Sinte, hvite menn


De islamofobe gamle mennene ligner til forveksling de negative kreftene de selv hevder å kjempe imot.

Tidligere redaktør i NY TID. Nå leder av Senter for global og komparativ idéhistorie.
Email: dag@sgoki.org
Publisert: 2007-02-06
[islamofobi] I over én uke har kritikken rast mot Christofer Owes «Naive Norge»-dokumentar på TV 2. Reaksjonene har vært sterke på hans fordommer mot norske jenter (muslimske) og det multikulturelle Holmlia.

Men TV 2-filmen er bare et tegn i tiden: Det er en jevnlig mistenkeliggjøring av «de andre». Spesielt mot «muslimer», og spesielt fra hvite norske menn. Et eksempel: «Står man utenfor en moské og betrakter klientellet, er det glinsende, kampdyktige menn i sin beste alder.»

Hvem i Norge kan ha skrevet dette om sine egne landsmenn?

Nei, feil. Svaret er den respekterte idéhistorikerprofessoren Trond Berg Eriksen, i en bokanmeldelse i Morgenbladet i 2004.

Etter 11.09. kan islam- og muslimfobien ramme selv de beste. Som årets bokhøst viser: B. Andreas Bull-Hansens framtidsfabel Anubis har ifølge forlaget følgende scenarie: «Europa er nå underlagt et islamsk styre med et strengt raseregime.»

Barna tror kanskje ikke lenger på Draugen, men til gjengjeld skremmes foreldrene nå daglig med Muslimen. I fjor kalte en av landets fremste anmeldere romanen Koranoid, av Erik Bakken Olafsen, for en «oppsiktsvekkende god romandebut om islamsk fundamentalisme». Slik blir fiksjon fortolket som virkelighet.

Abonnement halvår kr 450

Høstens essay fra Sven Kærup Bjørneboe heter Allahs krigere. Han skriver at teksten «er uklart formulert, uklart tenkt». I Arild Asnes’ ånd blir boka et «forsøk på ikke å begripe noe han ikke kan begripe». Så lenge man er politisk korrekt, går det meste.

På norsk i høst kom også Hans Magnus Enzensbergers essay Skrekkens menn. Om den radikale taper. Tittelen gir rom til ettertanke, når man øyner mønsteret i kravene om nye «modige» muslim-oppgjør: De som roper høyest, er oftest hvite menn, gjerne da eldre – som Hans Rustad, brødreparene Sigurd/Gunnar Skirbekk og Jens/Thomas Anfindsen.

Retorikken er maskulin-macho, med vekt på glinsende, kampdyktige menn. Muslimske kvinner blir slik oversett, slike som Mira-forsker Fakhra Salimi, studentleder Ambreen Pervez og Lena Larsen. Forskere som Kari Vogt, Anne Sofie Roald og Kristin Kanzari gjøres irrelevante. Nyanser og dialog er femi. Høyrøstet konflikt teller.

Frykten synes ikke bare å være for islam, men for det «nye» multikulturelle samfunnet. Som om ikke alle land er og har vært multikulturelle. Den irrasjonelle frykten etter 11.09.2001 er likevel rasjonell. For vi er alle truet av terrorisme. Men …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)