Sigurd Køhn 1959-2004

Et av ofrene for flodbølgen i det indiske hav var saksofonisten Sigurd Køhn; han forsvant i havet 26. desember sammen med sin sønn Simen. Sigurd Eystein Køhn var en av landets fremste altsaksofonister og var lekende og energisk til stede i jazz så vel som rhythm&blues, rock og populærmusikk. Ved siden av hovedinstrumentet, spilte han […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Et av ofrene for flodbølgen i det indiske hav var saksofonisten Sigurd Køhn; han forsvant i havet 26. desember sammen med sin sønn Simen.

Sigurd Eystein Køhn var en av landets fremste altsaksofonister og var lekende og energisk til stede i jazz så vel som rhythm&blues, rock og populærmusikk. Ved siden av hovedinstrumentet, spilte han barytonsax, arrangerte, komponerte og var orkesterleder.

Han var født i Kristiansand 6.8.1959, begynte som barn å spille fiolin og klarinett, fra han var 14 år altsax. Etter bare tre måneders øving på det nye instrumentet, vant han en lokal amatørkonkurranse og fikk et stipend som muliggjorde at den ambisiøse 15-åringen begynte å pendle regelmessig inn til Oslo for å timer med Jan Garbarek (1975-77).

80-tallet skulle bli en periode der hans groovy altsax bidrog i mer heftige rytmiske band, i funk-, rock- og rhythm&blues-sjangeren, i band som «Son of Sam» (sammen med ungdomsvenner fra Kristiansand), «Lava», «Moonship», Hartvik & The Heartbreakers, Oslo Rhythm&Blues Ensemble, «Four Roosters», «The Heavy Gentlemen» og Dr. Sträng Hip Ensemble. Han gjorde plateinnspillinger med bl.a. Four Roosters («Rooster Blues» 1982), Øystein Sevåg/Lakki Pateys «Windflower» (1983), Lava (1984) og Jan Harrington (1985). Han fikk oppleve det internasjonale markedet gjennom en rekke turnéer med Randy Crawford i Europa og Australia 1983-87 og med Rickie Lee Jones i Skandinavia 1987.

Etter et par år på veien med Jørn Hoel, og etter å ha gitt ut en egen poppreget plate i 1990, ble Sigurd kontaktet av gruppa «a-ha», som trengte en saxstemme til en spesiell låt. Dette førte til verdensomspennende turnéer, en oppslutning og en popularitet av en annen verden enn det en tenksom jazzmusiker kunne drømme om. Etter opplevelser foran tusener av tenåringer som gråt og huiet for en musikk som muligens var for enkel, begynte han å tenke: – Hva er det egentlig jeg driver med?

Han ville tilbake til jazzfolden. I 1992 var han kommet i forbindelse med Palle «Groove» Wagnberg og «The B3 Blues Band». Dette betydde heftig B3-orgelmusikk, som raskt tok en sterkere jazzretning da den dyktige gitaristen Staffan William-Olsson ble med og bandet endret navn til «The Real Thing». Med Sigurd, Palle og Staffan i front, og skiftende trommeslagere (Carl Strømer, Torstein Ellingsen, Børre Dalhaug), ble bandet med de fire smokingkledte herrer noe av det mest populære innen rytmisk jazzmusikk. Det ble en mengde konserter og festivaloppdrag – og sju CD-er: «The real thing» 1992, «In New York» 1993, «A perfect match» 1994, «Live» 1995, «Pleasure is an attitude» 1997, «deluxe» (med Kringkastingsorkesteret) 2000 og «New wrapping» 2002.

Men Sigurd ville enda nærmere jazztradisjonen. Han ble med i Erling Wicklunds storband «Storeslem» fra 1993, var solist med Kristiansand kammerorkester under OL på Lillehammer 1994, og ønsket å bekjenne sin gjeld til den amerikanske altsaksofonisten Art Pepper. Dette gjorde han i 1996 med egen CD, «More Pepper please». Dette var sart musikk i kvartettformat, sammen med Dag Arnesen, Ingebrigt Håker Flaten og Jarle Vespestad, og resulterte i turnéer og festivaljobber. Sigurd Køhn var avgjort tilbake som jazzmusiker.

Fra 1998 hadde han en suksessfull sekstett sammen med gitaristen Nils Olav Johansen, foreviget på CD-ene «Woman’s got to have it» (1999) og «Angels» (2002). Under Axel Jensen-dagene i Kristiansand 2000 skapte han forestillingen «A hungry dog bites a dry bone», basert på beatpoesi, jazz, rap og dataanimasjon, senere framført på jazzfestivalene i Bergen og Oslo. I 2001 kom en kammerjazz-CD av Ole Jørn Myklebust («Breaks even»), der Sigurd bidrog med «lavmælt og smektende» altsax. For bare to måneder siden var han i studio med en egen kvartett (med Anders Aarum, Jens Fossum og Andreas Bye) og spilte inn CD-en «This place». Denne rakk han ikke å se resultatet av; han ble tatt av flodbølgen på sin familieferie i Thailand. Forrige onsdag ble det holdt seremoni i en stappfull kirke i Oslo; sist mandag ble han hedret med minnekonsert på Cosmopolite.

---
DEL

Legg igjen et svar