Sikkerhetstyranniet

Vår medmenneskelighet viskes gradvis ut i takt med at sikkerhetstiltakene øker. 

Tegnet i Norge av viktor.khoury@gmail.com
Bauman er en polsk-jødisk filosop, sosiolog og samtidskritiker. han har utgitt en rekke bøker om modernitet, globalisering, Holocaust, etikk og moral.

I ordboken defineres begrepet «sikkerhet» som en «tilstand der man beskyttes mot eller ikke eksponeres for farer» – men også som «noe som skaper trygghet, beskyttelse, vern, forsvar». Dette betyr en tilstand som er organisk og dermed beseglet én gang for alle.
Tilstanden begrepet «sikkerhet» viser til, er i stor grad og uten store problematiseringer både verdsatt og etterlengtet av de fleste språkbrukere. Dermed smitter anerkjennelsen denne tilstanden har hos publikum, over på vokterne av denne tilstanden. De har en tendens til også å omtales som «sikkerhet» eller andre synonymer av ordet. Alle tiltak og bestrebelser som har sikkerhet som formål, soler seg godt i glansen av trygghetens ubestridte verdi. Med dette følger et ganske  forutsigbart handlingsmønster som er helt i tråd med alle tillærte reflekser: Føler du deg utrygg? Da krever du flere offentlige sikkerhetstjenester som kan beskytte deg, eller du kjøper deg flere sikkerhetsinnretninger som skal avverge farer. Klager velgerne dine på at de føler seg utrygge? Da leier du inn eller ansetter flere sikkerhetsvakter, og gir dem frihet til å handle på måter de anser for å være nødvendige – selv om det måtte innebære en fremferd som er problematisk eller direkte motbydelig.

Dette er en sikker oppskrift på å skape en følelse av unntakstilstand, av at fienden står ved porten.

Sosial «sikkerhetisering». «Sikkerhetisering» er et hittil ganske ukjent begrep i den sosiopolitiske diskursen, og er fremdeles ikke å finne i bokhandlenes ordbøker. Ordet har den siste tiden dukket opp i flere debatter, og ble raskt plukket opp i det politiske vokabularet. Begrepet sikter til den stadig hyppigere omdefineringen av noe som et eksempel på «usikkerhet», etterfulgt av så godt som en automatisk overføring av dette noe til sikkerhetsorganenes ansvar og overoppsyn.
Tillærte reflekser klarer seg fint uten argumenter og overtalelser. Som med det den tyske filosofen Martin Heidegger omtaler som man-fellesskapets allmenne tenke- og væremåte – «hva man gjør» – fremstår de som så åpenbare og selvinnlysende at de nærmest er hevet over
enhver problematisering. De tillærte refleksene blir dermed stående som noe eget, trygt og hevet over refleksjon – og utenfor logikkens søkelys. Det er derfor politikerne med glede tyr til begrepets tvetydighet: Det gjør oppgaven deres lettere, og handlingene deres sikres en form for forhåndsgodkjennelse fra befolkningen.
Ett eksempel blant mange er Huffington Posts rapportering kort etter terrorangrepene i Paris 13. november i fjor:
«Frankrikes president Francois Hollande uttalte at det ville erklæres unntakstilstand over hele Frankrike, og at grensene ville stenges etter angrepene i Paris fredag kveld. … ‘Det er forferdelig,’ sa Hollande i en kort uttalelse, og la til at det hadde blitt innkalt til kabinettmøte. ‘Det vil bli erklært unntakstilstand,’ sa han. ‘Neste tiltak vil være stenging av landegrensene,’ la han til. ‘Vi må sørge for at ingen kan komme seg inn for å begå noen handlinger overhodet, og samtidig sørge for at de som har begått disse terrorhandlingene, arresteres dersom de forsøker å forlate landet.’»

Latent og manifest. Financial Times meldte om den samme reaksjonen fra presidenten, med den talende overskriften «Hollande’s Post-Paris Power Grab»:
«Unntakstilstanden gir politiet tillatelse til å bryte seg inn i og ransake hus uten ransakelsesordre, avbryte møter og seminarer og å innføre husarrest. Denne beordringen baner også vei for at militærtropper kan bli utplassert i franske gater.»
Synet av dører som er brutt opp, svermer av uniformerte politimenn som avbryter møter og braser inn i hjem uten huseiernes tillatelse, og synet av soldater som patruljerer gatene – alt dette skaper et mektig inntrykk av en regjering som går til «kjernen av problemet».
Denne formen for demonstrasjon av besluttsomhet og målbevissthet er, for å bruke Robert Mertons minneverdige begrepsmessige distinksjon, demonstrasjonens manifeste funksjon (altså det opprinnelige, tiltenkte målet). Den latente funksjonen er derimot helt motsatt. Den innebærer å fremme og oppmuntre til sikkerhetisering, og henter sin næring i befolkningens økonomiske og sosiale hodepiner og bekymringer som oppstår i en atmosfære preget av usikkerhet. Usikkerheten er skapt av de eksistensielle vilkårenes skjørhet og tilbøyeligheten mennesker har til å skape splittelser i grupper. Dette er en sikker oppskrift på å skape en følelse av unntakstilstand, av at fienden står ved porten. Ikke bare landet, men også «mitt eget hjem» er i livsfare. I et slikt samfunnsklima setter man sin lit til de «der oppe», de som spiller rollen som forsynets nærmest guddommelige beskyttelse, de som hindrer faren i å falle på dem begge.
Hvorvidt det nevnte politets manifeste funksjon har vært vellykket, er et mildt sagt omstridt spørsmål. At den på mesterlig vis frigjør seg fra sin latente funksjon, er imidlertid hevet over tvil. Effekten av Hollande (og sikkerhetsstyrkene han har kommando over) som viser muskler i offentligheten, kom så raskt at den overgikk alle tidligere prestasjoner på den nåværende presidentens merittliste. Tidligere viste meningsmålene at Hollande var den minst populære presidenten i Frankrike siden 1945. Populariteten hans har nå steget betraktelig: Mens 28 prosent av franskmennene i november mente at han gjorde en god jobb, steg antallet til til 50 prosent i desember, altså en måned etter de grusomme terrorangrepene i Paris.
Den utbredte følelsen av eksistensiell usikkerhet er udiskutabel. Via sine politiske ledere gratulerer samfunnet seg selv med sin økende deregulering av arbeidsmarkedene og «fleksibilisering» av arbeidet. Som et resultat av dette blir de sosiale posisjonene skjørere, og de sosialt anerkjente identitetene blir ustabile. Den nye sosiale klassen som kalles prekariatet – de som står i kvikksand og til stadighet må forflytte seg – blir stadig større. I motsetning til hva mange ser ut til å mene, er ikke denne usikkerheten utelukkende et produkt av politikere på jakt etter stemmer eller medier som profitterer på krisemaksimerende sendinger. Derimot er det sant at den eksistensielle usikkerheten som en økende del av befolkningen befinner seg i, er kjærkomment vann på politikernes møller. Usikkerheten er i ferd med å bli omdannet til et betydelig – kanskje til og med altoverskyggende – materiale som dagens styresmakter støpes etter.

Styresmakter oppfordrer til uro. Dagens regjeringer har liten interesse av å gjøre befolkningen mindre urolig. De er snarere interesserte i å gjøre folk mer bekymret for fremtiden og for usikre tider – så lenge usikkerheten er av en sånn art at den kan gi politikerne gylne muligheter til å vise muskler. Samtidig holdes det skjult at styrende instanser overveldes av utfordringer de ikke klarer å håndtere. Her kommer sikkerhetiseringen inn som en tryllekunstners triks: Den flytter engstelsen fra problemer regjeringen ikke kan eller vil håndtere, til problemer man daglig og på tusenvis av skjermer kan se regjeringen forsøke å håndtere – med stor iver og tidvis suksess.
Blant den første typen problemer finner vi vesentlige menneskelige behov: tilgjengelige og gode jobber, stabile sosiale posisjoner og beskyttelse mot både sosial dumping og tap av verdighet. Alt dette skaper grunnlag for en trygghet og velferd som regjeringene – som en gang lovte både arbeidsplasser og omfattende velferdstilbud – nå er ute av stand til å levere. Den andre typen problemer er eksempelvis kampen mot terrorister som truer folkets fysiske sikkerhet og deres eiendeler. Disse problemene har en tendens til å spille førstefiolin, først og fremst fordi de egner seg så godt til å legitimere maktbruk og tiltak som skaper politisk oppslutning – for lang tid fremover. Den endelige seieren i den kampen er et fjernt og tvilsomt prospekt.

«Militærtropper kan bli utplassert i franske gater.»

Orbán et Orbi. Ungarns statsminister Viktor Orbáns lakoniske og fengende uttalelse om at «alle terrorister er migranter», er en etterlengtet løsning på regjeringens kamp for å overleve. En slik tolkning går imot all logisk sans – men tro trenger ikke logikk for å endre tankesett. Tvert imot – den øker i styrke i takt med at den taper logisk kraft.
For regjeringene som ønsker å gjenvinne sin dalende eksistensberettigelse, må dette høres ut som signalene fra en redningsbåt som seiler ut av den tunge tåken de har viklet seg inn i.
For mannen bak denne uttalelsen var gevinstene umiddelbare: et fire meter høyt gjerde ble satt opp langs en 177 kilometers grense til Serbia. Da ungarere i en meningsmåling i desember i fjor ble spurt hva de tenker på når de hører ordet «frykt», var det 23 prosent flere som svarte «terrorisme» enn «sykdom», «kriminalitet» og «fattigdom». Befolkningens generelle følelse av sikkerhet hadde falt betydelig. Som forventet har Orbáns gjerde også vist seg å være særdeles populært. 87 prosent støtter hans løsning på migrasjonsproblemet, og med det også – la det være sagt én gang for alle – hans løsning på den generelle usikkerhetens jagende spøkelse.

Den nye, sosiale klassen som kalles prekariatet blir stadig større.

Vi kan bare tenke oss hvordan frykten både forsterkes og blir mer slitesterk dersom den kobles til en bestemt, synlig og konkret fiende, fremfor til en uhåndgripelig usikkerhetsfølelse av ukjent opphav. Perverst nok kan en sånn kobling til og med være tilfredsstillende: Når vi først bestemmer oss for at vi er klare for utfordringen, fatter vi nærmest viljeløst en urokkelig interesse for det pompøse ved den. Jo mer skrekkinngytende utfordringen virker, desto stoltere og mer smigret føler vi oss. Jo større og mer og utspekulert fienden er, desto større heltestatus får de som erklærer krig mot ham. Det er ikke tilfeldig at et stort flertall av ungarerne som svarte på undersøkelsen, stilte seg bak følgende utsagn: «Bestemte krefter utenfra står bak massemigrasjonen.»
Det å erklære krig mot en utnevnt fiende er en klar fordel for politikere på jakt etter velgere. Det øker nærmest garantert nasjonens selvtillit, og skaper dermed en takknemlighet i befolkningen – i alle fall i den voksende delen av befolkningen som opplever sin anerkjennelse og selvrespekt truet eller svekket, og som derfor søker etter noe som kan kompensere for tapet av egen verdighet.
Sikkerhetiseringens politikk bidrar ikke minst til å undertrykke vårt – de passive tilskuernes – samvittighetsnag ved synet av dens egne ofre. Sikkerhetiseringens politikk «nøytraliserer» migrantproblematikken til å bli et likegyldig anliggende. Disse ofrene som i det offentlige lys har blitt stemplet som mulige terrorister, plasseres dermed utenfor området av moralsk ansvar – og mest av alt utenfor området for medfølelse og impulsen til å bry seg. Mange mennesker føler – bevisst eller ubevisst – at de er fritatt ansvar for de lidendes skjebne, og fritatt sin moralske plikt som ellers ville ligget tungt på oss alle. Også for denne befrielsen er mange takknemlige.

Ofrenes falske skyldfølelse. En siste kommentar er på sin plass. Sikkerhetisering kan – i tillegg til å være ubarmhjertig, sosialt blind og bevisst villedende – også vise seg å komme de virkelige terroristrekruttørene til gode. En ny studie utført av sikkerhetskonsultentselskapet Soufan Group anslår at rundt 50 000 av de som er rekruttert som krigere til ISIS, kommer fra EU-land. Kun to av terroristene i Paris ble identifisert som ikke-europeiske. Hvem er disse unge menneskene som flykter fra Europa for å ta del i terroristgrupper, og som planlegger å vende tilbake med terroristtrening i bagasjen? Ett svar er at majoriteten av de vestlige som slutter seg til ISIS, kommer fra dårlige kår. En nylig studie av Pew Research Center finner at flere unge europeere har lidd uforholdmessig mye av de økonomiske problemene landet deres har stått oppi. Derfor ser unge europeere ofte på seg selv som ofre. ISIS tilbyr en opplevelse av å være viktig og å ha kontroll, og har således en sterk tiltrekningskraft på denne sårbare gruppen. I stedet for å likestille migranter med terrorister, må statslederne våre ta avstand fra «oss versus dem»-innstillingen og brottsjøen av islamfrykt. Dette er ting som kun kommer ISIS til gode, ettersom de bruker det som rekrutteringsverktøy.
Sosial ekskludering er et viktig grunnlag for radikaliseringen av unge muslimer i Europa. Vi må huske at de som organiserer disse angrepene og de som begår dem, er akkurat de samme som flyktningene rømmer fra – ikke motsatt. Jeg er enig med Pierre Baussand fra NGO-forumet Social Platform i at selv om det muslimske samfunnet selv må spille en avgjørende rolle for å utrydde radikalisering, er det kun samfunnet i sin helhet som kan takle denne trusselen vi alle står overfor. I stedet for å gå til krig mot ISIS i Syria og Irak, er de viktigste våpnene Vesten kan bruke mot terrorisme sosial inkludering og integrering. Det er dette som krever verdens behørige oppmerksomhet, og det er dette som krever akutt, men også resolutt handling.

Denne artikkelen gjengis med tillatelse fra Social Europe, der den var på trykk 6. januar. 

---