Sier JA til EU

Dyrene og miljøet har det bedre med EU enn med dagens norske nei-side, konkluderer Steinar Lem i Framtiden i våre hender. I sin nyeste bok bryter han med Nei-siden. I Ny Tid får du vite hvorfor Norges mest kjente miljøansikt har tvilt seg fram til et EU-ja.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Steinar Lem har i mange år vært den mest synlige personligheten i «Framtiden i våre hender». Han har vært en engasjert samfunnsdebattant som ikke er redd for å erte på seg folk i sin kamp for en bedre framtid og et bedre miljø.

Denne uka utga han essayet Det lille livet, der han på en svært personlig måte forsøker å vise at det er en sammenheng mellom et godt miljø og et godt liv. Samtidig kommer den nåværende rådgiveren i Framtiden i våre hender kontroversielt nok ut av skapet som EU-tilhenger

– Det er et ganske kraftig oppgjør du tar med nei-folket?

– Nei-siden har ødelagt sin troverdighet nettopp på det området der ja-siden hadde lite å fare med – verditenkning. Nei-siden bar fram den enkle ideen at det fantes noe annet enn ens egen lommebok, som var verdt å ta vare på.

Men det viste seg at nei-siden mente rett og slett ingenting med miljø og solidaritet. Det var ren propaganda. Det ble løyet hemningsløst. Det som ble sagt, var at verdiene skulle være styrende – men det må bety at næringsinteressene skyves iallfall noe til side ved konflikt.

– Men det har aldri vært nei-siden som har rådd makta i samfunnet, kan de få skylda for hvor det norske samfunn står i dag?

– Nei-siden er like besatt av det som er lønnsomt på svært kort sikt, som ja-siden. Mitt hovedargument for å si nei, var friheten til å omforme Norge. Men-nei folket har ikke opprettholdt noen visjon. Tvert om, på viktige områder er EU mer progressivt enn Norge. Norge lider av vekstgalskap. Til og med RV vil ha billigere strøm.

Hadde Norge vært en foregangsnasjon, ville EU-medlemskap ha slått hemmende ut. Men vi har ikke vært en foregangsnasjon på de feltene som jeg mener er viktigst i det lange løp: miljø og solidaritet.

Det er nei-folkets kjernetropper som vil utrydde rovdyr. Det er dem som legger opp til å forvandle de få restene av skog vi har, til plantefelt… De ønsker seg billigere flybilletter til distriktene, billigere strøm, oljeleting i Barentshavet – jeg ser få spor av den solidaritetsviljen som jeg trodde på.

– Nei-siden er like ille som ja-siden, sier du, men likevel velger du ja-siden. Hvorfor det?

– Vi får ikke et tilstrekkelig artsvern utenfor EU. Og vi trenger et fullt artsmangfold. Vi trenger meitemark og humler, men vi trenger rovdyr også. En ting er hvor avgjørende dette er for vår opplevelseskvalitet. En annen ting er at det finnes terskler i naturen – overser vi dette, kan vi befinne oss i selv-forsterkende prosesser, ødeleggelser som vi ikke vil ha den minste kontroll over.

Vi kan ikke forvalte artsmangfoldet på grunnlag av bøndenes hverdag, eller byfolks hverdag eller oljearbeidernes hverdag. Derfor må vi flytte perspektivet høyere opp og ikke minst utvide vår tidshorisont. Men det er det motsatte som skjer: kortsiktighet rår. Det går utover alle som ikke kan verne seg – små unger som vi tar ødeleggende valg for, og alle dem som ikke er født ennå.

Som EU-medlemmer ville vi bli pålagt å følge de internasjonale forpliktelsene vi allerede har påtatt oss, men ignorerer i praksis. For eksempel trekkes finnene for EU-domstolen for sin lisensjakt på ulv, til tross for at de har ti ganger flere dyr enn Norge, som også satte i gang lisensjakt. Sverige får kjeft av EU for sin bjørnejakt, enda svenskene ser ut til å ha nådd sitt bestandsmål på to tusen dyr. I Norge finnes det nok ikke så mange som femti bjørner. EUs fugledirektiv er et annet positivt eksempel. Som EU-medlem vil også Norge blitt presset til å gi arter og natur bedre vern.

– Mange av dine medlemmer vil kunne føle dette som et svik?

– Det er smertefullt for meg å ta et ja-standpunkt, av mange grunner. En av dem er at flertallet av medlemmene i Framtiden i våre hender (FIVH) nok stadig er nei-mennesker.

Jeg føler meg trygg på at FIVH har samme romslighet som SV eller Ap, som tillater at sentrale personligheter har avvikende meninger. Det kan faktisk være en fordel at vår romslighet synes i landskapet. Og jeg skal ikke drive ja-kamp.

Om jeg forlater mine tidligere synspunkter er det ikke fordi jeg er blitt gammel eller plutselig skal drive med realpolitikk. Jeg er ingen tilhenger av markedsliberalismen, tvert imot.

Og jeg trives fremdeles ikke i ja til EU-selskapet. Jeg trives ikke med store enheter, heller ikke med unødvendig fjernstyring. Jeg har slekt på Romsdal og på Sogn, jeg stortrives med mangfoldet som finnes der både i natur og kultur. Jeg misliker den urbanistiske, amerikaniserte kulturen som brer seg, og føler meg uvel når jeg ser hvor opptatte vi har blitt av rentenivået, eller at «shopping» har blitt en sentral verdi i menneskenes liv. Men det har vist seg at fjerne EU-byråkrater er mer å stole på enn lokale beslutningstakere som gir etter for næringsinteressene.

– Er du ikke redd for å fokusere på den evinnelige ja-nei til EU. Er ikke det nettopp poenget, at fokuset er skjevt?

– Jeg fokuserer ikke på EU – det er et underordnet tema i boka, som har artsutryddelse som hovedperspektiv. Men når jeg ser at ulv og bjørn og gaupe blir skutt i fleng utenfor EU, var det redelig å legge fram hva jeg kom til.

Det er klart at EU-spørsmålet likevel er uviktig i forhold til forbruksdyrkningen, og at forbruksdyrkningen selv er bare en del av nyliberalismens idegrunnlag.

– Har Norge noe å bidra med til EU?

– Det Norge har å bidra med til EU, vil uansett være av mindre betydning – Norge blir mer påvirket av EU enn omvendt. Det finnes likevel områder hvor vi fremdeles ligger bedre an: det egalitære Norge, for eksempel.

Jeg ser klart at i forhold til artsmangfoldet kan vi virkelig gjøre en stor forskjell. Vi har herredømme over hvordan norsk natur ser ut – så lenge klimaendringene ikke ødelegger klimabalansen, har Norge i hvert fall kontroll over eget artsmangfold. Norsk natur er unik. Men både andre arter enn vår egen og naturskjønnhet spiller en ubetydelig rolle i norsk politikk. Der har vi virkelig noe å bidra med. Men vi ønsker ikke det.

– Hvorfor skal vi ha rovdyr i Norge, når det finnes både ulv, bjørn og gaupe nettopp i EU? Spanjolene lever godt med flere hundre ulver…

– For det første reduseres flertallets livskvalitet sammen med artsmangfoldet. Men viktigere er at hvis rike Norge gir seg rett til å utrydde nasjonalt, må alle land ha den retten – hvis skapningene eksisterer bare ett annet sted. Om hundre år lever ulv og bjørn kanskje bare i Sibir, som fortsatt kan være fattig, og der lokale utryddere vil vite å avslutte eventyret en gang for alle. For evigheten. Derfor er det svært viktig at Norge ikke tar seg til rette og utrydder dyr. Der kan vi ha stor innflytelse, i gal retning.

I klimapolitikken er vår globale innflytelse liten. Det betyr ikke at vi ikke har enorme muligheter hvis vi gadd å bruke dem. Det er bare å kikke på nabolandene: hvor mye Danmark og Sverige har utrettet i forhold til oss.

– Du tør å avslutte kapittelet hvor du tar et oppgjør med «nei til EU», med følgende setning: «Jeg kommer til å stemme sammen med dyrenes flertall». Det kan bli avvist som den ytterste naiviteten – du risikerer å bli forklart at politikk handler ikke om dyr?

– Jeg gjør opprør mot den menneskesentrerte forakten for dyr. Dyr er de svake, de andre. Men det ligger en åpenhet i formuleringen om å følge dyrenes flertall. Nei til EU kan ennå skjerpe seg, og strekke ut hånden til miljøsiden og skape nye allianser. Forresten stikker det dypere: Mennesker uten hjerte for dyr, har sjelden et varmt hjerte for mennesker heller.

Og så må man konstatere at det finnes ikke et menneske på Blindern som sier noe. Det fins ikke krefter av betydning verken i politikken eller blant de intellektuelle med en innlevelse som overskrider egen art. Dyrene taper. Og venstresiden taper, blant annet hos store ungdomsgrupper.

– «Det lammer den politiske interessen hvis en nasjon ikke kan bestemme grunntrekkene i sin utvikling», skriver du. Men kan noen nasjon i dag bestemme grunntrekkene i sin utvikling, er det i det hele tatt noe som kan bestemmes på nasjonalt nivå?

– Ingen nasjon kan for alvor bestemme grunntrekkene i sin utvikling, innenfor global kapitalisme. Når økonomisk vekst er selve målet, er hovedkursen fastlagt, og mulighetene for avvik er små. Men det er slingringsmonn, mye mer enn det vi kanskje greier å forestille oss. Med en mer verdistyrt nasjonal politikk hadde Norge med sine rikdommer muligheter til å legge et annet kurs enn det vi gjør. Faktum er at Norge ikke ønsker overgang til bærekraftige interesser – på kort sikt tjener vi alt for mye på det som ikke er bærekraftig.

De fleste av jordens enestående og talløse arter er her ennå. Vi kan glede oss over dem hver dag – vi bør ikke glemme å verne deres framtid, og vår egen.

---
DEL

Legg igjen et svar