Sikler etter Kyoto

Big Business i USA vil ha Kyoto-protokollen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Man kan godt kalle det et realt klimaskifte. For i løpet av de neste fire årene kommer USA til å undertegne Kyoto-avtalen, spår ekspertene.

Én ting er at statsminister Tony Blair har tenkt til å bruke sin innflytelse i EU og G8 – som Storbritannia vil lede det neste halve og hele året – til å lokke USA inn. En helt annen ting er at Big Business i økende grad ser at de eneste som taper på ikke-deltakelse er … dem selv.

Store multinasjonale selskaper i USA har derfor tatt skjeen i egen hånd og innført forpliktende tak på CO2-utslipp. Det samme har stater som California og New England. Det neste som skjer nå, er at deler av USA vil begynne å handle med utslippskvoter, blant annet i samarbeid med canadierne. Og derfra til et endelig vedtak i Kongressen er ikke altfor langt. Kanskje.

Å tjene på luft

Hvorfor har den amerikanske storindustrien plutselig snudd trill rundt i spørsmålet om klimaavtale? Det er mange gode grunner til det.

Én ting er at antiklima-lobbyistene i Global Climate Coalition har måttet vike plassen for en gryende erkjennelse om at klimaendringer både er menneskeskapte og dramatiske. En annen ting er at amerikanske selskaper ser at vinden blåser bare én vei, og at utslippsreduksjoner før eller siden vil presse seg fram uansett. En tredje ting er at multinasjonale selskaper jo nettopp er multinasjonale, med andre ord tilstede i en rekke Kyoto-stater som allerede er omfattet av klimakrav. Og det fjerde er at det nå fins et marked der ute som amerikanerne ikke får være med på; nemlig den framvoksende og økonomisk hete handelen med utslippskvoter.

Og i det siste ligger nok hunden begravet.

Det kan sies veldig mye infløkt om Kyoto-avtalen. Men i bunn og grunn handler denne avtalen om at hver nasjon og hver bedrift i den nasjonen (i praksis de store) får faste kvoter å forholde seg til når det gjelder CO2-utslipp. For de industrialiserte landene handler denne kvoten om at utslippene samlet skal ned fem prosent i forhold til 1990-nivået innen 2012. For bedrifter handler det om at de får hver sin kvote fra staten som de må holde seg innenfor.

Disse kvotene kan være romslige eller trange; det er helt opp til hver enkelt stat. Foreløpig har de fleste i Europa, med Tyskland i spissen, lagt seg på den litt rause linja, men det kan endres etter hvert. Poenget er uansett at bedrifter som klarer å redusere sine utslipp kan selge den delen av kvoten de ikke bruker. Ideen er med andre ord at bedriftene skal bruke penger på renseteknologi som i hvert fall delvis kan tas igjen ved salg av «overskuddsluft.» Det handler med andre ord om penger i kassa.

Det er altså et marked, og de fleste av mekanismene knyttet til dette markedet er allerede på plass: børs, meklere og banker. Prisen på et tonn luft er forventet å ligge på mellom ti og 15 euro, og et europeisk kvotesalgsystem er allerede «på lufta.» Etter hvert vil dette markedet bli internasjonalt, «lufta» kan settes inn på konto og kjøpere og selgere kan handle kvoter der tilbud og etterspørsel hele tiden regulerer prisen – omtrent som oljemarkedet. Men dette markedet vil ikke være komplett før den største forurenseren i hele verden, og dermed den største potensielle kjøperen, er på plass: nemlig USA.

Ny debatt?

Russland vil gjerne ha med USA, fordi de har så enormt mye kvoteluft å selge. Men USA viser også økende interesse; både fordi de kan kjøpe, men også fordi de kan selge. Store amerikanske selskaper som allerede har redusert utslippene med opp mot 65 prosent har nemlig kvoter til overs i et sånt system. Dessuten ser amerikanske bedrifter at europeerne nå blir ledende i en ny runde med teknologisk innovasjon: den som skal drive fram en mindre forurensende industri. Og teknologisk innovasjon er livsviktig for store økonomier.

Det er derfor duket for en ny runde med debatt i USA. Det kan på sikt føre landet inn i Kyoto-avtalen, kanskje i løpet av et par år. Hvis George W. Bush står på sitt anti-Kyoto-standpunkt, vil resultatet bli at store amerikanske selskaper blir del av dette markedet utenfor USA, og at stater på egen hånd velger å knytte seg til. Og den prisen kan fort bli for høy å betale.

---
DEL

Legg igjen et svar