Ship to Gaza sommeren 2015

Gerd von der Lippe er ikke i tvil om at hun vil gå om bord igjen.

Flere mener det er galskap å reise med et skip mot Gaza med fare for å havne i fengsel i Israel. Målet med denne artikkelen er å overbevise deg, kjære leser, om at det har stor verdi for alle de sivile på Gaza at vi prøver å nå den lille stripen, samtidig som vi minner vanlige folk om at koloniseringen av det palestinske folk og beleiringen av Gaza må ta slutt. På reisen har jeg møtt de utroligste mennesker. Mange vier sitt liv til å støtte marginaliserte grupper over hele kloden. Noen av disse skal dere få høre mer om.

Frihetsflåten er et internasjonalt grasrotnettverk, Freedom Flotilla Coalition (FFC), med mål om å bidra til å avslutte beleiringen av Gaza. FFC legger til grunn at menneskerettighetene skal gjelde for alle, uavhengig av rase, kjønn, stamme, religion, legning, nasjonalitet eller språk. Viktige stikkord er ikke-vold og solidaritet med det palestinske folket. Støtten er til sivilbefolkningen, ikke til noe politisk parti eller gruppe.
FFC ble kjent i Norge da den tyrkiske båten Mave Marmara i 2010 brutalt ble bordet i internasjonalt farvann av israelske soldater, og ni tyrkere ble drept av totalt 30 skudd samme natt.
Planen i 2015 var at tre båter skulle gå mot Gaza i Middelhavet i regi av FF3, selv om Israel har full kontroll på land, luft og hav både i og ved Gaza. Tre seilbåter skulle ligge bak og snu hvis (når) båtene ble bordet. Disse planene måtte imidlertid endres, og du skal snart få vite hvorfor.
Min reise mot Gaza startet på Sicilia. Da jeg ble intervjuet av venstreradikale journalister og aktivister i Messina 17. juni, avsluttet jeg spontant slik: «Mine helter er Gazas sivile. De bor i et helvete, som på folkemunne i Israel ofte kalles dødens hull. Hva hadde arbeidernes rettigheter vært uten arbeiderbevegelsen? Hva hadde kvinners rettigheter vært uten kvinnebevegelsen? Nå må FF3 og Ship to Gaza sparke i gang en ny, ikke-voldelig verdensbevegelse, som dere kan bli med på: Avanti Popolo.» (Avanti Popolo er åpningsordene i den mest berømte sangen for den italienske arbeiderbevegelsen, «Bandiera Rossa» (Rødt flagg), skrevet av Carlo Tuzzi i 1908.)
Vi deltok på diverse pressekonferanser, blant annet i byens rådhus. Der hilste vi på representanter for kvinnebevegelsen i Sicilia og Spania. Under pressekonferansen ble jeg raskt inkludert som feminist fra Norge. Min jobb var å bringe med meg en hilsen til Gazas kvinner med tittelen «Siamo Tutti Palestines!» (v er alle palestinere). En sentral kvinne i denne gruppa er Ana Miranda Paz, som var medlem av Europaparlamentet i EU i perioden 2012–2013. I 2018–2019 blir hun der med i en arbeidsgruppe med andre nasjonalistiske partier fra venstresiden. Hun skal fortsette å være ansvarlig for internasjonal politikk, og være talskvinne for det galisiske partiet Bloque Nacionalista Galego (BNG).
«Freedom Flotilla italia» (www.freedomflotilla.it) hadde mange aktiviteter på programmet i Messina, blant annet en stille demonstrasjon. Grasrotbevegelsen «From Bottum Up» var ansvarlig for dette opplegget, som foregikk uten taler og rop, men sittende med plakater og flagg midt i byen. Kvelden ble avsluttet med en pressekonferanse i et bibliotek og et nydelig dekket bord, fullt av utsøkt italiensk og palestinsk mat. Noen av oss kastet oss ut i dansen til feiende italienske rytmer. Da var det godt å ta noen pauser i den klare kveldsluften. 28 grader på fortauet rett utenfor var ikke å forakte.

Planen var at jeg skulle om bord på den svensk-norske tråleren Marianne fra Messina, og være med helt frem mot Gaza. Båten gikk fra Gøteborg den 10. mai, og var innom ti havner før den kom til Messina – etter planen den siste havnen før Gaza. Marianne er en dårlig sjøbåt på 85 bruttotonn, hun er 20 meter lang og 5 meter bred, og kjølen er bare 5 meter dyp. Der hvor fisken ble plassert tidligere, har svenske og norske medlemmer av Ship to Gaza bygget to kahytter til overnatting. Marianne hadde med seg et solpanel som skulle brukes på Al-Shifa-hospitalet i Gazas hovedstad, fordi israelske bomber har ødelagt det elektriske systemet på den lille stripen. Den svenske foreningen for jordmødre hadde donert en maskin til å inhalere medisiner spesielt til bruk for akutte asmatiske anfall. Båten var også en gave til Gazas fiskere, som stadig blir angrepet av israelske soldater. Alle om bord på FFC3 måtte skrive under en deklarasjon om å godta koalisjonens «charter» om ikke-vold og gjensidig respekt for alle folk og nasjoner.

Vi jobbet sammen og trente på hva vi skulle gjøre hvis IDF bordet skipet. For første gang gledet jeg meg over å vaske gulv.

Den 18. juni kl. 21.00 dro vi fra havnen i Messina. Vi var da 14 om bord, fem kvinner og ni menn. Av disse var fem mannskap, en lege, to journalister fra New Zealand, en parlamentariker, en forfatter, og resten var aktivister.
Den mest kjente aktivisten om bord fra Sicilia var Dror Feiler, tidligere fallskjermjeger i den israelske hæren, nå svensk statsborger og musiker. Han ble født i Tel Aviv i 1951. Begge foreldrene var venstreradikale aktivister. Hans mor lever i dag, og besøker alltid sønnen når han ufrivillig sitter i fengsel i Israel i regi av Ship to Gaza. Dror emigrerte til Sverige i 1973, og frasa seg sitt israelske statsborgerskap. Han har lang fartstid som palestinavenn, og har vært med på mange båtreiser mot Gaza. Aktivisten har hatt og har en sentral rolle på alle StG-båtene han har vært på, blant annet fordi han kan hebraisk og kjenner rutinene fra landets hær. Før han gikk om bord fra Palermo på Sicilia, spilte han på konserter i Sør-Afrika som profesjonell musiker. Der ble han fotfulgt av et hemmelig politi, som til og med brøt seg inn på hans hotellrom og rotet i bagasjen hans. Det for Dror var det signalet om at «de» visste hvor han var til enhver tid. Mannen lar seg ikke skremme. Da han sjekket hotellets overvåkingskamera, var 15 minutter fra samme dag slettet – antagelig da innbruddet fant sted. Hans musikk kan ofte høres når Marianne legger til og fra havn. Musikeren spilte da også på sin klarinett både da tråleren la til kai og dro fra Messina.
Vel om bord fikk vi nye passasjerer en liten, rund plastbit over øret for å verne oss mot sjøsyke på den dårlige sjøbåten vi skulle bo på inntil IDF-piratene mest sannsynlig ville overta tråleren i internasjonalt farvann. Det ble lite søvn den første natten. Temperaturen i kahytten vår føltes som varmen i en norsk badstue. Neste natt lå vi derfor ute på nedre dekk. Heller ikke denne natta ble det noe videre søvn, på grunn av sterk vind. Vi suste alle enten langt til høyre, så til venstre, deretter ofte bakover eller fremover. Det var ikke noe å si på humøret. Vi lo, brølte og kniste mer eller mindre store deler av natta. På hele turen var det ikke et eneste menneske som klagde på noe, uansett hva som skjedde. Vi jobbet sammen og trente på hva vi skulle gjøre hvis IDF bordet skipet. For første gang gledet jeg meg over å vaske gulv.
Den gleden tok slutt da jeg måtte gå av borde midt i Middelhavet. Det føltes ikke godt å forlate mine venner på Marianne i sluttspurten, men fordelen var at jeg ikke ville bli fengslet i Israel. Istedenfor å ha tre båter mot Gaza, mistet vi to. En fordi den dessverre ikke ble ferdig, og en annen, «Juliano», fordi den ble sabotert ved kai på Korfu, mest sannsynlig av folk som var betalt av Israel. Da måtte tre av oss bytte plass med større «fisker», som ekspresidenten i Tunisia, Moncef Marzouki, medlem av Knesset, Bassel Ghattas og Ohad Hemo, journalist i Channel 2. Det tok imidlertid en hel dag og litt av en natt før de klarte å lure gresk havnepoliti, som vi antok var betalt av Israel. Vi så hvordan politiet stoppet zodiaken med de viktige passasjerene på formiddagen fredag 26. juli. Først nærmere klokken ett om natten ankom de med en liten fiskebåt. Den fraktet oss til fastlandet. Fordi gresk havnepoliti prøvde å hindre nye båter i å dra mot Gaza, kom vi ikke av gårde i seilbåtene den natta. Målet var å snu idet tråleren ble bordet, slik at vi kunne gi verdenssamfunnet en rask beskjed hvis piratene stjal den svensk-norske båten.

Det ble en selsom natt og dag på gresk fastland. Vi overnattet på et hotell. Om morgenen ble jeg intervjuet av en journalist fra Amnesty International mens jeg ventet på beskjed om avreise. Nesten hele dagen lekte vi katt og mus med gresk havnepoliti. Planen var at jeg skulle om bord på «Juliano II». Utpå dagen kom en bil og fraktet oss til et hemmelig sted. Kun lederen på båten hadde kontakt med greske folk fra FF3, som sjekket når vi kunne komme om bord. Etter en god stund kom det en bil som fraktet oss videre. Vi stoppet og ventet en stund før vi fikk beskjed om at vi måtte skynde oss om bord før politiet hindret oss. Jeg satt med en følelse av at heldige flyktninger kunne oppleve noe liknende før de kom om bord på båten som skulle ta dem til det forjettede land.
Jeg var ikke lenge på «Juliano II», siden jeg måtte bytte til «Vittoria», slik at det alltid var to kvinner på en båt. Min samboer i fire døgn i den knallsmale kahytten var Ann Wright, en kjent fredsaktivist fra USA. I 13 år var hun i aktiv militærtjenste i landets armé, og 16 år i «Army Reserve», etter hvert også som oberst. Hun har også arbeidet ved USAs ambassader i blant annet Sierre Leone, Mongolia, Uzbeistan og Nicaragua. I 2003 sendte hun sitt oppsigelsesbrev til Colin Powel rett før armeen gikk inn i Irak. Fra da av har hun vært antikrigsaktivst. Wright har blitt fengslet flere ganger for sitt engasjement, og har siden 2007 vært en aktiv palestinavenn. Året etter ble hun med i den internasjonale FFC-nettverket.
Søndag 28. juli så vi et israelsk militærfly som sjekket hvor vi og de to andre seilbåtene var i forhold til Marianne. Da visste vi at tråleren snart ville bli bordet. Det ble den da også natten derpå, hele 86 nautiske mil fra Gaza. Da vi ble klar over det, snudde vi og seilte uten motor mot land. Vinden brakte oss til slutt til Rhodos den 31. juli. Mens vi kunne overnatte på et hotell på øya, satt mine venner på Marianne i fengsel, der de stadig ble vekket og utsatt for håpløse forhør som terrorister. Jeg avslutter med å gjenta Drors utsagn da han kom ut av fengsel: «We will be back.»


Von der Lippe er professor ved Høgskolen i Telemark.

gerd.v.d.Lippe@hit.no.

---
DEL