Denne måneden utkom et viktig bidrag til norsk sikkerhetspolitisk debatt. I boken Sikkerhetspolitiske veivalg – skjebnefellesskap med USA og NATO? har Aslak Storaker og Progressivt Forlag samlet en rekke kritiske blikk på den norske konsensus. Av de fjorten bidragsyterne i boken er sju velkjente røster fra fredsbevegelsen. I tillegg inneholder boken bidrag fra det fagmilitære, akademia og fagbevegelsen. Alle skribentene målbærer underkommuniserte synspunkter på avgjørende veivalg i norsk sikkerhetspolitikk. Bidragene er frittenkende, og analysene er alternative til de som debatteres i Stortinget. Utgivelsen oppleves dermed som et friskt og nødvendig pust inn i det evig konsensussøkende sikkerhetspolitiske ordskiftet.
Hjørnestein. Som bokens undertittel påpeker, er det de norske veivalgene opp mot USA og NATO som står i sentrum. Det skulle da også bare mangle. Man kommer ikke unna NATO i norsk sikkerhetspolitisk diskurs. Både regjeringen og et enstemmig storting understreker dette jevnlig. I årets forsvarsbudsjett heter det eksempelvis at «NATO forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk». Det er dessverre mange år siden noen på Stortinget la inn merknader imot nettopp denne formuleringen.
Når det å holde seg inne med USA blir et hovedmål i sikkerhetspolitikken, blir også blidgjøring av vår nærmeste allierte med militære virkemidler en indikator for om vår krigspolitikk er vellykket. Godal-utvalgets NOU 2016:8, som ble lansert sist uke, belyser dette. Ønsket om å være militært relevant for vår storebror i vest var Norges hoveddrivkraft inn i Afghanistankrigen. Når Godal-utvalget nå oppsummerer hva som var vellykket med den norske krigsinnsatsen, er det også norsk alliansepolitikk som fremheves. Det meste som hadde med andre ting enn å blidgjøre USA og NATO å gjøre, mislyktes vi tross alt med i denne krigen. Tilsvarende kan heller ikke norsk krigspolitikk i Libya, Irak og Syria forklares uavhengig av vårt forhold til USA og NATO.
Vi må snakke om EU. De vedtakene som avgjør norsk krigspolitikk, fattes sjeldent bare i Oslo. Som Johan Galtung påpeker må man ofte til Washington og Brussel for å få øye på den egentlige norske sikkerhetspolitikken. Her ligger også en utfordring for denne antologien: Norske sikkerhetspolitiske veivalg defineres ikke bare fra Washington. Analysen av norsk sikkerhetspolitikk bør også ta for seg norsk sikkerhetspolitikk innenfor rammene av EU. Norge samarbeider militærpolitisk tett med EU, og selv om EU er på defensiven om dagen, utvikler unionen ny offensiv militærpolitikk med stormfart. Norge har det siste tiåret bidratt militært til EUs kampgrupper, militærindustrielt og politisk til EUs forsvarsbyrå, og er svært tett påkoblet EUs våpeneksportpolitikk. Denne virkeligheten beskrives dessverre ikke i Sikkerhetspolitiske veivalg. Det er veldig synd. Selv om Jacob Børresen har rett i sin påpekning om at EU ikke kan tilby Norge samme grad av militær støtte som en allianse med USA, fortjener også norsk militærpolitisk samarbeid innen EU-rammen sin plass i den sikkerhetspolitiske analysen.
Samtidig som EU videreutvikles militært, har unionen også et betydelig sivilt engasjement for krisehåndtering. Under EU-toppmøtet 28.–29. juni fremlegges en ny forsvarsstrategi for EU, med globalt tilsnitt. Her er også utviklingen av sivile kapasiteter i sikkerhetspolitikken av relevans for Norge. Da EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Federica Mogherini nylig gjestet Oslo, fremholdt vår egen utenriksminister at EU er «det mest unike fredsprosjektet i vår tid». Dette er dessverre en høyst diskutabel påstand, som få nordmenn synes å debattere akkurat nå.
Norske sikkerhetspolitiske veivalg defineres ikke bare fra Washington.
EU har allerede iverksatt en lang rekke militære operasjoner med norsk deltakelse siden 2010. Året etter opprettet EU egen utenrikstjeneste og et eget operasjonssenter for å koordinere EUs utenlandsoperasjoner. I dag pågår 17 internasjonale operasjoner i regi av EU, hvorav sju er militære. Gjennom det Europeiske forsvarsbyrået (EDA) arbeider EU for å konsolidere og harmonisere etterspørselen etter krigsmateriell. Norges samarbeidsavtale med EDA gir Norge adgang til å delta i byråets programmer, prosjekter og andre initiativer. Gjennom jevnt økende deltakelse i byråets prosjekter har Norge blitt en viktig partner for EDA. Norge er en aktiv deltaker i byråets arbeid for styrking av europeisk forsvarsindustri og åpning av det europeiske markedet for krigsmateriell. Norge er videre engasjert i initiativer for å utvikle, styrke og effektivisere europeiske kapabiliteter innen maritim overvåkning, lufttransport og lufttanking. Norge er også en av de største bidrasgyterne til forsknings- og teknologiprogrammer i EDA. Alt dette er også del av norsk sikkerhetspolitikk.
Gnisten på Maidanplassen. På et mer overodnet nivå behandles EUs sikkerhetspolikk av et par av de fjorten bidragsyterne i Sikkerhetspolitiske veivalg. Selv om norsk militærpolitisk EU-samarbeid innen opprustning, militære intervensjoner og våpeneksport ikke berøres, gir særlig Mette Kongshem en svært god analyse av EUs sikkerhetspolitiske linje mot Russland. Det er viktig å lytte til Kongshems forklaring av Ukraina-krisen ut fra EUs Eastern Partnership-program fra 2008 og dertil russiske motreaksjoner. Poenget er at EUs østlige partnerskap ble et redskap for å tvinge land til å velge mellom Moskva og Brussel. Hadde man heller gitt tid til dialog, kunne man funnet en løsning for de østeuropeiske landene hvor de kunne etablert relasjoner både mot øst og mot vest. Det var også spørsmålet om undertegning av assosieringsavtalen mellom EU og Ukraina som ble gnisten som tente protestene på Maidanplassen. Dette førte til at den lovlig valgte presidenten måtte flykte, hvilke igjen la grunnlaget for annekteringen av Krim og opprøret i Øst-Ukraina.
Oppfølger? Også fagbevegelsens bidrag i antologien, ved Roy Pedersen og Ivar Gammelmo, poengterer betydningen av EUs utvidelse østover for Ukrainakrisen. Helge Lurås drøfter også EUs sikkerhetspolitikk i sitt bidrag i antologien, men da kun knyttet til migrasjonskrisen og dennes betydning for norsk sikkerhetspolitikk.
Den pågående militariseringen innen EU og unionens samtidige arbeid for sivil konflikthåndtering er også styrende for norsk sikkerhetspolitikk. Allikevel forblir dette som oftest et ikke-tema i norsk sikkerhetspolitisk debatt. La oss derfor håpe på en oppfølger av Sikkerhetspolitiske veivalg, hvor også EU-siden ved de norske sikkerhetspolitiske disposisjoner debatteres.
Harang er kommentator i Ny Tid. Han er styreleder i Norges Fredslag, styremedlem i Norges Fredsråd og styremedlem i Det Internasjonale Fredsbyrå. alexanderharang@me.com
