Simpelthen jordboere


MIGRANTER: Hvor gjestfri kan man forventes å være? De som ikke hører hjemme noe sted, blir poeter, for de må dikte opp en ny form for verdensborgerskap, skriver Alain Badiou.

Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 2020-04-27
       
Migrants and Militants
Forfatter: Alain Badiou
Forlag: Polity Books, USA

I den provoserende nye Netflix-serien Messias (se omtale), som allerede har ført til protester i Jordan, og som har fått evangeliske kristne i USA til å si opp sitt abonnement, er det en scene som er særlig gripende: Den unge aktivisten og profeten al-Masih havner i retten i USA, anklaget for illegal innvandring. Selv har han tiltrukket seg myndighetenes oppmerksomhet som folketaler i Damaskus. Han har ledet syriske flyktninger til en stengt israelsk grense, der de langsomt sulter i hjel mens de forgjeves venter på grensevaktenes nåde. Selv dukker han plutselig opp i USA. I den amerikanske rettssalen reiser den nye «profeten» seg – til forsvarsadvokatens fortvilelse – og taler sin egen sak: «Vi velger ikke hvor vi er født. Du er født her, jeg er født der», sier han og spør retorisk: «Hva skiller oss? Hva er en grense? En idé som er oppfunnet av de heldige.». Talen sprenger grensene for den gjeldende loven og treffer forsamlingen som et lyn. Slik bringer den inn en uventet poesi i politikken: en mulighet for å tenke helt annerledes, til å innse at politiske institusjoner er skapt av oss selv og bare eksisterer så lenge vi tror på dem.

Poesi og tankedikt er her skrevet av migranter som kaster lys over hva det innebærer,
både politisk og menneskelig, å være utestengt, uønsket og hjemløs.

Den franske filosofen Alain Badiou ga senest en klargjøring av sin tilnærming til politikk i dialogboken In Praise of Politics (2019): Rent utover den kyniske maktkampen vi alle kjenner til, er politikken også en kollektiv tankeprosess – åpningen av et rom der vi i fellesskap kan tenke andre muligheter enn den verden vi kjenner. Når noe virker dypt urettferdig – som når mennesker drukner og sulter langs grensene –
blir vi rystet og gjort til sannhetsvitner. De sannhetene vi ikke får aksept for innen hverdagens gjeldende system, tvinger oss til å stille spørsmål ved samfunnets grunnleggende antakelser. Den som ikke passer inn, blir en poet som må dikte opp noe nytt og annet, eller også en profet som sier det alle vet, men som ingen tør si høyt
– en Messias i rettssalen eller en politisk kjetter. Eksempelvis slik anarkisten Pierre-Joseph Proudhon (1809–65) ble da han erklærte at «eiendom er …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?