Shimon Peres var et geni når det gjaldt iscenesettelsen av seg selv. Hele sitt liv pleiet han sin offentlige persona. Bildet erstattet mennesket. Så å si alle artiklene som ble skrevet om ham etter at han falt i koma, handlet om den fiktive personen, ikke om den virkelige. Som amerikanerne liker å si: Han er så falsk at han er ekte.
På overflaten er det enkelte likhetstrekk mellom Peres og meg. Han var bare 39 dager eldre enn meg. Han kom til dette landet noen få måneder etter meg, da vi begge var ti år gamle. Jeg ble sendt til Nahalal, en kooperativ landsby, altså en såkalt moshav. Han ble sendt til Ben Shemen, en jordbrukslandsby for ungdom. Vi er begge optimister, og vi har begge vært yrkesaktive nær sagt hele livet. Der slutter likheten.
Jeg kom hit fra Tyskland, der vi var en velstående familie. I Palestina mistet vi raskt alle pengene våre. Jeg vokste opp i den ytterste fattigdom. Han kom fra Polen. Familien hans var velstående også i Palestina. Jeg beholdt en svak tysk aksent, han beholdt en sterk polsk. Allerede som barn var det noe ved ham som irriterte de andre elevene ved den jødiske skolen i den lille hjembyen hans. Han ble ofte banket opp. Den yngre broren hans pleide å forsvare ham. «Hvorfor hater de meg så intenst?» husker broren at Shimon spurte ham.
I Ben Shemen brukte han fremdeles navnet Persky. En av lærerne hans foreslo at han skulle ta et hebraisk navn, slik de fleste av oss gjorde. Læreren anbefalte Ben Amotz, navnet til profeten Jesaia – men det var tatt av en annen elev, Dan Tehilimsager, som også ble en berømt mann. Så læreren foreslo Peres, navnet på en stor fugl.
Shimon Peres har vært politiker fra barnsben av – en ekte politiker, en komplett politiker, en politiker og ingenting annet.
Vi møttes første gang da vi begge var 30 år. Han var allerede statssekretær i Forsvarsdepartementet, mens jeg var sjefsredaktør i et blad som opprørte landet. Peres inviterte meg til departementet for å be meg om ikke å trykke en undersøkende artikkel vi hadde skrevet (om senkingen av skipet til illegale flyktninger på havnen i Haifa, utført av Haganah – en jødisk paramilitær organisasjon – før Israel var grunnlagt). Møtet vårt handlet om to menn som mislikte hverandre fra første øyeblikk. Grunnlaget for min motvilje var lagt allerede før møtet. Under 1948-krigen («Uavhengighetskrigen») var jeg med i en kommandoenhet som ble kalt «Samsons rever». Alle som kjempet som soldater i den krigen, avskydde jevnaldrende som ikke lot seg verve. Peres vervet seg ikke, han ble sendt til utlandet av David Ben-Gurion for å kjøpe våpen. En viktig jobb – som like gjerne kunne vært utført av en sekstiåring. Dette forholdet hang over Peres’ hode i mange år. Det forklarer hvorfor folk på hans alder mislikte ham, mens de elsket Yitzhak Rabin, Yigal Alon og vennene deres.
Shimon Peres var politiker fra barnsben av – en ekte politiker, en komplett politiker, en politiker og ingenting annet. Ingen andre interesser, ingen hobbyer. Det begynte allerede i Ben Shemen. Peres var en outsidertype der, en ny immigrant som var annerledes enn alle de solbrune, atletiske guttene som hadde bodd der lenge. Et lite sjarmerende ansikt hjalp ikke på. Likevel falt snekkerens datter Sonja for ham, hun som ble hans kone. Han strevde for å bli likt av kompisene og å bli akseptert som en av dem. Han ble med i «Working Youth», ungdomsorganisasjonen til den allmektige fagforeningen Histadruth, og ble etter hvert svært aktiv. Ettersom de lokale guttene, som kalte seg Sabras, ikke likte politisk aktivitet, steg Peres i gradene og ble raskt instruktør.
Hans første mulighet bød seg etter at han fullførte studiene i Ben Shemen og sluttet seg til en arbeiderparti-kibbutz (Mapai), som styrte det jødiske samfunnet med jernhånd. Da partiet ble splittet, gikk praktisk talt alle ungdomslederne til «Fraksjon B», opposisjonsgruppen. Peres var nesten den eneste som forble trofast mot flertallsfraksjonen. På den måten tiltrakk han seg oppmerksomhet fra partiets studieleder Levy Eshkol.
Det var en briljant politisk manøver. Hans tidligere kamerater foraktet ham, men han hadde nå kontakt med toppledelsen i partiet. Eshkol gjorde Ben-Gurion oppmerksom på ham, og da 1948-krigen brøt ut, sendte partisjefen ham til USA for å kjøpe våpen.
Fra da av fungerte Peres som Ben-Gurions høyre hånd. Han beundret sjefen sin, og viktigst av alt: Han ble Ben-Gurions politiske etterfølger. Ben-Gurion preget den nye staten med sin politiske visjon, og det kan nok hevdes at staten beveger seg langs sporet han tegnet opp den dag i dag. Peres var en av hans viktigste hjelpere.
Ben-Gurion trodde ikke på fred. Hans synspunkter var basert på formodningen om at araberne aldri ville gå med på fred med den jødiske staten, basert på det som hadde vært deres land. Det ville ikke bli noen fred – i hvert fall ikke på svært, svært lang tid. Derfor hadde den nye staten behov for en sterk vestlig makt som alliert. All logikk tilsa at en slik alliert bare kunne finnes i imperialistmaktenes rekker, der de fryktet arabisk nasjonalisme.
Det var en ond sirkel: For å kunne forsvare seg mot araberne trengte Israel en antiarabisk kolonimakt som alliert. En slik allianse ville bare øke arabernes hat mot Israel. Og så videre og så videre, helt frem til denne dag.
Den første potensielle allierte var Storbritannia. Men det ble det ikke noe av – britene foretrakk å omfavne arabisk nasjonalisme. Men akkurat i rette øyeblikk dukket en annen alliert opp på scenen: Frankrike.
Franskmennene hadde et omfattende imperium i Afrika. Algerie, offisielt et fransk departement, gjorde opprør i 1954. Begge sider sloss med voldsom brutalitet. Franskmennene, som var ute av stand til å tro at algerierne ville reise seg mot dem, la skylden på den nye lederen i Egypt. Men ingen land var rede til å bistå dem i den «skitne krigen» deres. Bortsett fra ett.
I flere år fikk Peres glede seg over folkets nye kjærlighet, det som hadde vært målet hans hele livet.
Ben-Gurion begynte å trekke på årene, og fryktet den nye panarabiske lederen, Gamal Abd-al-Nasser. Nasser var ung, energisk, stilig og karismatisk, og dessuten en fengende taler – rett og slett annerledes enn de gamle arabiske lederne Ben-Gurion var vant til. Så da Frankrike strakte ut hånden til ham, grep Ben-Gurion den begjærlig.
Det ble den gamle onde sirkelen om igjen: Israel støttet fransk undertrykkelse av araberne, arabernes hat mot Israel økte, og Israel fikk enda større behov for de kolonialistiske undertrykkerne. Forgjeves advarte jeg mot denne katastrofale prosessen.
Ben-Gurions utsending til Frankrike var Shimon Peres. Med hans hjelp nådde prosessen uante høyder. Et eksempel: Da FN diskuterte et forslag om å bedre forholdene for den fengslede algeriske lederen Ahmed Ben Bella, var Israel det eneste landet i FN som stemte mot. (Franskmennene selv boikottet møtet.)
Denne skrekkelige alliansen nådde sitt klimaks under Suez-krisen i 1956, da Frankrike, Storbritannia og Israel i fellesskap angrep Egypt. Denne operasjonen ble fordømt av de fleste land i verden, og USA og Sovjetunionen gjorde felles sak, sånn at de tre medsammensvorne måtte trekke seg tilbake. Israel måtte gi tilbake det store området landet hadde okkupert.
Franskmennene fikk Charles de Gaulle tilbake til makten, og han skjønte at han måtte få slutt på denne meningsløse krigen. Peres fortsatte å hylle alliansen, som han erklærte ikke bare var fundert på interessefellesskap, men på dype felles verdier. Jeg offentliggjorde denne talen setning for setning, med mine kommentarer til hver av dem. Jeg forutsa at så snart Algerie-krigen var over, ville Frankrike droppe Israel som et glødende stykke kull og gjenopprette sine forbindelser med den arabiske verden. Og det var, selvsagt, nøyaktig det som skjedde. (Og Israel valgte seg USA i stedet.)
Blant fruktene av Suez-eventyret var atomreaktoren i Dimona. Myten vil ha det til at den ble forært Israel som gave i takknemlighet over Peres’ tjenester. I virkeligheten var det en del av Frankrikes avtale med Israel, og dessuten et oppsving for fransk industri. Nødvendig materiale ble skaffet mange steder ved tyveri og bedrageri.
Peres ble lovprist i høye toner i Israel. Det var en lovprisning av en krigens mann, ikke fredens.
Karrieren til Peres minner om myten om Sisyfos, som i den gamle greske fortellingen ble dømt av gudene til å rulle en tung stein opp til toppen av et fjell, men hver gang han var ved målet, glapp steinen fra hendene hans og rullet ned til bunnen.
Etter Sinai-krigen nådde Peres’ popularitet en ny topp. Organisatoren bak forholdet til Frankrike, mannen som hadde skaffet atomreaktoren, ble utnevnt til viseforsvarsminister, og var i ferd med å bli et viktig medlem av regjeringen da alt falt i grus. Ben-Gurion insisterte på å avdekke en skammelig sabotasjeaksjon i Egypt, og ble avsatt av partikollegene. Han startet et nytt parti, Rafi. Motvillig ble Peres presset til å bli med, det samme ble Moshe Dayan, like motvillig.
Ben-Gurion var ikke aktiv, og som vanlig gjorde Dayan ingenting – så det falt på Peres å drive valgkamp. Med sin utrettelige energi saumfor han landet på kryss og tvers, men i valget vant partiet bare 10 av 120 plasser i Knesset, trass i alle sine politiske stjerner, og gikk inn i maktesløs opposisjon. Peres’ kampestein rullet ned til bunnen.
Og så kom redningen – nesten. Nasser sendte armeen sin inn i Sinai, og det brøt ut panikk i Israel. Rafi-partiet gikk inn i regjeringen. Peres forventet å bli utnevnt til forsvarsminister, men i siste øyeblikk fikk karismatiske Dayan den ettertraktede jobben. Israel vant en knusende seier i løpet av seks dager, og mannen med sjørøverlappen over øyet ble en verdenskjendis. Peres måtte ta til takke med et mindre departement. Steinen lå på bunnen igjen.
Det finnes få av hans kaliber i våre dager.
I seks år vansmektet Peres, mens Dayan solte seg i beundringen fra verdens menn og (særlig) kvinner. Men så snudde lykken igjen. Egypterne krysset Suez-kanalen og vant en utrolig åpningsseier. Dayan smuldret opp som et gudebilde av leire. Etter en stund ble både Golda Meir og Dayan tvunget til å gå av. Peres var den opplagte statsministerkandidaten.
Men det utrolige skjedde igjen. Ut av ingenting kom Yitzhak Rabin, seierherren fra seksdagerskrigen. Han ble valgt til statsminister, men ble nødt til å utnevne Peres – som han ikke kunne fordra – til forsvarsminister. Steinen var halvveis oppe igjen.
De følgende årene ble et helvete for Rabin. Forsvarsminister Peres hadde bare én ambisjon i livet: å ydmyke statsministeren og undergrave stillingen hans. Det var en fulltidsjobb.
Som et spark til Rabin gjorde Peres noe som fikk historisk betydning: Han opprettet den første israelske bosettingen midt på det okkuperte Vestbredden. Dermed startet han en prosess som nå truer Israels fremtid. En rasende Rabin ga ham et kallenavn som har hengt ved ham siden: «Den utrettelige intrigemaker.»
Noen år senere måtte Rabin utlyse nyvalg, fordi jagerfly som var skaffet fra USA, landet i Israel på en fredag – for sent til at æresgjestene kunne komme seg hjem uten å vanhellige sabbaten. Den religiøse fraksjonen gjorde opprør. Rabin var naturligvis listetopp.
Så hendte det noe. Det kom for en dag at Rabin, etter å ha gått av som ambassadør til USA, hadde en amerikansk bankkonto. Det var forbudt på den tiden. Rabins kone ble beskyldt for å stå bak. Rabin tok på seg skylden, og gikk av. Peres inntok førsteplassen på valglisten, og steinen nærmet seg endelig toppen av fjellet.
Om kvelden på valgdagen feiret Peres seieren på forskudd, da situasjonen plutselig snudde. Det var ikke til å tro, men Menachim Begin, som av mange ble betraktet som fascist, hadde vunnet valget. Ned rullet steinen.
Like før krigen i Libanon i 1982 (det var under den krigen jeg møtte Yassir Arafat) ble Begin oppsøkt av opposisjonslederne Peres og Rabin, som oppfordret ham til å invadere Libanon.
Så ble Begin rammet av Alzheimers sykdom og ble etterfulgt av en annen terrorist, Yitzhak Shamir. Et slags interregnum fulgte der ingen av de to største partiene kunne styre alene. Det utviklet seg et rotasjonssystem der de to skiftet på å inneha sentrale posisjoner. I en av sine perioder som statsminister vant Peres udiskutabel heder som mannen som gjorde slutt på Israels tresifrede inflasjon og innførte Nye israelske shekel. Den er fremdeles vår valuta.
Steinen beveget seg oppover igjen, da noe skikkelig vemmelig skjedde. Fire arabiske gutter kidnappet en buss full av passasjerer og kjørte den sørover. Bussen ble stormet. Regjeringen hevdet at alle fire ble drept under angrepet – men så offentliggjorde jeg et fotografi som viste at to av dem var i live etter å ha blitt anholdt. Det ble klart at de var drept med kaldt blod av sikkerhetsstyrkene (Shin Bet).
Midt i denne affæren ble Shamir etterfulgt av Peres, slik det var enighet om på forhånd. Peres sørget for at alle drapsmennene gikk fri, også sjefen for Shin Bet.
Rabin kom til makten igjen, med Peres som utenriksminister. En dag ba Peres om å få møte meg – en overraskende forespørsel, ettersom fiendskapen oss imellom allerede var godt kjent.
Peres holdt et foredrag for meg om nødvendigheten av å slutte fred med Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO). Siden dette i mange år hadde vært mitt viktigste mål i livet, var det vanskelig å la være å le. Så fortalte han meg i all fortrolighet om Oslo-forhandlingene, og ba meg bruke min innflytelse til å overbevise Rabin.
Peres hadde ganske visst sin del av æren for Oslo-avtalen, men det var Rabin som traff den viktige beslutningen – og betalte med sitt liv.
For mitt indre kan jeg fortsatt se for meg drapsmannen som venter i enden av trappen med en ladd pistol, og lar Peres passere på noen få centimeters avstand mens han venter på Rabin, som kom ned noen minutter senere.
Nobelkomiteen besluttet å gi fredsprisen til Arafat og Rabin. Peres’ beundrere over hele verden lagde et helvete inntil komiteen føyde Peres til listen. Det rettferdige ville være å gi prisen til Mahmoud Abbas også, som hadde undertegnet sammen med Peres. Men statuttene tillater bare tre vinnere, så Abbas fikk ingen fredspris.
Etter Rabins død ble Peres midlertidig statsminister. Hadde han utlyst nyvalg med én gang, ville han ha vunnet i et valgskred. Men Peres ønsket ikke å vinne på den døde mannens popularitet, så han ventet noen måneder. I løpet av den tiden førte han, basert på dårlige råd, en krig i Libanon. Det endte med at han tapte valget, som ble vunnet av Benjamin Netanjahu. (Som for øvrig utgjør grunnlaget for en spøk jeg liker å dra: «Om et valg kan tapes, vil Peres tape det. Om et valg ikke kan tapes, vil Peres tape det likevel.»)
I alle valgkamper ble Peres utskjelt og fornærmet. En gang klaget han over «et hav av (obskøne) orientalske gester». Det gjorde ham enda mer mislikt blant innbyggere av orientalsk avstamning.
I denne perioden gjorde Peres også noe lurt: Han tok noen plastiske operasjoner. Utseendet hans bedret seg betydelig.
Den endelige vanæren kom da Peres stilte til valg som president. Presidenten er en seremoniell figur uten reell makt, som velges av Knesset. Men Peres tapte for et null – en klodrian fra Likud-partiet ved navn Moshe Katzav. Det syntes å være den endelige fornærmelsen.
Men nok en gang skjedde det utrolige. Moshe Katzav ble arrestert og dømt for voldtekt. Ved det påfølgende valget ble Peres utpekt av Knesset i noe som fremsto som et anfall av kollektiv anger.
Steinen hadde nådd toppen av fjellet. Med sin utrettelige energi hadde Sisyfos vunnet likevel. Han som hadde vært politiker hele livet og aldri vunnet et valg, han var nå president – og ble straks svært populær.
I flere år fikk Peres glede seg over folkets nye kjærlighet, det som hadde vært målet hans hele livet. Og så, den 14. september i år, fikk han slag og falt i koma.
Jeg håpet i det lengste han skulle komme seg. Det finnes få av hans kaliber i våre dager. Natt til onsdag 28. september døde han, 93 år gammel.
