at USA skulle sende tropper til Vietnam for å redde franskmennene ut av knipen ved Dien Bien Phu. Det er liten grunn til å legge skjul på at det har vært skumlet om at Nixon har vært innblandet i en del korrupsjonsskandaler i hjemstaten California. Den «offisielle» Nixon gikk riktignok inn for å bekjempe korrupsjonen og for å føre en liberal og fredsvennlig utenrikspolitikk. «Til de kommunistiske ledere vil vi si at stridens tidsalder er forbi, nå er forhandlingenes tidsalder kommet. Vi rekker en vennskapets hånd til det russiske folk og det kinesiske folk». Men valgløfter og valgtaler er som skrift i sand, stemningsbølger visker dem ut i løpet av dager, uker eller måneder.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.