The Sirens, 2016. Regi: Crispin Gurholt

Sirenenes nasjonalsang


The Sirens vil gjenopplive tilstedeværelsen i en tid preget av piksler og virtuell virkelighet.

Email: hildbo@gmail.com
Publisert: 2017-03-16

Nå har imidlertid sirenene et enda skrekkeligere våpen enn sangen, nemlig taushet. Det er riktignok ikke skjedd, men kanskje tenkelig, at noen har reddet seg unna deres sang, men fra deres taushet sikkert ikke. Den følelsen av at man av egen kraft har beseiret dem, og den altmedrivende forfengelighet som følger av det, kan intet jordisk motstå.
Fra «Sirenenes taushet» av Franz Kafka

Noe av det første som slo meg da jeg så filmen The Sirens første gang, er hvor fort roller og politiske fortegn kan skifte. Da filmen ble innspilt i Athen februar 2016, var Hellas fortsatt i økonomisk krise. EU og Verdensbanken hadde satt ned foten fordi Hellas i lang tid ikke hadde fulgt de kapitalistiske spillereglene, men mange opplevde at Europa sviktet sin egen historie. I dag er EU og Europa plutselig en motsats til den kapitalismen og splittende proteksjonismen som – uansett hvordan vi snur og vender på det – for tiden er demokratisk valgt til å være styrende for USA. Etter annen verdenskrig gjorde de fleste europeiske komponister alt de kunne for å unngå å lage musikk som kunne tas til inntekt for politiske forførelser eller propaganda av noe slag. Da det britiske parlamentet klubbet gjennom Brexit nylig, nynnet opposisjonen Beethovens Ode til gleden, som også er EU-hymnen, som en siste protest.

Musikken er sentral også i filmen The Sirens. Filmen spinner videre på en opera med samme navn som ble laget til prosjektet Monsters of Reality: The Mimesis Machine på Nationaltheatret under Ibsenfestivalen i september i fjor. I forkant inviterte dramaturg og kurator Siri Forberg med seg en gruppe kunstnere til Athen for å undersøke mimesisbegrepet – teaterets prinsipp om imitasjon eller etterlikning. Mimesis har en grunnleggende dobbelthet i seg. Som mimesismaskin er teater både virkelighet og iscenesettelse, sannhet og løgn, presentasjon og representasjon samtidig. Men det samme kan sies om det vi til daglig kaller «virkelighet». Da jeg spurte Crispin Gurholt hvorfor han ville jobbe med opera, snakket han om å engasjere gjennom følelser, om det politiske i å gjenopplive tilstedeværelse i en tid preget av piksler og virtuell virkelighet.

Men hva skiller engasjement og propaganda? Hvis spekulasjonene stemmer, om at timingen og de mest urimelige delene av president Donald Trumps innreiseforbud var …

Abonnement kr 195/kvartal

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)