Ser fram mot 2005

Oslo-folket fratok SV og Ap den planlagte flying starten fram mot stortingsvalget i 2005. Likevel kan forutsetningene for et sentrum-venstre-samarbeid om to år være større i dag enn for en uke siden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Stemningen på Rockefeller i Oslo mandag kveld, der SV holdt sin valgvake, kan ikke beskrives som annet enn ambivalent. På den ene siden har SV gjort sitt beste valg noen sinne – og SVs utvikling har vært for oppadgående over såpass tid at det vanskelig kan beskrives som et blaff. Men på den andre siden var forventningene spent høyt i forkant av valget: For de som hadde bitt seg merke i 20-tallet på meningsmålingene, ble 12- og 14-tallene valgnatta en liten nedtur. For de som hadde trodd sterkest at Kari Pahle skulle bli byrådsleder i Oslo, eller i det minste at SV og Ap skulle danne byråd sammen, ble det en stor skuffelse.

Noen få meter unna, på Folkets Hus, var stemningen paradoksalt nok ikke labrere: Arbeiderpartiet gjorde et etter tradisjonen dårlig valg, med tilbakegang fra lokalvalgene for fire år siden. Og den tapte byrådsovertakelsen rammer Oslo Ap like hardt som Oslo SV. Likevel så ikke Arbeiderpartifolkene helsvart på situasjonen.

At SVerne var mindre fornøyd enn valgresultatet isolert sett burde tilsi, mens Ap-folket var mer fornøyd enn de strengt tatt hadde grunn til, illustrerer godt forventninger og forhåpninger, og dermed også hvor de to partiene står to år før det avgjørende stortingsvalget.

For Arbeiderpartiet handlet dette valget om å stanse – og kanskje snu – et brutalt ras i velgeroppslutning. Det at partiet gikk fram sammenliknet med stortingsvalget for to år siden (og ha in mente at Ap vanligvis gjør det dårligere ved lokalvalg enn stortingsvalg) kan på Youngstorget leses som bevis på at nedturen er over. Derfor blir for eksempel tapt byrådsmakt mindre viktig.

For SV handlet dette valget om noe ganske annet: Å fortsette marsjen fram mot et stortingsflertall for SV, Ap og eventuelt Senterpartiet etter 2005. Ett element i marsjen ville være å øke oppslutningen – og meningsmålingene spente forventningene høyt. Et annet å erobre makt i flere norske kommuner. Men kanskje aller viktigst, å erobre makta i Oslo. Der skulle Ap og SV, takket være SVs framgang, gjøre i smått det de to partiene om to år skulle gjøre i stort.

Og dette er marerittet som kanskje er enda større for SVerne enn for Ap-folket: At de borgerlige partiene beholder makta også på riksplan i 2005, på tross av SVs framgang, men takket være Aps stillstand. For SVs fram- eller tilbakegang kan SVerne påvirke selv. Aps oppslutning rår de ingenting over.

Oslo til side: Den norske venstresiden bør ha flere lyspunkter å feste seg ved enn det faktum at SV gikk fram 4,5 prosentpoeng sammenliknet med 1999, og et halvt poeng sammenliknet med 2001.

Det første er dette: Tidligere ville få gjette at SV kunne gå særlig fram uten at Ap måtte blø. På landsplan kan det nok se ut som om SV stjeler noe fra Ap, men Oslo-resultatet ser litt annerledes ut: Der er SVs framgang hele seks prosentpoeng større enn Aps tilbakegang. Det finnes altså et betydelig potensial for å hente stemmer både fra andre partier og fra hjemmesitterne.

Det andre er dette: Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet fikk ved fylkestingsvalget 48 prosent av stemmene. Det hadde trolig holdt til flertall i stortingsvalg. Dersom Aps nedtur faktisk har stanset opp, og dersom SV fortsetter å krype oppover, kan vippepunktet i norsk politikk flyttes tilbake fra KrF til Senterpartiet – om enn ikke Ap og SV får rent flertall.

Det tredje er dette: Mens Ap tidligere var fem-seks-sju ganger så store som SV, er de nå dobbelt så store. Da begynner en slags jevnbyrdighet å gjøre seg gjeldende. De høye meningsmålingene for SV det siste året antyder samtidig at en betydelig del av velgerne kan tenke seg å stemme SV – selv om de ikke gjorde det mandag.

Det fjerde er dette: På søndag sa svenskene et klart nei til medlemskap i den økonomiske og monetære unionen (ØMU). Ja-siden benekter selvsagt at det betyr noen ting for Norge, men i praksis må vi anta at det vil styrke de i Ap-kretser som setter regjeringssamarbeid foran EU-medlemskap.

Den trolig største faren for et framtidig sentrum-venstre-samarbeid er dersom SVs høye oppslutning igjen viser seg å være et blaff. Partiet har opplevd det to ganger før (i 1973 og 1989/91). Tilsvarende har både KrF (1997), Senterpartiet (1993) og Frp (1987/89) opplevd oppturer som har blitt til nedturer. Eksemplene viser hvor vanskelig det er å konvertere økende oppslutning til hardt grunnfjell. Men nettopp derfor er det ikke sikkert at SV hadde vært bedre stilt med et resultat opp mot 20-tallet. Frp synes å ha lært av sine opp- og nedturer at de faktisk må legge stein på stein. Der de tidligere satset på lederens brede glis, driver de nå utdanning av lokale tillitsvalgte på bred front. Det er den samme utfordringen SV står overfor: Partiet skal ha fått over 2000 nye medlemmer det siste året. Hvis ikke disse gjøres til et sersjantkorps foran valget i 2005, er sjansene store for at SVs vekst stagnerer – eller snus til fall.

---
DEL

Legg igjen et svar