Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Sikkerhet og vold i Rocinha – en favela i Rio de Janeiro

BRASIL / Sikkerhet i Rio Janeiro dreier seg om mye mer enn politioperasjoner. Det dreier seg om mennesker som bor der, utenforskap og hvordan de lever i et samfunn hvor de nektes offentlige tjenester.

«Vi har viktigere ting å snakke om enn våpen og politi. Det er ulikhet og mangel på tilgang til ressurser og muligheter som er våre problemer, siden en penn dreper mer enn våpen.»

Dette svarte en innbygger i en av Rio de Janeiros favelaer, Rocinha, da jeg spurte hvordan det var å bo i en bydel med voldelige sammenstøt mellom ulike gjenger og/eller byens politi. For dem var ikke det ikke a segurança pública (offentlig sikkerhet) som var det viktigste sikkerhetstemaet, det var derimot a segurança humana (menneskelig sikkerhet) og violência cotidiana (hverdagsvold).

Jeg spør hva han mener med et pennestrøk, og han utdyper: «Vi får ikke vann og kloakk. Det er gjort med pennestrøk at vi ikke får dette, av de som har makt som velger oss bort. De kommer aldri til Rocinha og ser selv!»

Urban krigføring

Før jeg i mai 2022 reiste til Rio for å gjøre feltarbeid til en masteroppgave i internasjonale relasjoner og sikkerhetsstudier, forberedte jeg meg på temaer som politivold og sikkerhets-
reformer i byen. Innen dette fagfeltet finnes det flere tilnærminger for å undersøke spørsmål rundt sikkerhet og vold. Tradisjonelt har fagkretsen vært opptatt av krig mellom stater, mens nedslagsfeltet har i senere tid blitt utvidet til urbane områder og mennesker.

Det finnes mye forskning på konflikter mellom staten, militærpolitiet og kriminelle narkotikabander i Rio. Og det er ikke uten grunn: Byen sliter med store utfordringer og et brutalt militærpoliti, som driver urban krigføring. Bare i 2019 drepte politiet i byen minst 1813 personer, og over to tredjedeler av ofrene hadde en annen hudfarge enn hvit.[1]

De jeg intervjuet var derimot mest opptatt av de daglige truslene og valgene de tar for å navigere i hverdagen.

Feltarbeid i Rio de Janeiro

Jeg bor i Humaitá, som er et av de privilegerte nabolagene i den sørlige sonen av byen. Hver dag sykler jeg langs Lagoa Rodrigo de Freitas, et vann i den sørlige sonen av Rio, med tropiske trær som henger over sykkelstien. Jeg tar undergrunnen fra Leblon til Rocinha. Det er kun ett stopp.

Idet jeg går ned på perrongen i Leblon, forlater jeg det som minner om en urban og tropisk versjon av en bydel vest i London. Cirka ti minutter senere er jeg i Rocinha, og det oppleves som å være i et helt annet land, til og med i en annen verdensdel.

Merkelig nok heter ikke undergrunnstoppet Rocinha, det heter São Conrado, et sted som ligger kun 100 meter fra Rocinha. Det er et av de dyreste nabolagene i Rio. Det kan nesten virke som om noen ønsker at Rocinha ikke eksisterer offisielt på undergrunnskartet.

Jeg tar rulletrappen opp, går ut av stasjonen og blir møtt av en enorm fjellside, med mange ulike hus som henger sammen vegg i vegg på den ene siden, og boligblokker på den andre siden. Sola steker. Det er en varm sensommerdag i mai med 32 varmegrader. Jeg går gjennom et lite marked hvor det selges alt fra mobiltelefoner, vesker, sko og klær til mat. I hovedgaten, Via Ápia, finnes det dessuten banker, restauranter, barer og kafeer.

I Rochinha er det lettest bare å nikke til en taxisjåfør på motorsykkel for å få skyss. Jeg får kontakt, hopper bakpå og blir kjørt oppover en smal vei med folk som går i alle retninger. Medtatte personbiler og lastebiler kommer kjørende ned med liten klaring, og taxisjåførene kjører sikksakk mellom alle sammen. Og av en eller annen grunn har de det veldig travelt.

Flere av prosjektdeltakerne fremhever statens fravær. Mangelen på adekvate offentlige tjenester, som for eksempel grunnleggende sanitære forhold gir dem større sikkerhetsutfordringer enn konfrontasjoner mellom politiet og bander i nabolaget. Dette bestemmes av en penn (personer med makt) som kanskje aldri har vært i Rocinha. Andre aktivister har invitert kommunale myndigheter og delstatsmyndigheter på besøk, men må konkludere med at de ikke kommer. Derfor oppleves det som et fravær av staten og tjenester de har rett på – formelt sett er dette et strøk med en juridisk eksistens der beboerne er medborgere av samme by som folk i andre nabolag. Men det er ikke likhet for loven.

Overlevelsesteknikker

Innad i Rocinha navigerer de fleste prosjektdeltakerne kun i hovedgatene og kjente becos (smug) siden favelaen er enorm, med et sted mellom 100 000-
250 000 innbyggere, delt inn i 16 kvartaler.

Selv om det skjer sjeldnere i Rocinha enn i mange andre brasilianske favelaer, pleide en av deltakerne høsten 2017 å dra på universitetet klokken seks om morgenen for å unngå politioperasjoner. En annen deltaker, ung mann, fortalte at han måtte unngå at politiet assosierte ham med bandemedlemmer. Han fant derfor på unnskyldninger for hvorfor han ikke kunne gi dem skyss på sin egen motorsykkel.

Utenfor Rocinha fortalte andre deltakere at de på arbeidsplassen eller universitetet unngikk å si at de bodde der siden de fryktet stigmatisering. De uttrykte bekymring for dårligere lønn og lavere sjanse for opprykk i gradene og oppga å ha postadresse i et annet, lavere middelklassestrøk. For en annen deltaker var ikke dette noe problem, siden alle på jobben hans kom fra «drittstrøk», som han selv kalte det, før han korrigerte ordbruken.


Fórum Brasileiro de Segurança Pública. Anuário Brasileiro De Segurança Pública. (2019). https://www.forumseguranca.org.br/wp-content/uploads/2019/10/Anuario-2019-FINAL_21.10.19.pdfn.

Rodrigues, M. og H. Coelho. «Pretos E Pardos São 78% Dos Mortos Em Ações Policiais No Rj Em 2019: ‘É O Negro Que Sofre Essa Insegurança’, Diz Mãe De Ágatha.» Globo, 6. juni 2019. https://g1.globo.com/rj/rio-de-janeiro/noticia/2020/06/06/pretos-e-pardos-sao-78percent-dos-mortos-em-acoes-policiais-no-rj-em-2019-e-o-negro-que-sofre-essa-inseguranca-diz-mae-de-agatha.ghtml.

Wibben, A.T.R. Feminist Security Studies: A Narrative Approach. Routledge, 2011.

 

[1]   Fórum Brasileiro de Segurança Pública, 2019; Rodrigues & Coelho, 2019.

 

Tore Øvstebø Næss
Tore Øvstebø Næss
Næss er mottaker av Habitat Norges masterstipend i urbanisme 2021.

Relaterte artikler