Selvutslettelsens triumf

Hvem blir vi når stedet vi kommer fra forsvinner?

Bianca-Olivia Nita
Filmkritiker i Ny Tid / Modern Times Review. Bosatt i Rotterdam.

Last Days in Shibati

Hendrick Dusollier

Frankrike

Den franske regissøren Hendrick Dusolliers første dokumentarfilm skildrer de siste dagene til Shibati, den eneste gjenværende gamle bydelen i den kinesiske byen Chongqing. Mange i Europa har nok aldri hørt om dette stedet, men Chongqing er en av de største byene i verden med sine over 30 millioner innbyggere – seks ganger Norges befolkning – innenfor ett urbant område.

Byen selv ser ut som enhver moderne asiatisk metropol, med høye bygninger og kjøpesentre. For å gi mer rom til disse, raserer regjeringen gamle gater og bygninger én etter én. I en periode på sju måneder følger Dusollier forandringene i den siste gamle Chongqing-bydelen etter hvert som den går mot total ødeleggelse. Innbyggerne i Shibati flytter ut, den ene etter den andre, enten for å bosette seg sammen med slektninger eller i statlig tildelte leiligheter i forstedene. Filmen handler om følelser knyttet til området, og om møtene med menneskene som har holdt til der. Oppløsningen som følger tilintetgjørelsen av nabolaget, er synlig i alle de sentimentale og bittersøte detaljene som fanges inn av kameraet.

Moderniseringen i Kina har karakter av en flodbølge som feier vekk absolutt alt som er gammelt.

På lånt tid. I mange år nå har historier om folk som opponerer mot statens rivning av deres hjemskapt overskrifter i vestlige medier. For noen få år siden var for eksempel et eldre ektepar i Wenling i Zhejiang-provinsen de siste innbyggerne i Kina som nektet å underskrive en avtale som tillot at huset deres ble jevnet med jorden. Dette resulterte i at myndighetene bygde en planlagt vei rundt bygningen isteden. Slik fikk Kina nok et nail house – «spikerhus» – de eneste husene som blir værende etter at alt omkring dem er rasert. Spikerhusene blir stående som knøttsmå totemer fra en fortid som er i ferd med å bli slukt av fremtiden – for når det kommer til stykket, er det bare et spørsmål om tid før også de forsvinner.

Steder og folk. Når Dussolier begynner opptakene, er Shibatis forsvinning også bare et tidsspørsmål. Moderniseringen i Kina har karakter av en flodbølge som feier vekk absolutt alt som er gammelt og erstatter det med noe nytt; nye veier, nye høyhus med leiligheter og nye kjøpesentre dukker opp overalt og nærmest over natten. Denne utviklingen levner lite rom til det nostalgiske og til refleksjoner om hva som eventuelt går tapt i endringsprosessen.

Filmen skaper det nødvendige rommet for slik refleksjon, og agiterer for å få tilbake intimiteten mellom mennesker og sted. Den fanger også inn den viktige følelsen av tilhørighet, der folk skaper sine omgivelser og omgivelsene skaper sine folk, og der måten man både er og lever på virker så naturlig rotfestet til nabolaget at man vanskelig ser for seg hvem man blir når nabolaget ikke lenger eksisterer. At et bystrøk forsvinner betyr slutten for et helt samfun, for innbyggernes levevei forsvinner samtidig – om den så består i å selge matvarer, klippe hår eller sortere søppel. Slik klippes de sosiale båndene naboene imellom over.

Glitter og søppel. Når han streifer omkring i Shibati, finner Dusollier noe ekstraordinært i to uforliknelige lokale «guider» som han blir venn med; den ene er en liten gutt ved navn Zhou Thong, den andre en forbløffende gammel dame, Xue Lian. Zhou Thong blir nysgjerrig på Dussolier, og tilbyr ham å vise ham «Moonlight City». En skulle tro at dette var et tempel eller en spektakulær utsikt, men når spaserturen slutter, befinner de to seg ved et kjøpesenter dekket av tv-skjermer og lys. For gutten er dette det fascinerende ukjente, et sted hvor han egentlig ikke får lov til å ferdes.

Nail house – «spikerhus» – kalles bygninger som står igjen etter at alt omkring dem er rasert og noe nytt er kommet i stedet.

Den andre guiden, Xue Lian, kan ved første øyekast fremstå rett og slett som en søppelsorterer. «Mitt liv er svært rikt,» sier hun til å begynne med, og i slutten av filmen er det ingen tvil om at utsagnet oppsummerer nøyaktig hvordan hennes tilværelse er. Xue Lian er utrolig kreativ, åpen og optimistisk. Hun samler på de mest overraskende gjenstander fra søpla og gir disse nytt liv i fantasipregede, hemmelige kroker som hun tryller frem i nabolaget. Favorittingene hennes er en stor statue av en halv hest og en gigantisk sopp, to uvanlige objekter som ser surrealistiske ut hjemme hos henne og som får deg til å undres over hvem som kan ha kastet dem. Xue Lians verden er altfor sofistikert til å rommes i én enkelt beskrivelse; noen slik er også unødvendig siden det hun viser frem taler for seg selv. «Jeg skal reise til Frankrike gjennom fotografiene dine,» sier hun til Dussolier. Men faktum er at hun reiser mye lenger enn som så.

Kropp uten hjerte. Xue Lian virker smigret over at filmskaperen er nysgjerrig på henne. Mot slutten av filmen er vi nysgjerrige på henne også, og både undres og uroes over det stykket magi som hun representerer, og over hva som videre vil skje med henne.

Når jeg skriver dette er Shibati allerede borte. Med sine labyrintiske gater var området en tidskapsel, en reminisens fra byens fødsel og en livsstil som jevnt over forsvinner i full fart. Om du ser på kartet, lå Shibati i hjertet av byen, som et startpunkt. Det som er igjen av hjertet nå, er denne filmen.

22. november vant Last Days in Shibati The Special Jury Award i IDFA Competition for
Mid-Length Documentary 2017.

---
DEL