Sirkus Tricky Dick – hva innebærer republikanernes landsmøte?

Orientering 17. August 1968: Valget av Richard Nixon som republikanernes presidentkandidat kom ikke overraskende. Helge Rønning setter i denne artikkelen søkelyset på personen Nixon, det amerikanske valgsystem og det samfunn der folk som Nixon og Wallace kan ha en forholdsvis bred velgerappell.

Fra Nixons comeback
Helge Rønning

Publisert dato: 01/08/2018

Richard Nixons nominasjon som republikanernes presidentkandidat er ikke bare en seier for ham personlig, men også en seier for det republikanske partiapparat. Han er typen på den politiker som bedre enn noen kan samle det konglomerat av motstridende interesser som et stort amerikansk parti er. Denne tidligere søndagsskolelæreren fra California er en politisk kameleon som skifter farge i takt med hva som lønner seg.Dette viste seg også under landsmøtet i Miami. To timer før sørstatsdelegasjonene skulle avgjøre om de skulle støtte Nixon eller Reagan, holdt Nixon en pressekonferanse der han kjørte på en forholdsvis liberal linje. 

Den tirsdagsmorgenen lot Nixon til å være en politiker som visste hva han gjorde. Men to timer senere, på et hemmelig møte med sørstatsdelegasjonene, kjørte han frem med de samme krav som en Reagan og en Goldwater. 

Det var meningen det som skjedde på dette møtet, ikke skulle komme ut. Men noen liberale journalister hadde smuglet inn en båndopptaker, og verden fikk vite at Nixon sikret seg Sørstatenes støtte ved praktisk talt å love å bruke atomvåpen mot Hanoi.

Spiro Agnew

Nixons valg av Marylands guvernør Spiro Agnew som visepresident, bekrefter også de teoriene som går ut på at det slett ikke er noen «ny» Nixon som stiller til valg. Agnew ble valgt av flere årsaker. Han hadde under raseopprørene i Baltimore vist at han både ville og kunne slå hardt ned på «forbrytere og snikskytere». Han var ikke uakseptabel for Sørstatene. Likeledes er han en forholdsvis uerfaren politiker uten særlig evne til å vekke massenes begeistring, og vil derfor ikke kunne stille Nixon i skyggen. De andre mulige visepresidentkandidatene var alle kjent som politikere med stor publikumsappell, og dét mangler Nixon.

Nixon – opportunist med reaksjonære trekk

Da Nixon talte til landsmøtet etter at nominasjonen var sikret, sa han at han ville føre en valgkamp på vegne av de «glemte amerikanere», og dette uttrykket brukte han ikke om storbyenes fattige svarte millioner, om indianerne, meksikanske landarbeidere, de arbeidsløse eller landsbygdas fattige, men derimot om «alle de alminnelige amerikanere som arbeider, betaler skatt, ikke stikker seg ut eller demonstrerer». Et av de viktigste punktene i Nixons kampanje har vært at han hele tiden har understreket at han vil gå aktivt inn for å bekjempe «forbryterveldet», og det betyr igjen at han vil møte opprørene i ghettoene med enda hardere midler enn de som nå brukes. Han vil gå inn for at de rettigheter som en anklaget tross alt har innenfor det amerikanske lovverket, skal uthules. Han er tilhenger av å innføre lovlig telefonavlytting. Han tror at sosiale problemer lar seg løse ved å bruke politi og soldater.

Nixon og sørstatene

Det er den samme Nixon som går til valg i november, som gikk til valg for åtte år siden, en opportunist med reaksjonære trekk. Hans karriere har helt siden han ble valgt inn i Kongressen like etter krigen, vært preget av de trekk som vi vanligvis forbinder med de minst tiltalende sider ved amerikansk politikk. Både da han stilte til valg til Representantenes hus og senere til Senatet, beskyldte han sine motkandidater for å være kryptokommunister og for å gå Sovjets ærend. Han var medlem av McCarthy-komiteen i den perioden da heksejakten gikk som verst over landet, og det var en av hans medarbeidere fra denne perioden, senator Karl Mundt fra North Dakota, som hjalp ham med å plukke ut Spiro Agnew. Mens Nixon var Eisenhowers visepresident, fulgte han opp utenrikspolitikken til Foster Dulles på alle områder, og han var den som hardest ivret for at USA skulle sende tropper til Vietnam for å redde franskmennene ut av knipen ved Dien Bien Phu. Det er liten grunn til å legge skjul på at det har vært skumlet om at Nixon har vært innblandet i en del korrupsjonsskandaler i hjemstaten California. Den «offisielle» Nixon gikk riktignok inn for å bekjempe korrupsjonen og for å føre en liberal og fredsvennlig utenrikspolitikk. «Til de kommunistiske ledere vil vi si at stridens tidsalder er forbi, nå er forhandlingenes tidsalder kommet. Vi rekker en vennskapets hånd til det russiske folk og det kinesiske folk». Men valgløfter og valgtaler er som skrift i sand, stemningsbølger visker dem ut i løpet av dager, uker eller måneder.

Politisk konvent eller sirkus

I nesten en uke var verdens oppmerksomhet rettet mot Miami Beach, mot et sirkus som alle lot til å tro hadde politisk betydning, men som hadde lite eller ingenting med politikk å gjøre. Nixon skrøt av at han hadde sikret seg seieren allerede på forhånd. Rockefeller gikk inn for et «åpent landsmøte» der kandidatene skulle stilles opp mot hverandre og den beste velges av delegatene, og det ville selvfølgelig bety Rockefeller, mente han. Reagan ville helst at Reagan skulle bli nominert. Men det hadde i grunnen betydd lite eller ingen ting hvem som hadde vunnet, for det programmet de hadde stilt på, hadde vært utvannet, konservativt, fullt av floskler og passet for flertallet på landsmøtet som var sentrumsrepublikanere.

Det er noe uvirkelig over et slikt amerikansk landsmøte, og dette på Miami Beach må om mulig ha vært mer surrealistisk enn de fleste. Gjennomsnittsalderen på de delegerte var 56 år, de holdt til i kjempestore luksushoteller, og slik vi fikk nyhetene lot det til at landsmøtets viktigste spørsmål var om det var Reagan eller Rockefeller som hadde penest jenter til å propagandere for seg. Mens landsmøtet pågikk, eksploderte negerghettoen med det ironiske navn Liberty City. Den ligger omtrent ti kilometer fra Miami Beach og man kunne se brannene fra taket på hotellene.

Men sirkuset fortsatte som om ingenting hadde hendt. Det republikanske partis svar på de fattiges desperasjon er mer penger og bedre våpen til politiet.

Nixon vil utmanøvrere Wallace

Ved å tilfredsstille Sørstatenes krav, håpet Nixon på at han ville klare å slå Alabamas tidligere guvernør Wallace i denne delen av landet. For et av de viktigste trekkene ved dette årets valgkamp er den rolle Wallace vil kunne komme til å spille. Det er mulig at han vil kunne få minst tjue prosent av stemmene ved valget i november, og han får stemmene til nettopp den delen av det amerikanske folk som ingen annen politiker bryr seg om. Når Wallace taler, er det på vegne av den hvite underklassen, både i storbyen og på landsbygda. De er uten makt i samfunnet, deres problemer er ikke «populære» slik som negrenes. De er redde for å miste jobben sin. De ser med mistro på «big business» og byråkratiet i Washington. De hater alle som vil bryte ned gamle og nedarvete verdier. De har alltid vært langt nede på rangstigen i samfunnet, men de har stått over negrene. Nå er de redde for at negrene skal ta fra dem de rettighetene de har hatt. Og fordi ingen andre i det amerikanske samfunn er villige til å ta disse gruppenes problemer alvorlig, vender de seg til Wallace, og hans fascistiske ideer vinner gjenklang. Han taler til dem i deres eget språk. Amerikanske radikaleres problem er nettopp at de ikke siden Eugene Debs dager, i begynnelsen av dette århundre, har nådd frem til denne gruppen i det amerikanske samfunn. Fascister som Huey Long og George Wallace gjør det.

«Fritt valg mellom klare alternativer.»

Om Wallace vinner valget i tilstrekkelig mange stater, vil han kunne binde valgkollegiet som til syvende og sist avgjør det hele. Det kan føre til to ting. Enten selger han sine stemmer så dyrt som mulig til den kandidaten som oppfyller flest av hans krav. Eller valget bringes inn for Representantenes hus, og medlemmene av dette plukker ut den kandidaten de mener egner seg best. Det siste alternativ vil stille den amerikanske valgordningen i et så underlig lys at representanter for begge de store partiene nå arbeider på spreng for å finne smutthull i valgloven.

I slutten av august vil demokratenes landsmøte finne sted i Chicago, og der vil trolig visepresident Humphrey bli nominert som partiets presidentkandidat. Valget vil altså sannsynligvis stå mellom Wallace, Nixon og Humphrey, og det kan man jo også kalle «et fritt valg mellom klare alternativer».

Kommentarer