Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Storbysymfonien 21 x New York portretterer den ikoniske metropolen gjennom 21 av dens innbyggere, med fokus på hva man gjør eller lengter etter å gjøre i en by som ikke sover.

21 x New York

Piotr Stasik

USA

New York City: «Det store eplet», «byen som aldri sover», and all that jazz. Jo da, vi vil alle være en del av den, New York, New York. Det kan virke som vi alle føler et slags slektskap til denne byen, som mange – ikke minst i urbane hipsterkretser – holder som sitt absolutte favorittsted på jorden. New York er liksom noe annet enn det vulgære USA, det er langt unna enfoldige Texas, glorete Las Vegas og  overfladiske California. Selv om det narsissistiske nettrollet som sjokkerende nok ble president sant nok er fra Queens, er New York like fullt det europeiske Amerika – og samtidig noe helt for seg selv. New York er en state of mind. New York er Woody Allen, Spike Lee, Martin Scorsese, The Factory og Velvet Underground. New York er Seinfeld, Girls, Sex & The City (altså tv-serien, før filmene skitnet til dens renommé), intellektuelle aviser, smarte talkshows, lange drinker, kule nabolag og masser av gatekred. Hva skulle man vel ikke gitt for å kunne rappe eller synge om en røff oppvekst i henholdsvis The Bronx eller New Jersey? Eller i det minste ha en pendlerleilighet i Williamsburg?

Stilen er essayistisk, fragmentarisk og til dels drømmeaktig, med mye poesi i de betakende og svært levende bybildene.

Et hjem for deg. Formodentlig skinner det gjennom at jeg ikke er like NYC-frelst som mange andre. For å parafrasere en klok, nylig avdød kanadier, om enn med en viss fare for å virke kontrær: Jeg tar Berlin, London og Athen før jeg tar Manhattan. Men jeg skal like fullt medgi at da jeg i en alder av 30 omsider kom meg til New York City, fikk også jeg et snev – men kun et snev, altså! – av den ikke utpreget rasjonelle følelsen av nærmest å komme hjem. For denne byen er unektelig allestedsnærværende i den populære delen av kulturen, som jeg som filmskribent befatter meg mye med. Og da terroren inntraff den 11. september 2001, føltes det langt på vei som et angrep på hele vår kultur, også for oss her i Norge.

Ensom i mengden. Grunnen til at jeg legger ut om mitt forhold til New York her og nå, er at jeg egentlig skal skrive om en film som handler om denne byen. 21 x New York av den polske dokumentarfilmskaperen Piotr Stasik er et portrett av NYC og noen av dens innbyggere, nærmere bestemt 21 rimelig ulike mennesker, med tunnelbanen som et slags bindeledd mellom dem. Stilen er essayistisk, fragmentarisk og til dels drømmeaktig, med mye poesi i de betakende og svært levende bybildene – som i hovedsak er filmet på nattestid. Vi kommer ikke nødvendigvis så tett inn på personene vi ser – og ikke minst hører som filmens fortellerstemmer – men det synes heller ikke å være poenget. Tvert imot ønsker filmen øyensynlig å tegne et bilde av storbyens mer flyktige egenskaper, hvor karakterene nærmest skal flyte over i hverandre. Og ikke minst handler det om hvordan man som kjent kan være ensom midt i den milliontellende mengden. (Det er også fristende å påpeke at dersom helvete virkelig er de andre, så er det rikelig med helvete å finne i en metropol – men dette er vel strengt tatt å feiltolke Sartre.) Slik sett er det passende nok at vi av og til får vite intime og personlige ting om disse menneskene, uten at vi blir spesielt godt kjent med dem.

Dragning mot tuneller. Dette grepet resonnerer for øvrig med et annet av filmens temaer, som på sett og vis er sex and the city – de seksuelle møtene og lengselen etter dem i den moderne storbyen. Her sveiper filmen innom Tinder og andre av tidens digitale sjekkeverktøy, som på sitt vis også reflekterer storbyens ensomhet så vel som flyktighet. Likeledes kan man se den velkjente subwayen som en mer eller mindre treffende metafor, i form av et sted hvor man er nær en overveldende mengde mennesker, som like fullt helst forblir fjerne. Samt at man naturligvis også kan gjøre seg noen tanker om folks eventuelle dragning mot tuneller, slik det het i Aune Sands Dis. I anstendighetens navn tror jeg ikke jeg skal forfølge dette sporet videre, men vil dog nevne at det i en av filmens mer fornøyelige scener hevdes fra en voksen mann til en tenåringsgutt at menn følger sine peniser – noe den yngre og til dels bråmodne karen er skjønt enig i –   i likhetmed filmskaperen, kan man få følelsen av, uten at Stasik på noen måte latterliggjør sine karakterers fysiske eller emosjonelle behov.

Filmen sveiper innom Tinder og andre av tidens digitale sjekkeverktøy, som på sitt vis også reflekterer storbyens ensomhet så vel som flyktighet.

Filmatiske bylandskap. Filmer og storbyer har på et vis alltid hørt sammen. Fra de legendariske stumfilmene Berlin, en storbysymfoni (Walter Ruttman, 1927) og Mannen med filmkameraet (Dziga Vertov, 1929) og sikkert enda tidligere har filmer hyllet eller på andre måter handlet om byer, hvis neonlysende asfaltlandskap alltid har gjort seg godt på film. Igjen kan man nevne Woody Allen og hans Manhattan og Sex og singelliv fra samme by(del), eller for den saks skyld Joachim Triers Oslo, 31. august, som vel er mer av en dempet og melankolsk ballade enn en kakofonisk storbysymfoni. 21 x New York slekter i formspråk og stemning på Chris Markers eksperimentelle og essayistiske Sans Soleil, samtidig som den altså står på en mengde mektige skuldre når det nettopp er New York den ynder å portrettere – denne ikoniske metropolen som mer enn noen andre er uløselig knyttet til filmhistorien.

Det gjør imidlertid ikke at Piotr Stasiks filmessay føles overflødig, snarere tvert imot. Man kan riktignok ikke si at han gjør a brand new start of it, slik det heter i sangen, men først og fremst, med sitt fokus på sex og ensomt storbyliv, er 21 x New York langt mer enn bare et forførende gjensyn med byen vi tilsynelatende aldri får nok av. I hvert fall ikke på film.

Se filmen her.

Les også «Når noe er  veldig vanskelig , kan magiske ting oppstå».

DEL