FOTO: AFP PHOTO / JACK GUEZ

Shimon Peres er død


Shimon Peres døde i natt. Fortellingen om den seige, utrettelige politikerens liv gir også et verdifullt innblikk i Israels moderne historie.

Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).
Email: avnery@actcom.co.il
Publisert: 2016-09-28

Shimon Peres var et geni når det gjaldt iscenesettelsen av seg selv. Hele sitt liv pleiet han sin offentlige persona. Bildet erstattet mennesket. Så å si alle artiklene som ble skrevet om ham etter at han falt i koma, handlet om den fiktive personen, ikke om den virkelige. Som amerikanerne liker å si: Han er så falsk at han er ekte.

På overflaten er det enkelte likhetstrekk mellom Peres og meg. Han var bare 39 dager eldre enn meg. Han kom til dette landet noen få måneder etter meg, da vi begge var ti år gamle. Jeg ble sendt til Nahalal, en kooperativ landsby, altså en såkalt moshav. Han ble sendt til Ben Shemen, en jordbrukslandsby for ungdom. Vi er begge optimister, og vi har begge vært yrkesaktive nær sagt hele livet. Der slutter likheten.

Jeg kom hit fra Tyskland, der vi var en velstående familie. I Palestina mistet vi raskt alle pengene våre. Jeg vokste opp i den ytterste fattigdom. Han kom fra Polen. Familien hans var velstående også i Palestina. Jeg beholdt en svak tysk aksent, han beholdt en sterk polsk. Allerede som barn var det noe ved ham som irriterte de andre elevene ved den jødiske skolen i den lille hjembyen hans. Han ble ofte banket opp. Den yngre broren hans pleide å forsvare ham. «Hvorfor hater de meg så intenst?» husker broren at Shimon spurte ham.

I Ben Shemen brukte han fremdeles navnet Persky. En av lærerne hans foreslo at han skulle ta et hebraisk navn, slik de fleste av oss gjorde. Læreren anbefalte Ben Amotz, navnet til profeten Jesaia – men det var tatt av en annen elev, Dan Tehilimsager, som også ble en berømt mann. Så læreren foreslo Peres, navnet på en stor fugl.

Shimon Peres har vært politiker fra barnsben av – en ekte politiker, en komplett politiker, en politiker og ingenting annet.

Vi møttes første gang da vi begge var 30 år. Han var allerede statssekretær i Forsvarsdepartementet, mens jeg var sjefsredaktør i et blad som opprørte landet. Peres inviterte meg til departementet for å be meg om ikke å trykke en undersøkende artikkel vi hadde skrevet (om senkingen av skipet til illegale flyktninger på havnen i Haifa, utført av Haganah – en jødisk paramilitær organisasjon – før Israel var grunnlagt). Møtet vårt handlet om to menn som mislikte hverandre fra første øyeblikk. Grunnlaget for min motvilje var lagt allerede før møtet. Under 1948-krigen («Uavhengighetskrigen») var jeg med i en kommandoenhet som ble …

Abonnement kr 195/kvartal

Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?