Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Storbysymfonien 21 x New York portretterer den ikoniske metropolen gjennom 21 av dens innbyggere, med fokus på hva man gjør eller lengter etter å gjøre i en by som ikke sover.

21 x New York

Piotr Stasik

USA

New York City: «Det store eplet», «byen som aldri sover», and all that jazz. Jo da, vi vil alle være en del av den, New York, New York. Det kan virke som vi alle føler et slags slektskap til denne byen, som mange – ikke minst i urbane hipsterkretser – holder som sitt absolutte favorittsted på jorden. New York er liksom noe annet enn det vulgære USA, det er langt unna enfoldige Texas, glorete Las Vegas og  overfladiske California. Selv om det narsissistiske nettrollet som sjokkerende nok ble president sant nok er fra Queens, er New York like fullt det europeiske Amerika – og samtidig noe helt for seg selv. New York er en state of mind. New York er Woody Allen, Spike Lee, Martin Scorsese, The Factory og Velvet Underground. New York er Seinfeld, Girls, Sex & The City (altså tv-serien, før filmene skitnet til dens renommé), intellektuelle aviser, smarte talkshows, lange drinker, kule nabolag og masser av gatekred. Hva skulle man vel ikke gitt for å kunne rappe eller synge om en røff oppvekst i henholdsvis The Bronx eller New Jersey? Eller i det minste ha en pendlerleilighet i Williamsburg?

Stilen er essayistisk, fragmentarisk og til dels drømmeaktig, med mye poesi i de betakende og svært levende bybildene.

Et hjem for deg. Formodentlig skinner det gjennom at jeg ikke er like NYC-frelst som mange andre. For å parafrasere en klok, nylig avdød kanadier, om enn med en viss fare for å virke kontrær: Jeg tar Berlin, London og Athen før jeg tar Manhattan. Men jeg skal like fullt medgi at da jeg i en alder av 30 omsider kom meg til New York City, fikk også jeg et snev – men kun et snev, altså! – av den ikke utpreget rasjonelle følelsen av nærmest å komme hjem. For denne byen er unektelig allestedsnærværende i den populære delen av kulturen, som jeg som filmskribent befatter meg mye med. Og da terroren inntraff den 11. september 2001, føltes det langt på vei som et angrep på hele vår kultur, også for oss her i Norge.

Ensom i mengden. Grunnen til at jeg legger ut om mitt forhold til New York her og nå, er at jeg egentlig skal skrive om en film som handler om denne byen. 21 x New York av den polske dokumentarfilmskaperen Piotr Stasik er et portrett av NYC og noen av dens innbyggere, nærmere bestemt 21 rimelig ulike mennesker, med tunnelbanen som et slags bindeledd mellom dem. Stilen er essayistisk, fragmentarisk og til dels drømmeaktig, med mye poesi i de betakende og svært levende bybildene – som i hovedsak er filmet på nattestid. Vi kommer ikke nødvendigvis så tett inn på personene vi ser – og ikke minst hører som filmens fortellerstemmer – men det synes heller ikke å være poenget. Tvert imot ønsker filmen øyensynlig å tegne et bilde av storbyens mer flyktige egenskaper, hvor karakterene nærmest skal flyte over i hverandre. Og ikke minst handler det om hvordan man som kjent kan være ensom midt i den milliontellende mengden. (Det er også fristende å påpeke at dersom helvete virkelig er de andre, så er det rikelig med helvete å finne i en metropol – men dette er vel strengt tatt å feiltolke Sartre.) Slik sett er det passende nok at vi av og til får vite intime og personlige ting om disse menneskene, uten at vi blir spesielt godt kjent med dem.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.