Sirenenes nasjonalsang

The Sirens, 2016. Regi: Crispin Gurholt

The Sirens vil gjenopplive tilstedeværelsen i en tid preget av piksler og virtuell virkelighet.

Nå har imidlertid sirenene et enda skrekkeligere våpen enn sangen, nemlig taushet. Det er riktignok ikke skjedd, men kanskje tenkelig, at noen har reddet seg unna deres sang, men fra deres taushet sikkert ikke. Den følelsen av at man av egen kraft har beseiret dem, og den altmedrivende forfengelighet som følger av det, kan intet jordisk motstå.
Fra «Sirenenes taushet» av Franz Kafka

Noe av det første som slo meg da jeg så filmen The Sirens første gang, er hvor fort roller og politiske fortegn kan skifte. Da filmen ble innspilt i Athen februar 2016, var Hellas fortsatt i økonomisk krise. EU og Verdensbanken hadde satt ned foten fordi Hellas i lang tid ikke hadde fulgt de kapitalistiske spillereglene, men mange opplevde at Europa sviktet sin egen historie. I dag er EU og Europa plutselig en motsats til den kapitalismen og splittende proteksjonismen som – uansett hvordan vi snur og vender på det – for tiden er demokratisk valgt til å være styrende for USA. Etter annen verdenskrig gjorde de fleste europeiske komponister alt de kunne for å unngå å lage musikk som kunne tas til inntekt for politiske forførelser eller propaganda av noe slag. Da det britiske parlamentet klubbet gjennom Brexit nylig, nynnet opposisjonen Beethovens Ode til gleden, som også er EU-hymnen, som en siste protest.

Musikken er sentral også i filmen The Sirens. Filmen spinner videre på en opera med samme navn som ble laget til prosjektet Monsters of Reality: The Mimesis Machine på Nationaltheatret under Ibsenfestivalen i september i fjor. I forkant inviterte dramaturg og kurator Siri Forberg med seg en gruppe kunstnere til Athen for å undersøke mimesisbegrepet – teaterets prinsipp om imitasjon eller etterlikning. Mimesis har en grunnleggende dobbelthet i seg. Som mimesismaskin er teater både virkelighet og iscenesettelse, sannhet og løgn, presentasjon og representasjon samtidig. Men det samme kan sies om det vi til daglig kaller «virkelighet». Da jeg spurte Crispin Gurholt hvorfor han ville jobbe med opera, snakket han om å engasjere gjennom følelser, om det politiske i å gjenopplive tilstedeværelse i en tid preget av piksler og virtuell virkelighet.

Men hva skiller engasjement og propaganda? Hvis spekulasjonene stemmer, om at timingen og de mest urimelige delene av president Donald Trumps innreiseforbud var iscenesatt for at kommunikasjonsstrateg Steve Bannon med minst mulig oppmerksomhet kunne innsette seg selv i det nasjonale sikkerhetsrådet – er det teater eller virkelighet? I slutten av januar skrev en politisk filosof, David Ernst, på nettsiden Thefederalist.com at Donald Trump er en av de første politikerne som vender postmodernismen mot seg selv.

Har kunsten bidratt til å bygge en postfaktuell verden der alt er relativt og subjektivt? Opera er kunstig – og samtidig er det også virkelig: Det er fysikk, kropp, muskler, pust og rom. Operaen The Sirens er inspirert av sirenene – mytologiske figurer som forsøker å lokke sjømenn til seg med sang og forføre dem. I myten om Odyssevs er sirenenes sang motsatsen til fremskritt og fornuft, en fristelse som setter Odyssevs på prøve og vil hindre ham i å utføre oppdraget sitt. Men prøven kan også være en motstand som er logisk nødvendig for å kunne forstå Odyssevs’ valg som fritt. Odyssevs lar seg binde til masten og propper igjen ørene til roerne sine så han kan lytte til sirenene uten å bli forført.

I Opplysningens dialektikk sammenlikner faktisk Adorno og Horkheimer denne situasjonen med en konsert: Den fastbundne Odyssevs jevnføres med et moderne konsertpublikum som lytter til musikk på avstand uten selv å spille – og de to forfatterne ser dette som et eksempel på hvordan kunstnytelse og håndverk skiller lag.

I Gurholts opera er sirenene blitt nasjoner. Sirenen Hellas er kommet bort fra fellesskapet, bort fra koret av sirener som heter Europa. «If she dies, we die,» synger Europa. «We need to lure her back.» «I am dying, you are dying, we are dying,» synger Hellas. Europa trenger demokratiet som symbol. Men hva er forholdet mellom dette symbolet og det historiske demokratiet? Eller mellom de hverdagslige tingene – båter, fugler, benker, søppelkasser, graffiti – som Gurholt filmer med håndholdt kamera og turistens blikk, og templene som har stått der i årtusener, eller den dramatiske musikken til bildene? The Sirens inneholder også små biter av eksisterende musikk og tekst som kan ses som sitater eller representasjoner. «With drooping wings you cupids come,» synger Europa – fra Purcells Dido og Aeneas. «I am poisoned, I die, they die, I die, we die, democracy,» synger Hellas.

Er et bærekraftig klima så grunnleggende at domstolene kan påberope seg Grunnloven og overstyre et stortingsvedtak? Eller er demokratiet truet hvis vedtaket ikke respekteres?

Hvis demokratiet er forgiftet, er det en alvorlig påstand. Hva betyr det å formulere den? Hva er demokrati? Umiddelbart svarer man kanskje folkestyre – men demokrati er også maktfordelingen som gjør det mulig for amerikanske dommere å bremse Trump – og som muliggjør søksmålet som vil komme for retten her hjemme i løpet av 2017, der Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt Staten og hevder at tillatelsen som Stortinget har gitt til oljeleting i Barentshavet, bryter Grunnlovens miljøparagraf 112. Er et bærekraftig klima en så grunnleggende rettighet at domstolene kan påberope seg Grunnloven og overstyre et stortingsvedtak? Eller er demokratiet truet hvis Stortingets vedtak ikke respekteres?

I Kafkas novelle, som også har inspirert operafilmen The Sirens, åpnes mytens kategoriske enten–eller opp i et mer spekulativt og lekent skifte av perspektiver. Kafka putter vokspropper i ørene på Odyssevs – for deretter å slå fast at voks umulig kan stanse stemmen til en sirene. Sett at sirenene faktisk ikke sang – at Odyssevs bare trodde at voksproppene virket? Eller enda en omdreining, til slutt: Sett at Odyssevs var så utspekulert at han godt visste at sirenene hadde mistet stemmen – men bare lot som han trodde at voksproppene virket?

Hvordan kan kunst og fiksjon holdes åpne for frie ytringer, for å leke med tvetydighet, og samtidig hindre splittende misbruk av det samme?

Odyssevs, sier man, var så listig, var en slik rev at selv skjebnegudinnen ikke greide å trenge inn i hans innerste, kanskje merket han virkelig, selv om det ikke lenger er til å fatte med menneskeforstanden, at sirenene tidde, og at han derfor holdt den nevnte skinntildragelsen opp for dem og gudene bare som et skjold så og si.
Fra «Sirenenes taushet» av Franz Kafka

For online abonnenter, se filmen her.

 

---
DEL