Simpelthen jordboere

MIGRANTER: Hvor gjestfri kan man forventes å være? De som ikke hører hjemme noe sted, blir poeter, for de må dikte opp en ny form for verdensborgerskap, skriver Alain Badiou.

Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.
Migrants and Militants
Forfatter: Alain Badiou
Forlag: Polity Books (USA)

MIGRANTER: Hvor gjestfri kan man forventes å være? De som ikke hører hjemme noe sted, blir poeter, for de må dikte opp en ny form for verdensborgerskap, skriver Alain Badiou.

(Maskin-oversatt fra Norsk av Gtranslate (utvidet Google))

I den provoserende nye Netflix-serien Messias (se omtale), som allerede har ført til protester i Jordan, og som har fått evangeliske kristne i USA til å si opp sitt abonnement, er det en scene som er særlig gripende: Den unge aktivisten og profeten al-Masih havner i retten i USA, anklaget for illegal innvandring. Selv har han tiltrukket seg myndighetenes oppmerksomhet som folketaler i Damaskus. Han har ledet syriske flyktninger til en stengt israelsk grense, der de langsomt sulter i hjel mens de forgjeves venter på grensevaktenes nåde. Selv dukker han plutselig opp i USA. I den amerikanske rettssalen reiser den nye «profeten» seg – til forsvarsadvokatens fortvilelse – og taler sin egen sak: «Vi velger ikke hvor vi er født. Du er født her, jeg er født der», sier han og spør retorisk: «Hva skiller oss? Hva er en grense? En idé som er oppfunnet av de heldige.». Talen sprenger grensene for den gjeldende loven og treffer forsamlingen som et lyn. Slik bringer den inn en uventet poesi i politikken: en mulighet for å tenke helt annerledes, til å innse at politiske institusjoner er skapt av oss selv og bare eksisterer så lenge vi tror på dem.

Poesi og tankedikt er her skrevet av migranter som kaster lys over hva det innebærer,
både politisk og menneskelig, å være utestengt, uønsket og hjemløs.

Den franske filosofen Alain Badiou ga senest en klargjøring av sin tilnærming til politikk i dialogboken In Praise of Politics (2019): Rent utover den kyniske maktkampen vi alle kjenner til, er politikken også en kollektiv tankeprosess – åpningen av et rom der vi i fellesskap kan tenke andre muligheter enn den verden vi kjenner. Når noe virker dypt urettferdig – som når mennesker drukner og sulter langs grensene –
blir vi rystet og gjort til sannhetsvitner. De sannhetene vi ikke får aksept for innen hverdagens gjeldende system, tvinger oss til å stille spørsmål ved samfunnets grunnleggende antakelser. Den som ikke passer inn, blir en poet som må dikte opp noe nytt og annet, eller også en profet som sier det alle vet, men som ingen tør si høyt
– en Messias i rettssalen eller en politisk kjetter. Eksempelvis slik anarkisten Pierre-Joseph Proudhon (1809–65) ble da han erklærte at «eiendom er tyveri».

Ufrivillig verdensborger

I den korte boken Migrants and Militants bruker Badiou poesi og tankedikt skrevet av migranter til å kaste lys over hva det innebærer, både politisk og menneskelig, å være utestengt, uønsket og hjemløs. Et gjennomgangstema i disse diktene er kontrasten mellom hvordan de blir sett av andre, og hvordan de ser seg selv.

En ung nyankommet person fra Guinea kritiserer ordet «migrant» – som enda en politisk fiksjon. Hvorfor blir han ikke simpelthen beskrevet som guineer. «Det er dyr som migrerer», sier han – ikke mennesker. Badiou påpeker videre at de som ankom for bare litt siden, ble kalt flyktninger eller immigranter. Før det, da de var nyttige for staten, ble de kalt «fremmedarbeidere» – eller simpelthen «arbeidere».

Tro mot sin marxistiske og kommunistiske bakgrunn beskriver Badiou følgelig «migrantene» som proletarer – mennesker uten eiendom, som følgelig ikke har annet å selge enn sin egen arbeidskraft. Det avgjørende trekket i Badious argument er at proletariatet – i både kommunismen og marxismens logikk – er et internasjonalt fellesskap. De eiendomsløse hører hjemme allesteds og ingensteds, og er først og fremst forent ved et felles perspektiv. De er geografisk, historisk og politisk «uheldige», født utenfor de privilegerte sonene og posisjonene, henvist til vekselsvis å bli utestengt og utbyttet.

Rettferdighet

Fra et kynisk makt-og-konkurranse-perspektiv vet vi alle at verden ikke er rettferdig, at noen blir født under heldige omstendigheter. Rettferdigheten som prinsipp innebærer ikke å benekte dette faktum, men å anerkjenne det og kompensere for det. I skjebnens spill risikerer den uheldige å ende opp uten et land å leve i eller av. Gjestfrihetens sjenerøse gest er også en aksept av – og et botemiddel for – skjebnens blinde urettferdighet. Det som rammer deg, kunne like godt ha rammet meg.

Badiou problematiserer gjestfriheten via Jacques Derrida, som påpekte at «loven» om gjestfrihet kanskje er universell, men at den generelle loven likevel må gjøres spesifikk og anvendes i konkrete tilfeller. Hvor gjestfri kan man forventes å være? Kan verten stille krav til sine gjester? Når slutter gjesten å være gjest, for i stedet å bli en borger, en del av vertens fellesskap?

pixabay
pixabay‪

Den uuttalte betingelsen er alltid at de nyankomne skal være så usynlige som mulig, at de stillferdig skal ta de jobbene som måtte være til overs, og ellers tie stille.

I motsetning til denne kuede holdningen ser Badiou et revolusjonært potensial i «migranten». De eiendomsløse proletarene er uten land, og blir dermed – på en måte som er både poetisk, eksistensiell og politisk – simpelthen jordboere. De er ubeskyttede mennesker i sin nakneste form og ikke tjent med de heldige vinnernes rettsbegreper eller identitetsmarkører. Ingen gjeldende beskrivelser av dem gir dem en god posisjon – kanskje med unntak av den internasjonalistiske eller revolusjonære.

En jord som tilhører alle?

Badiou henviser også til poeten Laurent Gaudé, som inspirert skriver: «Skam over den som bare ser filler / se på dem / de bærer lyset med seg […] drømmen om Europa/som vi har glemt.»

En internasjonalisme uten fellesskap, en destruktiv konkurransetilstand der nasjoner,
oligarker og korporasjoner stadig søker nye mennesker og områder å utbytte.

Det dreier seg om mer enn medynk: Den politiske sannheten de demonstrerer i sin fattigdom, gjelder «det kapitalistiske universet som organiserer menneskehetens skjebne», sier Badiou. Han priser politikken også som en arena der sannheten kommer til syne. Er dette noe mystisk, noe idealistisk? I boken In Praise of Politics svarer han helt enkelt at det dreier seg om «den sannheten at menneskene har evnen til å ta kontroll over sin egen skjebne og organisere seg».

Kanskje er det enøyd å skylde all «migrasjon» på kapitalismen, særlig i en tid der klimaflyktninger blir stadig vanligere – med mindre kapitalismen også får hele skylden for klimaendringene og samtlige væpnede konflikter.

Det er uansett klart er at menneskehetens gjeldende politiske organisering gjør stadig mer av jorden ubeboelig. Med et langt sitat fra Marx’ kommunistiske manifest gjør Badiou det klart at kapitalismen siden sin begynnelse i Europa på 1500-tallet har skapt en global og internasjonal tankegang i negativ form: en internasjonalisme uten felleskap, en destruktiv konkurransetilstand der nasjoner, oligarker og korporasjoner stadig søker nye mennesker og områder å utbytte. Migrasjonen skjer også innad i land som moderniserer, som dagens Kina, der stadig flere føler seg rotløse. Hvis rotløsheten bærer noe godt i seg, er det det poetiske imperativet om å se seg selv som en borger av jorden i en verden der ethvert land er et fedreland. Vi kjenner tanken om en grenseløs verden mest som diktning og fortrøstningsfulle drømmer. Politisk sett forblir det en profetisk og underlig provokasjon.

Abonnement kr 195 kvartal