Sirenenes nasjonalsang

The Sirens, 2016. Regi: Crispin Gurholt

The Sirens vil gjenopplive tilstedeværelsen i en tid preget av piksler og virtuell virkelighet.

Nå har imidlertid sirenene et enda skrekkeligere våpen enn sangen, nemlig taushet. Det er riktignok ikke skjedd, men kanskje tenkelig, at noen har reddet seg unna deres sang, men fra deres taushet sikkert ikke. Den følelsen av at man av egen kraft har beseiret dem, og den altmedrivende forfengelighet som følger av det, kan intet jordisk motstå.
Fra «Sirenenes taushet» av Franz Kafka

Noe av det første som slo meg da jeg så filmen The Sirens første gang, er hvor fort roller og politiske fortegn kan skifte. Da filmen ble innspilt i Athen februar 2016, var Hellas fortsatt i økonomisk krise. EU og Verdensbanken hadde satt ned foten fordi Hellas i lang tid ikke hadde fulgt de kapitalistiske spillereglene, men mange opplevde at Europa sviktet sin egen historie. I dag er EU og Europa plutselig en motsats til den kapitalismen og splittende proteksjonismen som – uansett hvordan vi snur og vender på det – for tiden er demokratisk valgt til å være styrende for USA. Etter annen verdenskrig gjorde de fleste europeiske komponister alt de kunne for å unngå å lage musikk som kunne tas til inntekt for politiske forførelser eller propaganda av noe slag. Da det britiske parlamentet klubbet gjennom Brexit nylig, nynnet opposisjonen Beethovens Ode til gleden, som også er EU-hymnen, som en siste protest.

Musikken er sentral også i filmen The Sirens. Filmen spinner videre på en opera med samme navn som ble laget til prosjektet Monsters of Reality: The Mimesis Machine på Nationaltheatret under Ibsenfestivalen i september i fjor. I forkant inviterte dramaturg og kurator Siri Forberg med seg en gruppe kunstnere til Athen for å undersøke mimesisbegrepet – teaterets prinsipp om imitasjon eller etterlikning. Mimesis har en grunnleggende dobbelthet i seg. Som mimesismaskin er teater både virkelighet og iscenesettelse, sannhet og løgn, presentasjon og representasjon samtidig. Men det samme kan sies om det vi til daglig kaller «virkelighet». Da jeg spurte Crispin Gurholt hvorfor han ville jobbe med opera, snakket han om å engasjere gjennom følelser, om det politiske i å gjenopplive tilstedeværelse i en tid preget av piksler og virtuell virkelighet.

Men hva skiller engasjement og propaganda? Hvis spekulasjonene stemmer, om at timingen og de mest urimelige delene av president Donald Trumps innreiseforbud var iscenesatt for at kommunikasjonsstrateg Steve Bannon med minst mulig oppmerksomhet kunne innsette seg selv i det nasjonale sikkerhetsrådet – er det teater eller virkelighet? I slutten av januar skrev en politisk filosof, David Ernst, på nettsiden Thefederalist.com at Donald Trump er en av de første politikerne som vender postmodernismen mot seg selv.

Har kunsten bidratt til å bygge en postfaktuell verden der alt er relativt og subjektivt? Opera er kunstig – og samtidig er det også virkelig: Det er fysikk, kropp, muskler, pust og rom. Operaen The Sirens er inspirert av sirenene – mytologiske figurer som forsøker å lokke sjømenn til seg med sang og forføre dem. I myten om Odyssevs er sirenenes sang motsatsen til fremskritt og fornuft, en fristelse som setter Odyssevs på prøve og vil hindre ham i å utføre oppdraget sitt. Men prøven kan også være en motstand som er logisk nødvendig for å kunne forstå Odyssevs’ valg som fritt. Odyssevs lar seg binde til masten og propper igjen ørene til roerne sine så han kan lytte til sirenene uten å bli forført.

I Opplysningens dialektikk sammenlikner faktisk Adorno og Horkheimer denne situasjonen med en konsert: Den fastbundne Odyssevs jevnføres med et moderne konsertpublikum som lytter til musikk på avstand uten selv å spille – og de to forfatterne ser dette som et eksempel på hvordan kunstnytelse og håndverk skiller lag.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.