Skillet mellom shia- og sunnimuslimer oppstod allerede de første årene etter Profetens død i 632. Muhammed hadde nemlig ikke utnevnt noen etterfølger. Hans posisjon hadde helt fra utvandringen til Medina vært politisk så vel som religiøs, hvilket gjenspeiles også i formen i Koranen, som inneholder en rekke sosiale regler, påbud og forbud sagt å ha blitt åpenbart til Muhammed fra Gud. Det var derfor på alle måter en mektig posisjon som måtte fylles, og det fantes ikke noen som kunne overta på grunnlag av profetier, som hadde vært Muhammeds legitimitet som leder.
Profetens nærmeste medarbeidere valgte Abu Bakr, en tidlig omvendt og far til en av Muhammeds koner, til hans etterkommer. Allerede der begynte kimen til splittelsen i den muslimske verdenen.
Den opprinnelige splittelsen
Legitimiteten i valget ble nemlig bestridt av Ali, Muhammeds fetter og svigersønn, gift med hans datter Fatima. Ifølge Ali og hans tilhengere måtte Muhammeds etterfølger slekte på ham med blodsbånd, hvilket ikke Abu Bakr gjorde. Mot oppfatningen om blodets undergivende kraft i maktspørsmål stod den andre grenen av muslimer, de som støttet Abu Bakr.
Man falt altså ned på kalifen som en valgt leder, den fremste blant likemenn. Dette i kontrast til både det meste av praksisen i området og den jødisk/kristne tradisjonen om Davids utvalgte ætt. Koranen mente å bygge videre nettopp på jødedommen og kristendommen, men det fremheves at Muhammed kun er en profet, ingen guddom. I valget av en leder uten direkte slektskap med Muhammed speiles også tidens antimonarkistiske strømninger.
Abu Bakr døde etter bare et par år ved makten, men heller ikke nå ble Ali valgt. Ved samme prosessen for utvelgelse ble han etterfulgt av først Omar, en annen tidlig omvendt, og deretter Uthman. Mens begge de to første etterfølgerne kom fra familier med moderat samfunnsmessig betydning, var Uthman av en annen støpning, som representant for de mektige Umayyadene, en av de mektigste klanene i Mekka. Han hadde, i likhet med sine forgjengere, vært en del av Profetens innerste krets, om enn den eneste av denne samfunnsklassen.
Blodig historie
Så begynte den blodige delen av historien. For Alis tilhengere hadde slett ikke slått seg til ro med tingenes utvikling. I 656 ble Uthman myrdet, som den første muslimske lederen til å lide denne skjebnen, og den selvsamme Ali ble utnevnt til hans etterfølger. Dette førte til en ytterligere splittelse i det unge muslimske samfunnet. Blant Alis motstandere fant man blant annet Muhammeds enke Aisha. Tilhengerne hans skulle etter hvert komme til å bli kjent som shiaer. Shia betyr opprinnelig “parti”, med andre ord: Alis parti.
Maktkampen og splittelsen rundt utnevnelsen av Ali til kalif kuliminerte i at Ali ble den første muslimske leder til å lede muslimer i kamp mot andre muslimer, før han godtok mekling mellom ham og hans utfordrer, Muawiyah, guvernør av Syria. Kompromisset ble oppfattet som en provokasjon mot synet på arverekkefølgen som guddommelig utpekt. I tillegg valgte meklerne parti for Muawiyah. I 661 ble Ali myrdet, og led med det samme skjebne som sin forgjenger, og hovedsetet til kalifatet ble flyttet til Damaskus.
Med Ali døde det valgte kalifatet, og Umayyadene overtok, i en mer tradisjonell monarkistisk arvetradisjon. De skulle komme til å beholde makten i nærmere et århundre. Om enn ikke uten protester.
Martyren Hussein
I 680 var det igjen duket for borgerkrig, en krig som blir husket atskillig bedre av religiøse årsaker enn ut fra den umiddelbare militære eller politsike betydningen. Krigen skapte nemlig en av shiaenes mest feirede martyrer, Hussein ibn Ali, sønn av Ali og barnebarn av profeten Muhammed. Etter å ha ledet et opprør mot Umayyadene og tapt ble Hussein, hans familie og tilhengere drept ved Karbala i det nåværende Irak.
Martyrstatusen til Hussein bidro både til å revitalisere shiabevegelsen og å splitte muslimene ytterligere. Ikke minst ble den sentral i all senere shiaislam.
Men hvorfor ble han en så viktig martyr? Svaret ligger i en kombinasjon av dramatikk og tolkninger rundt Husseins offer.
Da Hussein, hans familie og hans tallmessige underlegne hær ble angrepet ved Karbala, skjedde det i første omgang med en strategi hvor vannforsyningene ble avskåret, hvilket brakte enorme lidelser over barn så vel som voksne. Husseins styrker ventet forgjeves på det lovte støtten fra Kufa, sju mil lengre nord. I denne desperate situasjonen gikk Hussein inn i forhandlinger med Umayyadene, hvor han ble forsøkt presset til å godta regimet, uten at han så gjorde.
Han gav allikevel sine styrker tillatelse til å se bort fra lojalitetseden og rømme for å unnslippe den uunngåelige massakren. Styrkene ble, og nektet å overlate Hussein til fienden.
Motstandssymbol
Diskusjonen blant shiamuslimer har siden gått på hvorvidt Hussein faktisk var advart og frivillig og med åpne øyne gikk inn i martyrstatusen, eller om han i utgangspunktet hadde et realistisk håp om å kunne lykkes med sitt militære prosjekt. Uansett symboliserer Hussein en heroisk vilje til motstand mot et undertrykkende regime og forsvar av egen familie, hvilket gjør ham til en helstøpt helt. Det har ført til en hel mytologi av fantastiske fortellinger om hans liv og levnet. Og til at Hussein har blitt stående som symbol på alt som er godt og rent, i kontrast til undertrykking og verdens ondskap. Hussein har derfor blitt et samlende symbol på motstand blant shiamuslimer. Historiene inkluderer rørende historier fra hele Husseins liv, fra han satt på skuldrene til faren til han mer eller mindre tørstet i hjel under beleiringen ved Karbala. Det hele symboliserer også Hussein som den rettmessige arvtaker etter Muhammed, i motsetning til det sunniinnsatte styret, hvilket har direkte overføringsverdi til dagens undertrykte shiaer i Irak. Hussein har ellers også vært populær i Iran, hvor shiaene er i enda klarere majoritet.
Allerede fire år etter at begivenhetene fant sted skal tilhengere ha begynt å markere Husseins død. Etter 1502 gikk markeringen over til å bli et spektakulært offentlig opptog med selvpisking og sorgresitasjoner, især i Iran. En klar parallell til kristendommens tradisjoner om selvpisking, martyrer og arvesynd, for overgrepene som ble begått mot Hussein og hans medsammensvorne, er ifølge tilhengerne de samme som begås mot de rettroende senere. Frelsen kan oppnås ved å ofre sitt eget liv i det godes tjeneste.
Hellige steder
Alis grav i Najaf er i dag et av de viktigste shiamuslimske valfartsstedene.
Den andre hellige byen i Irak, Karbala, kan derimot smykke seg med graven til Alis sønn, Hussein. I 1991, i kjølvannet av krigen, var det nettopp fra Karbala shiaopprøret mot Saddam kom, et opprør amerikanerne hadde håpet skulle gjenta seg i den nåværende krigen.
Shiamuslimene utgjør i dag et flertall av befolkningen i Irak, med mellom 55 og 65 prosent, og med byene Karbala og Najaf som viktige maktsentra. Men også i Bagdad er de i flertall. Totalt utgjør allikevel shiaene kun 16 prosent av den muslimske befolkningen.
Saddams religiøse oppvåkning
Saddam Husseins Baathparti står i utgangspunktet for et verdslig styre, men dominert av sunnimuslimer. Allikevel – etter oppstandelsen av shiamuslimer i 1991 har vi sett en tydelig dreining i retning av en mer synlig gudsinteressert leder. Byggingen av moskeer har skutt fart parallelt med irakisk fjernsyns og radios nye og glødende interesse for Koranen-resitasjonsprogrammer og skolevesenets opptrapping av islamundervisning. Behovet for en samlende ideologi har ført til at fokus har blitt rettet mer og mer mot det religiøse, til tross for det sterke offisielle skillet mellom kirke og stat som regimet er bygd på. Samtidig er Saddams egen image som politisk leder pyntet opp med at bilder av den store lederen, som er big business, de siste årene også har inkludert portretter av Saddam i bønn. Slik har det ikke alltid vært. Saddam hevder også direkte slektskap med Muhammed.
