Sikkerhetstyranniet

Vår medmenneskelighet viskes gradvis ut i takt med at sikkerhetstiltakene øker. 

Tegnet i Norge av viktor.khoury@gmail.com
Bauman er en polsk-jødisk filosop, sosiolog og samtidskritiker. han har utgitt en rekke bøker om modernitet, globalisering, Holocaust, etikk og moral.

I ordboken defineres begrepet «sikkerhet» som en «tilstand der man beskyttes mot eller ikke eksponeres for farer» – men også som «noe som skaper trygghet, beskyttelse, vern, forsvar». Dette betyr en tilstand som er organisk og dermed beseglet én gang for alle.
Tilstanden begrepet «sikkerhet» viser til, er i stor grad og uten store problematiseringer både verdsatt og etterlengtet av de fleste språkbrukere. Dermed smitter anerkjennelsen denne tilstanden har hos publikum, over på vokterne av denne tilstanden. De har en tendens til også å omtales som «sikkerhet» eller andre synonymer av ordet. Alle tiltak og bestrebelser som har sikkerhet som formål, soler seg godt i glansen av trygghetens ubestridte verdi. Med dette følger et ganske  forutsigbart handlingsmønster som er helt i tråd med alle tillærte reflekser: Føler du deg utrygg? Da krever du flere offentlige sikkerhetstjenester som kan beskytte deg, eller du kjøper deg flere sikkerhetsinnretninger som skal avverge farer. Klager velgerne dine på at de føler seg utrygge? Da leier du inn eller ansetter flere sikkerhetsvakter, og gir dem frihet til å handle på måter de anser for å være nødvendige – selv om det måtte innebære en fremferd som er problematisk eller direkte motbydelig.

Dette er en sikker oppskrift på å skape en følelse av unntakstilstand, av at fienden står ved porten.

Sosial «sikkerhetisering». «Sikkerhetisering» er et hittil ganske ukjent begrep i den sosiopolitiske diskursen, og er fremdeles ikke å finne i bokhandlenes ordbøker. Ordet har den siste tiden dukket opp i flere debatter, og ble raskt plukket opp i det politiske vokabularet. Begrepet sikter til den stadig hyppigere omdefineringen av noe som et eksempel på «usikkerhet», etterfulgt av så godt som en automatisk overføring av dette noe til sikkerhetsorganenes ansvar og overoppsyn.
Tillærte reflekser klarer seg fint uten argumenter og overtalelser. Som med det den tyske filosofen Martin Heidegger omtaler som man-fellesskapets allmenne tenke- og væremåte – «hva man gjør» – fremstår de som så åpenbare og selvinnlysende at de nærmest er hevet over
enhver problematisering. De tillærte refleksene blir dermed stående som noe eget, trygt og hevet over refleksjon – og utenfor logikkens søkelys. Det er derfor politikerne med glede tyr til begrepets tvetydighet: Det gjør oppgaven deres lettere, og handlingene deres sikres en form for forhåndsgodkjennelse fra befolkningen.
Ett eksempel blant mange er Huffington Posts rapportering kort etter terrorangrepene i Paris 13. november i fjor:
«Frankrikes president Francois Hollande uttalte at det ville erklæres unntakstilstand over hele Frankrike, og at grensene ville stenges etter angrepene i Paris fredag kveld. … ‘Det er forferdelig,’ sa Hollande i en kort uttalelse, og la til at det hadde blitt innkalt til kabinettmøte. ‘Det vil bli erklært unntakstilstand,’ sa han. ‘Neste tiltak vil være stenging av landegrensene,’ la han til. ‘Vi må sørge for at ingen kan komme seg inn for å begå noen handlinger overhodet, og samtidig sørge for at de som har begått disse terrorhandlingene, arresteres dersom de forsøker å forlate landet.’»

Latent og manifest. Financial Times meldte om den samme reaksjonen fra presidenten, med den talende overskriften «Hollande’s Post-Paris Power Grab»:
«Unntakstilstanden gir politiet tillatelse til å bryte seg inn i og ransake hus uten ransakelsesordre, avbryte møter og seminarer og å innføre husarrest. Denne beordringen baner også vei for at militærtropper kan bli utplassert i franske gater.»
Synet av dører som er brutt opp, svermer av uniformerte politimenn som avbryter møter og braser inn i hjem uten huseiernes tillatelse, og synet av soldater som patruljerer gatene – alt dette skaper et mektig inntrykk av en regjering som går til «kjernen av problemet».
Denne formen for demonstrasjon av besluttsomhet og målbevissthet er, for å bruke Robert Mertons minneverdige begrepsmessige distinksjon, demonstrasjonens manifeste funksjon (altså det opprinnelige, tiltenkte målet). Den latente funksjonen er derimot helt motsatt. Den innebærer å fremme og oppmuntre til sikkerhetisering, og henter sin næring i befolkningens økonomiske og sosiale hodepiner og bekymringer som oppstår i en atmosfære preget av usikkerhet. Usikkerheten er skapt av de eksistensielle vilkårenes skjørhet og tilbøyeligheten mennesker har til å skape splittelser i grupper. Dette er en sikker oppskrift på å skape en følelse av unntakstilstand, av at fienden står ved porten. Ikke bare landet, men også «mitt eget hjem» er i livsfare. I et slikt samfunnsklima setter man sin lit til de «der oppe», de som spiller rollen som forsynets nærmest guddommelige beskyttelse, de som hindrer faren i å falle på dem begge.
Hvorvidt det nevnte politets manifeste funksjon har vært vellykket, er et mildt sagt omstridt spørsmål. At den på mesterlig vis frigjør seg fra sin latente funksjon, er imidlertid hevet over tvil. Effekten av Hollande (og sikkerhetsstyrkene han har kommando over) som viser muskler i offentligheten, kom så raskt at den overgikk alle tidligere prestasjoner på den nåværende presidentens merittliste. Tidligere viste meningsmålene at Hollande var den minst populære presidenten i Frankrike siden 1945. Populariteten hans har nå steget betraktelig: Mens 28 prosent av franskmennene i november mente at han gjorde en god jobb, steg antallet til til 50 prosent i desember, altså en måned etter de grusomme terrorangrepene i Paris.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.