Ikke send ham hit til Israel!

Trump-utnevnte David Friedman vil bidra til en israelsk regjering der Netanyahu vil fremstå som den ekstreme venstresiden.

Tel Aviv skyline. FOTO: Claudius Prößer / Flickr Creative Commons
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

 

Donald Trump har spyttet meg i ansiktet. Ikke bare i mitt ansikt, men i ansiktet på minst halvparten av den israelske befolkning. Han har utnevnt en konkursadvokat ved navn David Friedman til jobben som USAs ambassadør i Israel. Dette høres ut som en dårlig spøk. Men det er nådeløs virkelighet. Det er noe hittil fullstendig ukjent i internasjonalt diplomati.

Først av alt er det en dårlig praksis å utnevne en ambassadør til et land han selv har tette personlige forbindelser til. Du sender ikke en kubansk-amerikansk Castro-hater som amerikansk ambassadør til Havanna. Du sender ikke en kuomintang-kineser fra Taiwan som amerikansk ambassadør til Beijing. Sant nok er det ikke første gang en amerikansk jøde er utnevnt som ambassadør til Israel. Det har vært to–tre stykker som like gjerne kunne tjent som israelske ambassadører til Washington. Men de var langt mindre stivnakkede enn dette eksemplaret.

David Friedman. FOTO: http://www.daviddfriedman.com/

En ambassadør er hjemlandets øyne og ører i et fremmed land. Blant oppgavene hans er det å sørge for at hans overordnede i Utenriksdepartementet får pålitelig og objektiv informasjon de kan basere sin politikk på. Den ideelle ambassadøren er en kjølig observatør, uten sterke følelser overfor det landet han arbeider i, hverken positive eller negative. Denne beskrivelsen av en diplomat er den absolutte motsatsen til dette bestemte individet.

Det ville vært langt mer naturlig å utnevne David Friedman som israelsk ambassadør til USA. Dessverre er denne posten allerede besatt – av en annen amerikansk jøde. Rykter vil ha det til at han ble utpekt av Netanyahu etter anmodning fra Sheldon Adelson, en jødisk kasinomagnat som er en iherdig støttespiller for den mest ekstreme høyresiden i Israel. Men til og med denne personen blir venstrevridd sammenliknet med David Friedman.

Navnet er selvsagt en vits i seg selv. «Friede» på tysk betyr «fred», men denne David er det motsatte av en fredens mann. Bibelens David var forøvrig en kriger tvers igjennom, og derfor erklærte Gud at det måtte bli hans sønn som fikk bygge det første templet.

Så hvem er denne «fredens mann»? Etter at nyheten om hans kommende utnevnelse ble kjent, har internett flommet over av sitater fra utsagn han har kommet med. Samtlige er utrolige, og hver og én mer utrolig enn den forrige. Én ting blir klart ved første blikk: Når denne framtidige amerikanske ambassadøren sier «vi», så mener han «vi israelere», «vi sanne israelere», «vi israelske patrioter». Territoriet til Stor-Israel, fra Middelhavet til Jordanelva (minst) er «vårt land».

Friedman identifiserer seg ikke med alle israelere. Han synes å mene at de fleste av oss er blinde, imbesile, defaitistiske, eller verre – forrædere. Dette ville vært en verdensrekord: De fleste israelere, ser det ut til, er forrædere.

Så hva er det Friedman virkelig identifiserer seg med? Et representativt utvalg av hans ytringer gjør det klart: Han ser på seg selv som tilhørende om lag 5 prosent av Israels befolkning: bosetterne og den ekstreme høyresiden.

Her er noen av hans sentrale oppfatninger:

Du sender ikke en kubansk-amerikansk Castro-hater som ambassadør til Havanna. Du sender ikke en kuomintang-kineser fra Taiwan som ambassadør til Beijing.

De arabiske innbyggerne i Israel, som utgjør cirka 21 prosent av befolkningen, burde fratas statsborgerskapet. Nokså likt å frata alle afro-amerikanere deres statsborgerskap.

Det finnes ingen «tostatsløsning». Bare det å nevne en slik mulighet nærmer seg forræderiet. (Ettersom jeg er blitt beskyldt for å være den første til å målbære denne løsningen i 1949, er dette enda en spyttklyse jeg må tørke vekk fra ansiktet.)

Ingen bosetter får fjernes fra sitt «hjem», selv om dette «hjemmet» befinner seg på arabiske bønders private grunn.

I Stor-Israel, fra havet til elva, utgjør jødene en majoritet på 65 prosent. Dette er blank løgn: På dette territoriet, Gazastripen inkludert, er araberne allerede i flertall.

Den kommende president Trump burde oppfordres til å sparke alle ansatte i Utenriksepartementet som forsvarer tostatsløsningen.

Palestinere er korrupte.

President Obama er en «åpenbar antisemitt».

Bashar al-Assad og Benjamin Netanyahu burde være venner. Muligens sammen med Vladimir Putin – virkelig en vinnertrio.

Vi trenger en verdenskrig mot islamsk antisemittisme.

Amerikanske og israelske jøder som støtter den israelske fredsbevegelsen er verre enn kapoer (konsentrasjonsleirfanger som fungerte som fangevoktere – inntil de selv ble drept). Dette gjelder særlig den milde

og harmløse J Street-organisasjonen. Det omfatter også meg, selvsagt.

Om du føler deg fristet til å storflire av enkelte av disse utsagnene – ikke gjør det. Det er ikke noe å flire av. David Friedman er en seriøs person. Han er en berømt konkursadvokat. Men han blir ikke sendt hit for å ta seg av konkursen til Netanyahu-regimet. Tvert imot, han blir sendt for å bidra til å danne en israelsk regjering der Netanyahu ville være den ekstreme venstresiden. Og dette er ikke engang en overdrivelse.

Siden 1967 har den israelske fredsbevegelsen bedt til USA om at de må redde Israel fra seg selv. Hver ny president er blitt hilst med store forhåpninger. Her er mannen som vil tvinge den israelske regjeringen til å gi opp de palestinske områdene og slutte fred med palestinerne og hele den arabiske verden. President Obama var bare den siste i rekken. Intelligent, pen, engasjerende taler, full av høyverdige intensjoner. Men resultatet, hva oss angår, ble null. Likevel ønsker vi nå at han hadde fått en tredje presidentperiode.

Enstatsløsningen er en garanti for borgerkrig i mange kommende generasjoner. Enhver som ikke er blindet av ultranasjonalisme og/eller messiansk glød, må da innse dét.

Jeg har alltid vært skeptisk til denne tenkemåten. Hvorfor skulle en amerikansk president risikere nakken for å redde Israel fra seg selv, dersom israelerne er for late eller for feige til å gjøre det på egen hånd? (En gang, på en internasjonal konferanse, anklaget jeg den spanske og europeiske statsmannen Miguel Moratinos, for ikke å ha gjort dette. Han svarte biskt at det ikke var hans oppgave å redde oss, men at det var vår plikt å berge oss selv. Jeg kunne ikke annet enn å være enig i mitt hjerte.)

Det er lenge siden jeg ga opp ethvert håp om at den amerikanske regjeringen ville hjelpe oss med å skape en historisk fred med det palestinske folket og bytte de okkuperte områdene mot fred. Det blir vi nødt til å gjøre selv. Det er ingen annen mulighet. Den alternative såkalte enstatsløsningen er en garanti for borgerkrig i mange kommende generasjoner. Enhver som ikke er blindet av ultranasjonalisme og/eller messiansk glød, må da innse dét. Det er så enkelt.

Erobringen av de gjenværende palestinske områdene i 1967 kastet Israel inn i et delirium som selv i dag hindrer oss i å lytte til fornuft. USA har, for egne formål, oppmuntret Israel til å fortsette dette løpet. Den påtroppende president Trump har satt seg fore å drive Israel fremover med all sin makt – fremover mot en mulig katastrofe.

For et par tusen år siden gjorde en jødisk rebell kalt Bar-Kokhba («Stjernenes sønn») opprør mot allmektige Roma. Beruset av noen innledende seire ropte han til Gud: «Du trenger ikke hjelpe oss, men la i det minste være å hjelpe fiendene våre!» Gud hørte ikke etter, og opprøret ble smadret av romerne. Den jødiske befolkningen i Palestina kom seg aldri, før nå nylig.

Jeg ville gjerne rope til Donald Trump: «Om du ikke hjelper oss til å oppnå fred, la i det minste være å sende oss denne svorne fredsknuseren.»

---
DEL